En klubb med plass til alle

Med Hjerte For Arendal besøker Arendal Karateklubb – der idrett, fellesskap og inkludering går hånd i hånd. I en sal i tredje etasje på Fengselshotellet samles barn, unge og voksne flere kvelder i uka.

Her trener de, svetter og vokser – ikke bare som utøvere, men som mennesker. I Arendal Karateklubb er fellesskap og inkludering blitt en naturlig del av kulturen.

Bak mange av historiene i klubben står Amir Poya Ghazi, treneren som selv fant trygghet og tilhørighet i karateklubben som ung gutt – og som siden har viet livet sitt til å gi andre den samme muligheten.

– Jeg kom med minuspoeng, men idretten ble plussen i livet, sier han.

Fra Iran til Arendal
– Jeg kom til Norge i 1988, åtte år gammel, sammen med moren min. Vi flyktet fra Iran. Faren min satt fengslet der, og kom først mange år senere. Det føltes litt som å starte livet med minuspoeng
– uten språk, uten penger, og i et nytt land, forteller Amir.

Veien inn i idretten startet med badminton, men det var karate som fanget ham.

– Moren min var alene og prøvde å få endene til å møtes. Det var ingen støtteordninger den gangen, men treneren min, Fritz Thommassen, så meg. Han sørget for at kontingenten forsvant og betalte alt jeg trengte. Han tok meg med på konkurranser og ble som en farsfigur – streng, men med varme og omsorg.

Han ler litt når han forteller om den gangen Fritz fant ham hengende med en gjeng på Saltrød:
– Han kom bort og sa rett ut: «Må du slutte å stå her og tøffe deg.» Bare for å slippe å bli dummet ut foran de andre, dro jeg heller tilbake på trening.

Fant trygghet i klubben
Amir holdt seg unna fotball og håndball etter å ha opplevd mobbing der.
– Det var ikke et trygt miljø. Men i karateklubben var det annerledes. Alle var like – vi trente likt, hadde samme klær, og ingen ble forskjellsbehandlet. Jeg søkte meg bort fra det andre miljøet og inn i et fellesskap hvor jeg ble trygg.

Selv om han var den eneste med minoritetsbakgrunn, følte han seg aldri utenfor.
– Jeg ble sett. Fritz fjernet økonomiske hindringer, men han ga meg også ansvar. Jeg fikk eierskap til klubben. Den ble en del av meg, sier Amir.

En ny måte å drive klubb på
Etter hvert som Amir selv ble trener, begynte han å stille spørsmål ved hvordan klubben ble drevet.
– Da jeg konkurrerte, var alt veldig spisst. Fokuset lå på de beste, og falt du av tempoet, var du ute. Jeg ønsket å endre det, forteller han.

Han etablerte en ny konkurransegruppe med vekt på deltakelse og utvikling – ikke bare resultater.
– En av de som har vunnet mest hos oss, er også den som har tapt mest. Det viser at vi har klart å bygge en kultur der innsats og læring teller mer enn pokaler.

Mer enn en trener
– Jeg vet hvor stor forskjell idretten kan gjøre. Jeg ble selv løftet av den. Nå prøver jeg å være den personen for andre, sier Amir. Han ser ikke på seg selv bar som trener, men som en del av utøvernes liv.
– Jeg har kontakt med NAV, foreldre, politi, jeg stiller i bursdager – jeg følger dem tett. Det er hele mennesket som teller.

Inkludering i praksis
Da flyktningene fra Syria kom i 2015–2016, åpnet klubben dørene.

– Det var mange barrierer – økonomiske og kulturelle, særlig for jentene. Ofte var det foreldrene som trengte å bli tryggere, ikke barna. Vi inviterte dem inn, lot dem se treningene og bli en del av det sosiale. Det handlet om tillit og respekt, sier Amir.

Resultatet lot ikke vente på seg: – Etter hvert hadde vi faktisk flere jenter enn gutter – mange med minoritetsbakgrunn. To av dem er nå på landslaget og har representert Norge i internasjonale mesterskap. Det er nesten ikke til å tro.

Den som ser
Amir snakker varmt om betydningen av å bli sett.
– Det handler ikke bare om store tiltak eller penger. Det handler om at noen ser deg, tror på deg og tar deg på alvor. Fritz gjorde det for meg. Nå prøver jeg å gjøre det samme for andre. Ingen skal stå alene i klubben min.

Han mener nøkkelen til inkludering ligger i handling, ikke i vedtekter.
– Du må leve det i praksis. Hos oss er det en del av klubbens DNA. Du kan ikke bare åpne hallen og tro at folk kommer. Du må oppsøke dem – og tåle å få nei. Det er verdt det.

Et samfunnsoppdrag
– Idretten har en viktig rolle i ethvert lokalsamfunn. Det er nærmest et samfunnsoppdrag. Vi trenger mange typer mennesker
– omsorgspersoner, strukturerte, faglig flinke og ildsjeler. Det viktigste er å stå i jobben fordi du vil, ikke fordi du må, sier Amir.

Han forteller at det som motiverer ham mest, er å se ungdommer vokse som mennesker.
– Når tidligere utøvere skriver: «Den jeg er i dag, er på grunn av deg», da vet du at du har gjort noe riktig. Idretten er bare verktøyet – det er utviklingen som betyr noe.

Fra vinnerkultur til progresjonskultur
Amir drømmer om at flere idrettslag skal løfte blikket fra resultatlistene.
– Jeg ønsker at idrettslag setter fokus på inkludering, deltakelse og progresjon. Det gir flere barn og unge opplevelsen av mestring
– uten prestasjonspresset.

Han oppsummerer med et budskap som treffer rett i hjertet:
– Inkludering handler ofte om den ene. Den ene som ser deg, fjerner barrierer og får deg med. Vi må skape rom der alle kjenner at de hører til – der noen sier: «Du betyr noe her.»