Annonse:
Dsc 1265 Jpg Nett

UKAS NAVN: Ants Lepson

Seilskuteskipper                                                       kunstner                                                      pensjonist

dsc_1269-jpg_nettKunstneren og seilskuteskipperen mener han har en brokete historie. Han har seilt på de sju hav ikke bare én, men flere ganger – pluss Mjøsa. Til mandag er han hovedperson i forestillingen «Sjøkapteinen med malerpensel» på kulturhuset i regi av «Oss over 60».

 Hvordan føles det å skulle være hovedperson i en slik setting?
– Jeg ble i grunnen pressa inn i det. I utgangspunktet var jeg ikke interessert, men de mente jeg var en brukbar person, dessuten er jeg jo over 60 også. Jeg skal bli intervjuet av min gode venn Kristen Taraldsen, og planen er at hele greia skal filmes og deles ut til forskjellige institusjoner.

– Hva mener du med at du har en brokete historie?
– Vi måtte rømme fra Estland, der jeg kommer i fra, som ti-åring. Først var det en flukt over Østersjøen i åpen sjekte, deretter var det en ny flukt over Atlanteren fra Sverige til Statene.  Jeg hadde verken papirer eller pass, heller ikke et land som eksisterte. Jeg ble kalt for statsløs som da var den laveste eksistens, og drev i flere år mellom båter og fengsler. En statsløs person har jo ikke lov til å være noe sted. Det var ille, men jeg ville ikke vært de åra foruten heller, jeg lærte mye om både mennesker og politikk.

– Hvordan endte du opp i Arendal?
– Jeg traff to jenter i Hamburg som jobbet ved det Norske konsulatet. De likte meg tydeligvis, og syns det var ille at en kjekk kar som meg skulle ha det så vanskelig. De skrev en innreisetillatelse til Norge som gjorde at jeg fikk lov til å være her i tre måneder. Neste gang søkte jeg selv, og til slutt gikk det automatisk. Grunnen til at jeg endte opp akkurat i Arendal var at jeg hadde en skipskamerat herfra. Grunnen til at jeg ble værende heter Astrid, min kone gjennom 57 år.

Jeg starter dagen på Strand kafé i sjutiden sammen med en gjeng hel- og halvprofesjonelle dagdrivere.

– Hvor gammel var du da du fikk din første jobb til sjøs?
– Jeg reiste til sjøs som 16-åringen som messegutt. Så ble jeg dekksgutt og gikk gradene oppover til jeg endte på toppen som seilskuteskipper. Som alle andre sjefer ønsket jeg meg ofte tilbake til den nesthøyeste stillingen. Siste tur hadde jeg for fire år siden, så da har det jo blitt noen tiår på sjøen. Jeg holdt meg til Arendal hele tiden mellom båtene, og tok også styrmannsskolen og skipperskolen der jeg gikk ut med de beste karakterene til tross for at jeg var «utlending».

– Du er viden kjent for dine seilskutemalerier. Tid skjønte du at du hadde et talent?
– Jeg har alltid likt å tegne, men det var min kone som fikk meg til å begynne å male. I utgangspunktet hadde jeg ikke noen ambisjoner, men det hadde min kone på mine vegne. Hun kom hjem med noen tuber med  maling og pensler og foreslo at jeg skulle prøve det.  Så var jeg i gang. Gradvis ble det mer maling enn seiling, og nå maler jeg på heltid.

– Hender det at du maler andre motiver enn seilskuter?
– Min styrke er at jeg har personlig erfaring med det jeg maler, med over 30 år på seilskuter. Jeg maler på bestilling og rekker ikke så mye annet, men det hender at jeg maler et landskapsmotiv for å male noe for meg selv. Stort sett blir jeg styrt av andre ønsker. Jeg skulle gjerne malt portretter, og angrer på at jeg ikke lærte meg det. Men det er aldri for sent, og jeg øver på å bli flink til det også.

– Som pensjonert seilskuteskipper og aktiv maler, hvordan er en vanlig dag for deg?
– Jeg går på jobb hver dag, som alle andre. Det vil si at jeg starter dagen på Strand kafé i sjutiden sammen med en gjeng hel- og halvprofesjonelle dagdrivere før jeg jeg går til atelieret som ligger i andre etasje over Kiwi. Der maler jeg litt, og rusler litt rundt, og maler litt igjen.  Jeg har bestillinger et år fram i tid, og maler i snitt to malerier i måneden, så jeg har nok å gjøre.

Sorry. No data so far.