Arendal by hadde store inntekter fra de gamle handelshusene i Kolbjørnsvik

Arendal historielag avholder årsmøtet den 26. februar. Denne gangen blir et spennende historisk tema belyst, av lokalhistoriker Ulrik Sissener Kirkedam, nemlig historien om de åtte gamle handelshusene i Kolbjørnsvik som tilhørte Arendal by frem til 1874

Arendal fikk bystatus i 1723. Privilegium til å drive handel for byens borgere kom først i 1735. Det betydde i praksis at det var ulovlig for folk som bodde utenfor byens grenser å drive handel. Men på Hisøy var åtte eiendommer som lå rundt Kolbjørnsvik. Eierne av disse ønsket å drive handelsvirksomhet og måtte derfor skaffe seg kongelig tillatelse for å drive denne handelen. Det fikk de, men det betydde at de blant annet måtte betale skatt til byen.
Fordelene for begge parter var til å begynne med mange. Byen fikk god skatteinngang og for kjøpmennene på Hisøy betydde det lettere lasting og lossing av varer fra skutene i og med at alle eiendommene lå sjønært til. Det var kort vei til kirken som var like over byfjorden. Handelshusene fikk etter hvert også et visst tilsyn av vektere. Det tent oljelykter ved noen av bryggene i den mørkeste tiden og de fikk tildelt brannslukkingsredskaper.
Handelshusene rundt Kolbjørnsvik var blant de største skatteytere.

Fra skatteregnskapene omkring 1800 går det tydelig fram at de som drev med handel i Kolbjørnsvik var blant de største skatteyterne i byen. Skattebyrden for de åtte eiendommene ble tyngre og tyngre og det førte til at de ønsket å tilhøre landkommunen Hisøy/Øyestad.

Byens grenser
I 1817 behandlet regjeringens 4. departement at Arendals grenser (byutvidelse?) skulle fastsettes. Byfogden i Arendal, Jæger, kom da med en betenkning der han skrev til departementet om sitt syn vedrørende de åtte handelshusene på Hisøy som var inkorporert i Arendal. Et lite sitat herfra:
“Byens strekning til vannet inneslutter nemlig Arendal havn på den ene side, og på den andre side omsluttes av Colbjørnsvigen. De skip som kommer inn på Arendals havn, og de personer som har med dette å gjøre, henvender seg etter forgodtbefinnende enten til byfogden eller til sorenskriveren som bor i Colbjørnsvig. Videre nevnes det at deler av “priser” som ble innbragt til Arendals havn oftest ble solgt eller realisert i Colbjørnsvig. Arendals-byfogdembete har derved tapt store inntekter. Så for meg (byfogd Jæger) ville det både være rett og rimelig at de betydeligste husene fortsatt skal tilhøre Arendal by og endog håndverkere av Arendals Håndverkslaug som bor i Colbjørnsvig måtte i det hele bli tillagt Arendal by nå dette skulle bli aktuelt.”

Dette ble skrevet av byfogd Jæger i 1817, og det skulle ikke gå lenge før handelshusene i Kolbjørnsvik igjen gjorde nye henvendelser både til byfogden og amtmannen på grunn av dette innspillet. Det kom imidlertid ingen avklaring. Den 19.desember 1849 skrev lederen av fattigkommisjonen fyrforvalter Johan Christian Rømcke Knudsen og Ole Ulstrup et felles brev til byfogden i Arendal. Inntil da hadde eiendommene betalt skatter og avgifter i nesten 50 år til Arendal by. Det ble fortsatt ingen avklaring og i 1851 skrev fyrforvalteren på Store Torungen til Overrettssakfører Major i Kristiansand og bad om å få en juridisk forklaring av forholdene om de inkorporerte hus, samt å få en betenking som kunne bringes inn for domstolene. Men tiden gikk og på midten av 1860-årene var det fortsatt uenigheter om hvilke plikter og rettigheter huseierne hadde. Men selv 20 år etter at frihandelsloven kom (1842), måtte kjøpmennene her i distriktet fremlegge kongelig bevilling for å drive handel.

Frihandel ble mer og mer alminnelig på 1860-70-tallet
Spørsmålet om frigjøring fra «skatteslaveriet» til Arendal reiste seg igjen. Spørsmålet var om husene skulle bli værende under Arendal by eller om de kunne tilbakeføres til Hisøy/Øyestad. Hisøy ble ikke egen kommune før i 1881. Forholdet var at dersom alle de inkorporerte husene gikk tilbake til Hisøy/Øyestad ville Arendal tape omtrent 1/13 av sin skatteinngang og dertil fremtidig skatteinntekter.
Arendal hadde tidligere vært gjeldfri, men etter de to store bybrannene (siste i 1868) ble byens gjeld mangedoblet og skattetrykket måtte derfor fordeles på så mange som mulig, også de som bodde i Kolbjørnsvik. Blant annet av den grunn var det mange som hevdet at Arendal ikke måtte «miste» gode skattebetalere fra landkommunene. I 1872, den 8. januar, gjøres det enda en ny henvendelse, denne gang fra Hisøy prestegjelds formenn og representanter. De understreker sterkt at eiendommene må tilbakeføres til landdistriktet. Dette brevet ble undertegnet av Hisøys sogneprest, Heffermehl. Han ble valgt inn som stortingsrepresentant og var en av de som fikk saken behandlet i Stortinget.

Løsrivelse fra Arendal by i 1875
Det som vi kjenner til, er at det i 1870-årene, var anbrakt noen lykter (oljelamper som ble tent av byens vektere) i Kolbjørnsvik, noe vekteroppsyn var opprettet og eiendommene fikk tildelt brannredskaper, slik som brannsprøyter, vannpøser, økser o.l. skulle være tilgjengelig i de husene som var inkorporert. Ellers var det lite eller ingenting annet som eiendomsbesitterene av de inkorporerte hus kunne sies å ha fordeler av. Det kom frem i innstilling at fire av de åtte eiendommene på Hisøy hadde uttalt seg meget bestemt at de ønsket fortsatt å være en del av Arendal by. To andre hadde ikke avgitt noe ønske om hvor de skulle tilhøre. En hadde uttrykt ønske om å tilhøre byen uten at dette var begrunnet. Kun eieren av Gimle, daværende eier Konsul I. Kallevig, har gitt utførlig begrunnelse for sitt valg om at hans eiendom må tilhøre Hisøy sogns prestegjeld.
Ligningen for de åtte eiendommene utgjorde i skatt for året 1871 til sammen 1670 Spd. Dette var både eiendomsskatt, næringsskatt og fattigskatt. I tillegg var formuen til disse eiendommene lignet til ca. 500.000 Spd. (I 1875 ble 1 Spd satt til 4 kr.) Den samlede formuen utgjorde en betydelig stor sum og Arendal by forventet fremtidige inntektsskatt.

Arendal kommunebestyrelse og fra Magistratens side var det store protester mot utskilling av disse eiendommene. Likevel gikk Stortinget i retning av å ville legge eiendommene inn under Hisøy sogns prestegjeld i Øyestad kommune. Stortinget vedtok å legge handelshusene inn under landkommunen, Øyestad /Hisøy. Hisøy ble som før nevnt egen kommune i 1881 og var det frem til 1992.
Hvilke handelshus i Kolbjørnsvik – eksisterer de fremdeles
Det er mange som lurer på hvilke handelshus dette er. Det er tidligere skrevet om dette i boken: Kolbjørnsvik 1711-2011, men boken er utsolgt for lenge siden, og mange, særlig nye huseiere og innflyttere i Kolbjørnsvik ønsker å høre historien om de åtte handelshusene bli presentert på nytt. Nå er sjansen til å høre Hisøy Historielags leder, Ulrik Sissener Kirkedam fortelle historien på Arendals historielags årsmøte i slutten av måneden. Han vil ta for alle de åtte husene og gi en kortversjon av deres «huskrønike»

De 8 handelshusene var:

1. Kallevig gård/Gimle, registrert inn i 1802. I dag Sandvigveien nr.
2. «Krøgers hus» i Sperrevigen, registrert inn i 1805. I dag Sperrevigveien nr.
3. «Knwutstua» som lå på Kulltangen, registrert inn i 1806. Huset brant ned i 1963.
4. «Det Lassenske hus» registrert inn i 1772 og lå på Sletta. Huset brant ned i 1963.
5. «Roosens hus» registrert inn i 1817 og ligger på Sperrevigveien nr.
6. «Herlofsens kran/ Dedekams kran/ Lassens kran» registrert i1805 og ligger innerst i Kolbjørnsvik. I dag Noroddveien nr.
7. «Gerners hus» registrert inn i 1817 og ligger i Norvigen. I dag Noroddveien nr.
8. «Oscarsborg», huset til Ole Jensen ble første gang registrert inn i Arendal by den 23. februar 1813. I dag Noroddveien nr.