Varslet fengselet tre ganger før sønnen tok sitt eget liv

0

For seks uker siden begravde Susanne Nylund sin 20 år gamle sønn etter at han tok sitt eget liv i Arendal fengsel.  Nå ­kritiserer hun fengselet for å ikke ta sønnens psykiske helse på alvor. Hvordan kunne det skje? spør hun fortvilet.

Søndag 29.januar valgte 20-åringen å avslutte eget liv i fengselet. Samme kveld fikk familien beskjed om at de hadde mistet en kjær sønn, bror og barnebarn.

SORG: Susanne og familien er i dyp sorg, og kritiserer Arendal fengsel for respektløs behandling av pårørende. Foto: Linda Dyrholm
SORG: Susanne og familien er i dyp sorg, og kritiserer Arendal fengsel for respektløs behandling av pårørende. Foto: Linda Dyrholm

Lammet av sorg
For Susanne kom beskjeden som et sjokk, men samtidig ikke. Hun hadde i lengre tid vært bekymret for sønnens psykiske helse, og hun ringte til fengselet flere ganger og uttrykte sin bekymring fordi hun var redd for at han skulle ta sitt eget liv. Denne søndagen raste verden sammen for moren, hun var lammet av sorg. Hun klarte knapt nok å stå opp av sengen, langt mindre fungere og følge opp dagligdagse gjøremål. Det eneste hun klarte var å tenke på at sønnen var død, han skulle aldri mer komme hjem. Midt i den verste sorgen fikk hun en telefon med tilbud om å komme på et møte i fengselet for å gå gjennom detaljene rundt dødsfallet. Det var bare noen få dager siden sønnen døde. Hun orket ikke. Det ble for tungt, han var fortsatt ikke gravlagt, og hun hadde mer enn nok med å planlegge den kommende seremonien. Først noen uker senere følte hun seg klar for å få høre detaljene rundt dødsfallet. Hun ville vite hva som hadde skjedd og hvordan han hadde det den siste tiden.

– Nå er jeg klar
Hun ringte fengselet i Arendal for å be om et nytt møte. Hun, moren til sønnens datter og Susannes tante «Besse», som har fungert som en bestemor for sønnen hele livet, ønsket svar. 20-åringen har en datter på halvannet år, og både Susanne og moren til barnet ønsket å få vite hva som var skjedd slik at de har noe å fortelle når datteren vokser opp. Tiden var omsider inne til å stå ansikt til ansikt med de personene som så mest til ham, den siste tiden han levde, men det hun trodde skulle bli en oppklaring, ble i stedet til en ny fortvilelse og ekstra belastning i sorgen. Fengselet ville ikke imøtekomme ønsket om å møte henne, hun ble i stedet henvist til fengselspresten. Nå kritiserer hun fengselet for respektløs behandling av pårørende og liten forståelse for mennesker i sorg.

– Jeg var ikke klar da jeg fikk tilbud om et møte rett etter at dødsfallet skjedde, men jeg er det nå. Jeg har ringt flere ganger for å gjøre en avtale, men foreløpig har jeg blitt avvist med begrunn­elsen at det ikke er nødvendig, de hadde allerede hatt et møte med pårørende sa de, det vil si den som sto oppført i papirene, og det var ikke meg. Jeg har blitt forklart at det var dette møtet jeg fikk tilbud om å delta på rett etter dødsfallet skjedde, men jeg orket ikke det da. Det eneste jeg ber om nå er at de kan sette av en halvtime til oss, og jeg lurer på hvorfor de ikke vil møte meg, forteller hun fortvilet til Arendals Tidende.

FORBANNA: Susanne Nylund forstår ikke hvordan hennes sønn kunne få anleding til å ta sitt eget liv i fengsel etter at hun gjentatte ganger hadde varslet i fra om at hun var bekymret. Foto: Linda Dyrholm
FORBANNA: Susanne Nylund forstår ikke hvordan hennes sønn kunne få anleding til å ta sitt eget liv i fengsel etter at hun gjentatte ganger hadde varslet i fra om at hun var bekymret. Foto: Linda Dyrholm

Rusproblemer
20-åringen hadde gjennom mange år hatt problemer både med psykisk helse og rus. Moren har i årevis voktet, hjulpet og beskyttet sønnen. Hun har levd i en evig frykt for at han skal ta overdose, eller ta sitt eget liv. Hun har slåss som en løvemamma med alle klørne ute mot systemet for å klare å skaffe hjelp til gutten. Ikke bare på grunn av rusproblemene, men også fordi han var psykisk syk. Nå er det for sent, rusen vant til slutt.

Apatisk
Beskjeden kom rundt midnatt. Hun fikk besøk av den den lokale pastoren i bygda på Vegårshei der hun bor, og en prest fra Risør som hadde vakt i kriseteamet.
– Jeg hadde allerede lagt meg fordi jeg skulle opp tidlig dagen etter for å levere noen papirer til sønnen min i fengselet, sier hun og fortsetter:

– Han døde der han skulle være trygg. Han døde der det var mennesker som skulle passe på ham. Ikke vær bekymret sa de da jeg ringte og uttrykte bekymring, vi passer på forsikret de, sier hun.

Kroppsspråket hennes vitner om at det er vanskelig å snakke om. Hun sukker tungt og trekker pusten dypt før hun fortsetter:
– Men det gjorde de jo ikke. Jeg fryktet at noe slikt kunne skje. Han var veldig psykisk ustabil. Tre ganger ringte jeg for å si at jeg var bekymret. Jeg hadde aldri sett ham så syk og så langt nede. Jeg fryktet at han ville skade seg, og det fortalte jeg til dem, forteller Susanne.

Øynene fylles med tårer når hun snakker om det, og hun får et sorgtungt drag i ansiktet. Tårene kommer likevel ikke fram, og hun forteller at hun kun har grått en gang siden han døde.
– Det var den dagen jeg forsto at han aldri skulle komme hjem og få «mammamiddag» igjen, da kom tårene, og jeg fikk endelig grått. Ellers har jeg levd i en grusom boble og vært veldig apatisk. Det er akkurat som jeg bare går og venter på at han skal ringe og si «hei mamma, nå kommer jeg hjem igjen», sier hun stille.

SYMBOLSK: De to bronsjestatuene av de to barna "Tassen" og "Lene med fuglen" i Pollen har en symbolsk verdi for Susanne og "Besse". - Han elsket å være her, forteller de.
SYMBOLSK: De to bronsjestatuene av de to barna «Tassen» og «Lene med fuglen» i Pollen har en symbolsk verdi for Susanne og «Besse». – Han elsket å være her, forteller de.

Skulle forflyttes
Dagen etter at Susannes sønn døde skulle han etter planen flyttes til Trondheim, det tror hun var mye av grunnen til at han valgte å ta livet sitt. Hun beskriver at han var fortvilet og helt ute av seg fordi han måtte reise vekk fra familien sin og datteren sin, og at han ringte flere familiemedlemmer og grein på telefonen.
– Jeg ønsket en dialog med fengselet om tilstanden hans, jeg merket jo at han var skikkelig syk, men jeg kom aldri gjennom. Jeg ble ikke hørt eller tatt på alvor. Jeg følte nesten at de kjørte hodet mitt litt, forteller Susanne. Etter å ha blitt avvist gjentatte ganger tok hun til slutt kontakt med fengselspresten.
– Vi har hatt flere samtaler, både om hvordan han hadde det og om mine bekymringer, sier hun.

Nekter å gi seg
Etter seks uker vet hun fortsatt ikke hvordan sønnen hadde det de siste timene han levde. Hva han sa og hvordan han ble behandlet, men hun nekter å gi seg.
– Jeg vil vite hvorfor de ikke vil møte meg, og jeg vil vite hvorfor de ikke tok mine bekymrings­telefoner alvorlig. Jeg hadde en grusom magefølelse, og mødres magefølelse skal man ikke kimse av, det var tross alt jeg som kjente ham best. Jeg mener også at måten jeg har blitt mottatt på i ettertid er respektløs. Det eneste jeg ber om er en halvtime der de går gjennom detaljene rundt dødsfallet og forteller meg hvordan han hadde det. Jeg håper min historie kan bidra til aå hjelpe andre som opplever det samme, sier hun.

Kjenner seg ikke igjen
Fengselslederen i Arendal fengsel, Frank Johansen, forteller at han først og fremst forstår at det er vondt, tøft og vanskelig å miste nære familiemedlemmer. Han understreker samtidig at han ikke kjenner seg igjen i fremstillingen om at fengselet har opptrådt respektløst.
– Jeg kan forsikre at vi til enhver tid bestreber å oppføre oss så høflig og korrekt som mulig, uansett om det gjelder innsatte eller pårørende, sier han.

 – I denne saken har mor bedt om et møte i ettertid for å forstå hva som skjedde med sønnen. Hvorfor vil dere ikke etterkomme det?
 – Pårørende ble tilbudt et møte og da kontaktet vi den som den innsatte hadde oppgitt som pårørende, som i dette tilfellet ikke var henne. Hun fikk tilbud om å bli med på møtet, men valgte selv og ikke delta. Vi har henvist henne til fengselspresten som har den beste kompetansen med å snakke med pårørende. Han kan fortelle akkurat det samme som vi kan, sier Johansen.

 – Men hun ber spesifikt om et møte med dere i fengselet, hvorfor vil dere ikke det?
– Når de ansatte opplever et dødsfall i fengselet så er det en betydelig påkjenning også for dem, og det ønsker vi ikke å utsette dem for nå. Møtet med pårørende er som nevnt allerede gjennomført der vi tok hensyn til hvem den innsatte har oppgitt som pårørende, og i dette tilfellet ble denne personen kontaktet. Vi har henvist henne til fengselspresten, gjentar han.

 – Forstår du at hun ønsker å få vite hva som skjedde?
 – Jeg forstår at et dødsfall, å miste en av sine nære, om det er i fengsel eller på annen måte er en stor påkjenning og en tøff opplevelse med mange ubesvarte spørsmål og betydelig sorg. Vi kan ikke gi henne alle svarene, og jeg forstår at det kan oppleves vanskelig. Vi har snakket med henne flere ganger og gitt tilbud om samtale med fengsels­prest, forklarer han.

 – Hva er fengselets rutiner når dere mottar en bekymringsmelding?
 – De blir loggført i vår vaktjournal, formidlet til fengsels­helsetjenesten og vurdert opp mot opplevelsen fra de ansatte om den det gjelder. Det er viktig at de som har denne kompetansen som yrke gjør en vurdering.

 – Hun forteller om flere bekymrings­meldinger, kan du bekrefte disse, og ble de eventuelt loggført?
 – Jeg viser igjen til våre rutiner dersom vi mottar bekymrings­meldinger, understreker han.

Tre selvdrap
Ifølge Johansen blir fengselshelse­tjenesten trukket inn hvis innsatte oppfattes å være i psykisk ubalanse.
– Hvis det gjelder en varetektsinnsatt snakker vi med politiet om hvordan de har opplevd tilstanden på forhånd, vi tar innsattes psykiske helsetilstand svært alvorlig, forsikrer han.

Fengselet har klare rutiner når det gjelder dødsfall, og ifølge fengselslederen gjelder det uansett dødsårsak.
– Et dødsfall i fengsel er alltid et åsted, og vi tilkaller politiet når eventuelle livredningsforsøk har vist seg nytteløse. Vi kontakter pårørende så fort som råd er når vedkommende er erklært død, og da er det som regel fengselspresten som tar kontakt, forklarer han, og legger til at i siden han begynte i 1990 har det vært tre tilfeller i Arendal fengsel.

– Vi har i den tiden jeg har jobbet i Arendal har hatt tre selvdrap, og jeg har, bortsett fra et opphold i et annet fengsel, vært tilsatt siden 1990. Det er det mest tragiske som kan skje og det etterlater mange ubesvarte spørsmål for de nærmeste, sier han.

Forebygging
Han ble bare 20 år og inngår nå i statistikken over innsatte som begår selvmord i norske fengsler. Tall fra Kriminalomsorgen viser at tre av fire selvmord i fengsel begås i varetekt. I 2013 var det en kraftig økning på selvmord der elleve personer, som var en dobling fra året før, valgte å ta sine liv.

Etter å ha iverksatt flere forebyggende tiltak er tallene kraftig redusert. Seniorrådgiver i kommunikasjonsstaben til kriminalomsorgdirektoratet, Atle Syvertsen, opplyser at i 2016 tok seks personer i norske fengsler livet sitt, i 2015 to personer og i 2014 fire personer. På spørsmål om hva som er viktigst for å forebygge, redusere og forhindre selvmord blant innsatte forklarer han at hver innsatt først og fremst blir behandlet individuelt, og at ulike tiltak kan være aktuelle for å forebygge selvmord.
– Ethvert selvmord i fengsel er ett for mye. I de tilfellene der det antas å være risiko for selvmord samarbeider fengselet tett med helsevesenet, som har ansvar for de innsattes helse. Dette gjelder også der den innsatte har andre psykiatriske diagnoser, forklarer Syvertsen.

 – Hvordan ivaretar fengslene innsatte som sliter med psykisk helse, særlig de som er suicidale i perioder?
 – Den dynamiske sikkerheten, altså fengselsbetjentenes direkte kontakt med den innsatte, er viktig for å forebygge selvmord. Åpen tilsynsluke i celledøra og hyppig tilsyn med innsatte er tiltak som settes inn når det ansees påkrevd. Flytting av innsatte til fengselets helseavdeling eller til psykiatrisk sykehusavdeling er andre tiltak som brukes, også da i samråd med helsevesenet, sier han.

^Top