Annonse:
Hilde

Reisebrev: Svalbardeventyret

Det hainnle om å leve.
Det hainnle om å gje.
Det hainnle om å ælske.
Det hainnle om å se.
Det hainnle om å sønge.
Så høgt som vi vil.
Det hainnle om å gjønge.
Te vi får te det vi vil. 

Kine Hellebust

moi

Innsendt av: Anita Pettersen

Vi var 15 spente damer som skulle på tur til Svalbard.

Det er vanskelig å forklare hvilket storslått syn som møtte oss idet vi gikk av flyet, det er en helt umulig oppgave å kunne formidle, det må oppleves! Vi fikk tildelt plasser og bo på og vi bodde litt spredd i Longyearbyen. Fem her, to der, tre der, men vi bodde ikke alene om dere skjønner. Jeg bodde i samme «blokk» som Marianne, Nishi, Tone N og Hilde. Det var fine leiligheter og ikke minst, varme leiligheter. Første kvelden dro vi til Adventsdalen. Der ble vi sittende lik Kong Arthurs riddere rundt det runde bord. Bordet var ikke rundt, men vi satt i en runding, bordet var et slags leirbål og vi satt inne. Der fikk vi en badstu-følelse. Den kvelden gikk med til veldig mye skravling, vi var spente på dagene fremover. Vertskapet vårt var så imøtekommende og hyggelige, og de avsluttet kvelden ved å la oss hilse på alle valpene de hadde i hundegården. De toget inn med valpene i armene sine, som om vi var 15 barn som hadde ønsket oss hver sin valp til jul, og akkurat i det øyeblikket ble vi barn igjen. Jeg tror det skinte av samtlige øyne når vi så «jule­presangene» våre.

Nordlys. Foto Hilde Reinum

Nordlys. Foto Hilde Reinum

Dag to
Det er her det egentlig begynner. Vi skulle på scootertur til Tempelfjorden, elleve mil på scooter, og det var KALDT. Ni timer ute i fri luft er kanskje ikke så mye å skryte av, men vi snakker om haugevis med minusgrader.

Først påkledning og briefing. Guiden vår Stefano fra Milano ble jeg etter hvert veldig godt kjent med, mer enn han kanskje ønsket for en liten periode. Jeg begynte å nære en viss engstelse under briefingen da det hele tiden ble understreket hva vi ikke skulle gjøre. Jeg tittet på de andre for å se om de viste litt engstelse, men det gjorde de ikke, så da ble jeg enda mer engstelig. Det ble blant annet understreket at vi ikke måtte sette ned benet som vi normalt gjør når vi kjører moped eller motorsykkel, for da ville benet brekke. Og jeg undret meg på hvor langt jeg klarte å kjøre før benet mitt brakk og hvor vondt det ville gjøre, men den tid – den smerte. Full av pågangsmot satte jeg meg på scooteren og broooooom…  Nær blind stoppet jeg, da hadde brilleglassene mine fryst til is og jeg kunne ikke lenger se annet enn, ja, nettopp is. Stefano sa da at jeg pustet feil. Pustet feil? Jeg kan bare puste på to måter, det er inn og så er det ut. Ok, av med brillene, ned på innerlomma og jeg tenkte de blir helt sikkert knekt de også, de og beina.  Svarte steike, hvordan skulle dette gå. Jeg følte meg lik Kari Disen der hun sitter bakpå mopeden med Willie Hoel i filmen «Støv på hjernen» og hylskriker. Jeg satt ikke bakpå, men foran. Jeg husker jeg tenkte at vi sikkert skal stoppe snart og ta en briefing til, men den gang ei. Kjør på! Etter en veldig liten stund stoppet Stefano fra Milano som lå foran meg, for å spørre om jeg normalt kjørte ti kilometer i timen i Oslo…..ikke i Oslo nei. Så fortalte han at det var bare og «gønne» på, eller det var det egentlig Siv G. som sa.

broom

Innpakka kosebamse
Jeg «gønna» på og gikk i snurr på isen, flere snurr og jeg ble Kari Disen igjen. Stefano kom tilbake og forklarte en haug med ting som jeg ikke trodde på, noe om at det var trygt å kjøre. På`n igjen. Men da hadde jeg mistet enhver følelse med hendene mine og måtte stoppe igjen. Da måtte Stefano stoppe også og jeg synes jeg så et lite italiensk vulkanutbrudd fra topplokket, men det kan også ha vært eksosen fra scooteren, vi sier det.

Kort prosess, han slo av scooteren min og ba meg sitte på med ham. Jeg labbet i vei til babysetet på scooteren hans. Han spurte om jeg var lei meg for at jeg måtte sitte på. Lei meg? Så det ut som jeg hadde det så storveis på den scooteren? Med snurr på is, rasjonell frykt for å kælve, snøblind og dypfryste hender?

Nei, jeg var meget glad og ikke minst tror jeg jentene bak meg var meget glade, de måtte jo ligge bak denne sinka og jeg tror de hadde lyst til å kjøre  litt fortere enn ti kilometer i timen, jeg krabba vel ned på fem km i timen etter hvert så vidt jeg minnes.

Jeg følte meg som en kosebamse der jeg satt bak Stefano innpakket fra topp til tå. Ferden gikk videre. Det er kaldere å sitte bakpå, i alle fall hva hender gjelder. De som kjører har oppvarmet ratt. Det var uansett en tid for en pause og jeg fikk nye votter av, ja, nettopp, Stefano fra Milano.  Det er faktisk kaldere å stoppe og ta pause enn det er å sitte på scooteren. Så da fikk jeg frosten i meg. Sissel, en fastboende som var med på turen ville gi meg kaffe, men den kunne jeg ikke ta imot, jeg hadde ingen følelse i hendene mine.  Hun ble litt bekymret da tror jeg. Stefano ville at jeg skulle få varmen i meg igjen og tok meg med på en slags straffeeksersis rundt femten scootere, tre ganger, fire ganger, labb, labb, glovarmt vann, drikk, drikk. Da hadde kosebamsen blitt til en bamse med adferdsproblemer følte jeg. Han rullet seg en røyk og jeg lurte på hvordan i hule heite han klarte det!

Jeg oppfattet at Kristin, Gina og Anne måtte gjøre sitt fornødne og jeg tenkte, hvordan er DET MULIG!

gina labb

Kalde hender og varm suppe
Jeg fikk varmen i meg igjen, ble lokket med til en hytte etter en times kjøretur, der skulle vi spise varm mat. Tiden gikk og den magiske Tempelfjorden viste seg, fjellet med sine karakteristiske brune «flekker». Jeg trodde vi skulle dit, men begynte og unders på om det var slags Fata Morgana vi var på vei til, vi kom aldri frem. Etter en stund måtte jeg også gjøre mitt fornødne. Stefano spurte om jeg kunne vente til vi kom til hytta, klart jeg kunne! Toalett på en hytte, snadder! Da vi nærmer oss sier han at jeg må ikke gå på do så nære hytteveggen, da den er fredet. Nære hytteveggen? Er jeg en bikkje! Endelig fremme. Anne Lise hadde gledet seg veldig til denne hytta, så hun freste av gårde i godt over ti kilometer i timen, eller femten ville jeg anslå.

IMG_1945Kort fortalt. Hytta var stengt! Om den var stengt av ren og skjær ondskap vet jeg ikke, men vi kom i allefall ikke inn. Det var et lite naust vi kunne stikke hue inn i, det var ikke noe mindre kaldt i det naustet, men vi kunne sitte og være kalde og ikke bare stå. Det varme måltidet fikk vi i form av en pose som vi måtte helle varmt vann over så ble det til en slags graut. Jeg kapitulerte med eneste gang. Anne tilbød meg å spise av posen hennes, jeg trengte bare en skje. Det ble en håpløs kamp med skje og votter så jeg ga opp suppeprosjektet og tok meg to håndfulle frosne peanøtter. Ta av meg votten sier du? Nei, da hadde skjeen sitti fast i hånda, jeg tok på den uten vott og det var så vondt at jeg heller ville sulte litt. I tre kvarter stod vi rundt den suppeposen i Tempelfjorden, nei dæven og kaldt det var altså. Og toalettbesøket mitt, ja jeg måtte, men det er en historie så kald at jeg klarer ikke gjengi den. Kosebamsen ble nok heller til en grizzlybjørn.

Ugjenkjennelige
Jeg kjente jo ikke folk igjen heller, av to grunner; ikke hadde jeg briller og vi var alle så godt innpakket. Tone frå Haugesund tok jeg på dialekten. Gina J. tok jeg på sminken som hadde rent rundt øynene slik at hun så ut som en vaske­bjørn. Anne Lise tok jeg på at hun frøs noe så grævelig på hendene. Tone N. lurte jeg på hvem var i det hele tatt, hun var totalt ugjenkjennelig. Hilde R. ble jeg direkte overrasket av å se der oppe. Elin vimset rundt, så hun tok jeg litt på vimsingen.  Siv G. bare «gønna» på, så hun var lett gjenkjennelig, øynene hennes boret jo nesten hull i isen også, merk dog: vakre øyne. Nishi var lett gjenkjennelig, hun var vel den eneste av oss som så relativ frisk ut. Anne og Kristin var i nærheten av meg hele tiden, så de tok jeg på det. Marianne var oransje. Inger, Nina og Elise, at de var med vet jeg, men hvor de var vet jeg ikke. Jeg stod som hugget i sten og så bare folk gikk forbi. Stefano som eneste mann var lett gjenkjennelig. Han ville veldig gjerne ha meg med neste dag på tur til Barentshavet kunne han fortelle, med et aldri så lite glimt i øynene. Sissel (fastboende) var gjenkjennelig med sitt gevær og sin dialekt.  Oppbrudd med to timers kjøretur hjem igjen, tankene mine var et eneste vissvass. Jeg visste at jeg en dag ville bli varm igjen, jeg visste bare ikke hvordan. Jeg må understreke at det ikke var slik at jeg frøs meg «fordervet», da hadde de fulgt kosebamsen hjem, men tidvis var det grævelig kaldt, men ikke verre enn jeg taklet, eller vi taklet, det var ikke bare jeg som var kald, vi var felles kalde. Ikke minst må jeg understreke at dette var en fantastisk tur med en fantastisk natur som jeg er så glad for at jeg har vært med på.

Moskus og nordlys
For livets glade jenter går solen aldri ned, i dette tilfelle stod den jo heller aldri opp så lenge vi var der, vi så bare hue på`n øverst på fjellene. Poenget mitt er at etter en varm dusj og en sofastrekk så var vi klare for «Gruvelageret» i Sverdrupbyen.
Der var det koselig kan dere tro! Vi skulle høre på tidligere nyhetsoppleser i TV2, Jan Ove Ekeberg berette om Adolf Lindstrøm som var kokken til Nansen og Amundsen, pluss at vi hadde et håp om å få se nordlyset. Var det en fire retters middag tro, husker ikke, mye god mat var det i alle fall. Vi spiste «moskus», og moskus er ikke så vanlig og se på middagstallerkenen. Det er gjort funn som viser at moskusen har levd i Norge under siste istid, men i dette tilfellet kom den fra Grønland. Innimellom måltidene var det levende musikk og Ekeberg spratt opp fra tid til annen for å berette om Lindstrøm, fullstendig hekta på Lindstrøm var han, bra for oss, vi lærte. Personlig oppfattet jeg det slik at Amundsen og Nansen i grunnen var rene løpegutter for Lindstrøm.

At uten kokken hadde «Gjøa» aldri kommet «Fram». Noen dager senere leste jeg et dagboknotat skrevet av Martin Rønne, hvor det står følgende:  «Kokken(Lindstrøm) kom i dag ombord med en pingvin. Den spaserte omkring til den ble kværket av Lindstrøm for at serveres til frokost». DET sa ikke Ekeberg noe om og det kan i grunnen var like greit, slik at vi ikke bli sittende å tygge på moskusen med tanker om hvordan den ble kværket. Plutselig er det stor ståhei utenfor og vi skjønner at nå er klokka 00.00 og det er nyttårsaften, men andre ord, nordlyset er kommet! Vi stormer ut, og du verden hvor vakkert det var. Jeg kan ikke gjenfortelle ett syn, annet enn at det er naturen som spiller opp til dans som vil gi oss litt avbrekk i våre liv. «Dette er hva jeg vil gi dere» sier naturen. «Hva får jeg tilbake»? Ehhh…plastposer?

IMG_9178.jpg_til nettDag tre
Lørdagen hadde Marianne, Hilde, Gina, Elin, Nina, Inger Liv, Siv, Tone N. og Anne Lise bestemt seg for en «labbetur» opp til Sakrofagen. Undertegnende kjenner sin begrensning og meldte pass en uke før. På kroa satt Anne, Kristin, Tone H., Elise, Nishi og jeg. Om vi ikke akkurat pratet om skredmoren, så snakket vi litt om skredfaren. Klokka gikk og vi begynte så smått og bli litt bekymret, ingen av Sakrofagene tok telefonen, de var avslått. De hadde rett og slett frysi i hjæl, mobilene altså! Batteriene var helt flate. Sakrofagene vendte hjem, på hue inn i dusjen og rushet ned til oss andre, vi skulle på «Galleri Svalbard» som er Elises gamle arbeidsplass, og vi gledet oss til å se oss rundt. Der var det en utstilling av maleren Kåre Tveter, flotte bilder. Vi labbet litt rundt og jeg fant et piano jeg ble sittende og klunke ved. Utenfor Galleriet spurte jeg Sissel om byggene som så ut som de var bygd inn i fjellet, hun kunne fortelle at det var en gammel gruve. Du verden, tenk deg å dra på jobben om morran der da!

gina jFru Johnsen
Etter omvisningen skulle vi på støttekonsert for en dame som har MS og skal cellebehandles i Moskva. Det ville vi være med på, selv om vi ikke kjente dama, folk er folk! Konserten skulle være i en nedlagt gruve og jeg var redd for enda mer kulde. Men det var ikke noe å frykte, vi svettet ikke der inne, gruva var oppvarmet, delvis på grunn av mange folk.

Stemningen var tipp topp tommel opp, mange dyktige band som spilte. Og selvfølgelig måtte jeg opp på scenen, selvfølgelig, fordi hver gang jeg ser en mikrofon, så ser jeg på den som min personlige eiendom.  Auksjonen var til inntekt for den MS-rammede, så jeg solgte meg for kr 600 kroner til en fastboende og rappet «Fru Johnsen». Jeg vil ikke akkurat si at det var en umiddelbar suksess, men gøy var det.

I felleskap bød vi på en hundesledetur, vi visste vi ikke hadde anledning til å kjøre hundeslede så vi ga den bort til en jente som het Rose. Så bød vi på omvisning i Gruve 3 og den benyttet vi oss av neste dag. Resten av kvelden var det bare dans og moro, det var slik en flott kveld.

Dag fire
Vi våknet til snevær, en storm var det vel ikke, men det blåste godt rundt øra på oss. Vi skulle på sightseeing med minibuss, det var helt ok å sitte inne i en bil i slikt et vær. Jeg hadde scooterturen i friskt minne fremdeles. Vi så masse rein, «same-rein» sa sjåføren at de var. Ingen visste helt hvor de kom fra, men en teori var at de hadde kommet drivende fra Russland. Reinen stod stort sett på hue i matfatet og matfatet er moder jord. Dessverre så er det slik at reinen må lete for å finne mat,og i sin kamp for å få tak i noe gress eller strå under alle snøen blir det til at den også spiser masse grus og stein. Det gjør at de ødelegger tennene slik at de til slutt ikke har flere tenner igjen. Dermed klarer de ikke å spise – og sulter i hjel. Snittalderen til disse reinene er 4-5 år, og det var jo unektelig svært trist å høre.

Vi kjørte videre opp til frøbanken, der kom vi dessverre ikke inn, programmet vårt var for tett. Men bare det å ha vært utenfor «banken» fylte meg med ærefrykt, det er noe utenomjordisk med den «banken». Vi skulle opp til Gruve tre. Der ventet Jim på oss og jeg ba en stille bønn om at han ikke kjente meg igjen etter min sangperformance kvelden i forveien, men jeg tror ikke jeg ble bønnhørt. Vi fikk på oss hjelmer og vi måtte ha lykter. Marianne, Siv, Anne Lise, Tone H., Tone N. og Inger Liv  måtte ha på seg kjeledresser, knebeskyttere og hansker, siden de av grunner jeg ikke forstår, helt frivillig skulle krabbe inn i gruvegangen. Vi gakket inn i gruven og næmmen hvor kaldt det ble igjen da! Kulde generelt på Svalbard var jeg forberedt på, men ikke denne her, blåste gjorde det også. Jim sa vi måtte passe på og ikke snuble i stein og skinner, og plaget som jeg er av katastrofefantasier, lurte jeg ikke på om jeg ville snuble, men når.

IMG_8358.JPG_til nettOj oj oj så glad jeg skal bli
Denne gruven ble nedlagt i 1996, at det har jobbet folk her er nesten ikke til å tro. Det være seg 1896 eller 1996. Selv om sikkerheten sikkert var bedre i 1996, så var det like fullt litt av en jobb. Damene med kjeledressene gjorde seg klare til å krabbe 27 meter inn i en gruvegang. Vi stod og tok de imot på «den andre siden». Gjensynsgleden var stor, de hadde vært borte i cirka fem minutter og savnet var stort. Hu og hei, ut av gruven og inn I bussen, nå skulle vi hjem å gjøre oss klare for en kveld på «Mary Anns polarrigg». Det var en grønn oase i midt i isøde. Vi fikk hval, sel og bokna fisk på menyen. Jeg spiste ikke sel, da jeg forbinder dette med et kosedyr. Det gjør jeg ikke med hval, den er for stor å kose med, men det er kanskje selen også, men jeg gørrkoste meg med de andre dyra. Det går ikke an å gjenfortelle det samholdet vi hadde. Disse jentene var de eneste jeg trengte i mitt liv i disse dagene, men vi snakket jo så klart med andre folk også. Jan Ove Ekeberg svinset innom oss, han sa: «Jeg hører det er her det skjer». Jeg prøvde å lære Gina, Elin, Nishi og Kristin og holde takten når jeg sang «Morgan Kane» og «Metzgar», de klarte det til slutt. Med et halvt øre hørte jeg Ekeberg snakke om Vilhelm Erobreren, normalt ville jeg vært med på denne samtalen, da jeg er meget historieinteressert, men ikke i kveld. Siv satt og sang Håvard Hedde og jeg ville gjerne være med på den, og  jeg ville lære dem «Oj oj oj så glad jeg skal bli». Tror Ekeberg var rimelig sliten i øra av min norsktopp gnauling, eller kanskje han bare koste seg. Jeg hørte med mitt halve øre at han begynte å prate om dinosaurer, da falt jeg helt ut.

Værfast
Nishi og Siv tok massasjebad utenfor, det hadde visstnok vært helt nydelig. Jeg ville ikke være med på det, da jeg var inne i mitt tredje vers av Morgan Kane og ønsket ikke å bli forstyrret. Det var slik en flott kveld, men alt tar en slutt og vi måtte hjem å sove litt før vi skulle returnere til Arendal, Haugesund og Asker.

Det skulle vise seg å være mer strabasiøs tu hjem, på grunn av snøstorm var det store forsinkelser og vi måtte mellomlande og ble sittende værfast i Tromsø før vi kunne fly videre til Gardemoen. Det endte med at vi måtte ligge over på Thon hotell airport. Vel hjemme på Kjevik, et døgn forsinket, satte vi kursen mot Arendal og kom hjem til en vår som bruset med fjæra.

Dette var mange ord, det var så meget flere ord jeg kunne skrevet, men de ordene får ligge.

Og nei – vi så ikke isbjørn.

Takk til Marianne Kalleberg, Elise Hannaas, Nishi Asdal, Tone Nævestad, Tone Hatteland, Kristin Enge, Gina Jørgensen, Elin Dal Mikalsen, Hilde Reinum, Inger Svenningsen Poiesz, Nina Duus, Anne Lise Olafsen, Anne Moe Rasmussen og Siv Gelius for en ­fantastisk reise.

tone næ

Sorry. No data so far.