LEDER: Ytringsfrihet bak murene

I Arendal fengsel sitter en rekke skjebner. Mennesker som venter på å få sin rettssak behandlet, mennesker som soner korte og mennesker som soner lengre dommer. Hva de har gjort for å havne i fengsel varierer, men en ting har de til felles. De har samme grunnleggende rettigheter som andre mennesker.

Imens Arendals Tidende har jobbet med saken om fengselsprest Rino Rudsli har vi også jobbet med å komme inn i Arendal fengsel. Dette er ikke noe nytt for lokalavisa. Flere ganger tidligere har vi rapportert fra forholdene innenfor murene. Det som skiller seg ut i dette tilfellet er at vi i vårt arbeid fikk en merkelig beskjed: Vi fikk ikke lov til å identifisere eller ta bilder som identifiserte de innsatte. Selv ikke med deres samtykke. Begrunnelsen var hensynet til de innsattes pårørende.

Arendals Tidende mener dette er et alvorlig overtramp fra fengselsledelsen sin side. Innsatte har den samme grunnleggende rettigheten til ytringsfrihet som alle andre. Dette slås ytterligere fast i Straffegjennomføringslovens §24.
«Innsatte har rett til å la seg intervjue og fotografere. Kriminalomsorgen skal legge forholdene til rette for en praktisk gjennomføring av denne retten. Kriminalomsorgen kan bestemme tid og sted for intervjuet av hensyn til ro, orden og sikkerhet i fengslet.»
Kriminalomsorgen kan altså legge visse føringer, men de skal henge sammen med ro, orden og sikkerhet, ikke hensynet til pårørende.

Til tross for at et slikt hensyn kan bidra til å skjerme pårørende som behøver skjerming, veier det ikke tungt nok til å begrense ytringsfriheten til dem som soner dommer i norske fengsler.