En hyllest til teateret – og til alle som aldri får stå i rampelyset

Lille Torungen, Arendal kulturhus, 23. september 2025. Det er et enkelt, men samtidig genialt premiss: Teppet går opp, men skuespillerne uteblir. Tilbake står bare suffløren – han som alltid har vært i kulissene, klar med manus, men aldri med spotlight. Nå står han alene igjen.

I Suffløren møter publikum en blanding av vemod, humor og teaterkjærlighet. Eirik Langås Jørgensen, arendalitt med utdanning fra Teaterhøgskolen og erfaring fra både Riksteatret og Nationaltheatret, bærer forestillingen alene. Han gjør det med en ro og en varme som gjør at salen umiddelbart får sympati for denne stille figuren.

Forestillingen er en énmannsmonolog, men den føles langt rikere. Gjennom sufflørens øyne får vi møte et helt teaterhus: den selvopptatte stjernen «Bøtta», en usynliggjørende ledelse – og Amanda, sufflørens uoppnåelige kjærlighet. Jørgensen veksler lekent mellom karakterene, og skaper et teaterunivers som føles levende, selv om han står alene på scenen.

Teksten, skrevet av Andreas T. Olsson og med ti år på repertoaret ved Dramaten i Stockholm, er både universell og gjenkjennelig. Den peker på hva som skjer når de usynlige i samfunnet blir borte – og minner oss om hvor mye vi tar for gitt. Samtidig er det en forestilling som får publikum til å le. Mange ganger.
Scenografien i Lille Torungen er enkel, nesten naken – men det er helt riktig for en forestilling som handler om han som alltid står i skyggen. Når teksten og skuespilleren er så sterke, trengs det ikke mye mer.

“Suffløren” er en liten forestilling med stor kraft. Den er morsom uten å være lettvint, og rørende uten å bli sentimental. Mest av alt er den en kjærlighetserklæring til teateret – og til alle som gjør jobben uten å bli lagt merke til.
At det er nettopp en arendalitt som nå gir Sørlandet denne oppsetningen, gjør opplevelsen ekstra sterk.

Terningkast 5