USA: En menneskeskildring

Historien handler ikke så mye om land eller byer jeg har vært i, men om de menneskene jeg reiste med, for det er disse menneskene som gjør både land og byer mest morsomt. Kanskje ikke alltid så frivillig, men det er da det kan bli moro, for meg, for deg, for oss – menneskene.

Jeg reiser alene

Vi skulle til USA – eller jeg skulle til USA. Jeg hadde ingen å reise med så jeg valgte og reise alene for å få oppfylt en årelang drøm.

Jeg skulle ikke reise mutters alene, men et reiseselskap. Der kom det flere til som også ville få oppfylt sin drøm. Jeg møtte fram på Harebakken 5. mai.

Klokka 10:45 kom bussen som skulle kjøre oss til Gardemoen, og eventyret startet. Bussen hadde plukket på reisende fra Vennesla, Kr.Sand osv, og nå var det Arendal. Vi plukket opp flere på veien, og da vi kom til Porsgrunn var vi fulltallige og reiselederen kom om bord. Hun håndhilste på hver især, noe jeg tror vi alle synes var hyggelig.

Bloddryppende t-skjorte

Reiselederen satte seg ned på reiselederplassen sin og fomlet med noen papirer, og etter cirka 10 minutter tar hun mikrofonen og kan fortelle oss at hun ikke har glemt oss. Det synes jeg var svært beroligende – at hun ikke hadde glemt at det satt 32 spente reisende bak henne i bussen i løpet av disse 10 minuttene, noe annet ville i så fall vært svært foruroligende. Der satt vi i samlet flokk på vei til det store utland, aldersgruppene var ikke spredd, de var samlet, 30 personer i pensjonsalderen pluss jeg og en dame som var datter av en av de overnevnte, og soleis ikkje pensjonist. Noen hadde på seg Marius-genser, andre hadde på seg t-skjorter som det stod

«USBL» og «Tine mjølk» på. Selv hadde jeg en bloddryppende t-skjorte som det stod Sweeney Todd på, vi var så fjonge atte.

En dame spurte meg om jeg spilte i musikkorps, hun hadde lest bak på ryggen min, men hadde hun lest bedre, ville hun lest Arendal Musikkteater. Jeg bestemte meg for ikke å like henne nevneverdig, ene og alene av overnevnte grunn, men jeg ombestemte meg relativt fort.

Åpenbaring

Vel om bord i flyet, en Dreamliner, rigget vi oss til, klar for åtte timer med fly. Der var film vi kunne se på, musikk og høre og det var kabaler og spill i setet foran oss, ikke selve setet selvfølgelig, men en liten PC som hang der.

Etter cirka fem timer om bord, begynte jeg å trykke på en knapp ved vinduet. Det skjedde ingenting, trodde jeg, men sakte ble det dagslys, og bare i vårt vindu tittet solen og en blå himmel fram. Vi ble sittende og måpe. «Vi» var meg og to fra Vennesla. At de fra Vennesla måpte var ikke annet å vente, men at jeg, en urbaner, satt der med åpen munn, det var verre. Jeg tror de fra Vennesla trodde at de var vitne til er åpenbaring, selv ble jeg også litt i tvil, for det var bare gjennom vårt vindu dette skjedde. Hvorfor er ganske enkelt: Ingen av de andre hadde fomlet med knappen slik som jeg, for med disse vinduene kunne du velge om du ville ha natt eller dag – det visste jo ikke vi da! Hvis det hadde vært «noen» utenfor dette vinduet, tror jeg de hadde rygget tilbake til der hvor de kom i fra ganske så snart. For de tre «idiotene» som satt der og måpa ut av vinduet, kan ikke ha gjort noe særlig inntrykk på noen.

Sirener ulte, folk ulte, motorer kvein, noen grein

Ulende sirener

I det vi landet på JFK satt de i gang et forrykende lysshow i flycabinen. Det var alle regnbuens farger som danset i cabinen, en homseparade vil blekne i sammenligning, og da fikk vi mere og måpe over, men ikke på samme vis som forrige måp.

På JFK var det bare og forte seg ut for å ta en sigarett – i den grad det går an å «forte seg ut» av JFK. Sirener ulte, folk ulte, motorer kvein, noen grein og jeg var så inderlig glad for hver enste pensjonist som var med, slik at jeg ikke var alene. I bussen inn mot New York var alle pensjonistene enige om at selv om jeg reiste alene, så var jeg ikke alene, og det var vi så enige om at jeg tenkte det skulle bli deilig å komme på hotellrommet og være litt alene. Da jeg hadde lempet inn bagasjen på hotellrommet gikk jeg utenfor, satt meg på en benk sammen med en stor bamse! Jeg tok en sigarett og tenkte: «Jeg har klart det! Jeg ER i Amerika»!

Så kom det politibiler i rekke og en slags orden, det så ut som de lette etter noe, jeg regnet med at det ikke var meg de lette etter, så jeg begynte å ta bilder, men de slettet jeg fort, for da fikk jeg for meg at politiet kanskje ikke var så interessert i den slags og jeg ville gjerne få oppleve å være lenger enn fem minutter i landet før jeg ble tilsnakket av politiet.

Markerte frigjøringen Neste dag busset vi til

Philadelphia. Der var det cirka 28 varmegrader og jeg var kledd til en tidlig norsk vår, deriblant boots. En av damene i følget spurte om jeg ikke var forferdelig varm på beina og jeg kunne bekrefte at: «Jo, jeg er forferdelig varm på bena, takk for at du la merke til det». Vi stoppet etter hvert for å strekke på bena og se oss litt rundt, damene ville ha pommes frites, det ville ikke jeg, så jeg tok en tur på egenhånd blant annet for å se på «Liberty Bell». Da jeg kom tilbake sa damene at jeg var modig, og jeg sa meg enig. Så gikk ferden videre til Baltimore. Der spiste vi og så oss litt rundt, men det hadde nettopp vært raseopptøyer der, så vi så oss ikke så veldig mye rundt. Jeg gikk litt på egenhånd der også, da sa damene at jeg var gæærn, og jeg sa meg enig.

Ferden gikk så videre til Washington, der skulle vi overnatte i tre dager. Første stopp i vandringen vår var «Det hvite Hus», deretter «Capitol Hill» osv. Jeg gikk litt på egenhånd der også. Det var mange, mange fly over meg, og jeg så flere mennesker som hadde benket seg ned i Lincoln Park, så jeg benket meg med dem, satt lent inntil et tre mens jeg lurte på hva de egentlig så på, at det var fly skjønte jeg jo, men hvorfor alle disse menneskene tittet opp og knipset og tok bilder skjønte jeg ikke før jeg leste i Washington Post at det var for å markere frigjøringen av Europa 8.mai 1945. Det var 19 veteranfly fra WW2 som fløy over meg denne dag. Det var stas, hadde jeg bare skjønt det mens jeg så på.

Da jeg kom tilbake sa damene at jeg var modig, og jeg sa meg enig

Donald Trump?

Turen gikk så til Arlington Kirkegård, og der var det nesten så de kunne gjøre plass til 32 til, for vi holdt på å få heteslag hele gjengen. Gradene hadde steget til 34, bootsa var nå i ferd med å gå opp i limingen og Sweeney Todd har aldri svettet så mye som jeg gjorde den dagen i t-skjorta hans. På kvelden skulle vi ut og spise middag, og jeg tok følge med en flokk som telte fem, seks inkludert meg. Der ble det et pizzastyr uten like kan du tro. Samtalen gikk cirka som følger»: «Miss, may l…! Er det pizza her? Miss, if you please….Jeg vil gjerne ha pizza. »!

Til slutt fikk de bestilt pizza, jeg bestilte Buffalo Wings. På bordet kom først drikke, det var fem glass med Pepsi og en Chablis… trenger jeg å utdype det nærmere?

Mot oss kom det en mann og satt seg ned, denne mannen var veldig Donald Trump-look alike. Jeg spør sidekvinnen om hun kan se hvem han prøver og ligne. Hun svarte meg da om jeg skulle klippe plenen når jeg kom hjem….! Hæ! Hva» Nei!

Rett bak «Trump» kom en «vakker» kvinne, jeg ville gjerne kommentert dette til min sidekvinne, men var redd hun ville snakke om at jeg kunne vanne gresset når jeg kom hjem, så jeg lot det bli. En tredje i følget satt og fomlet med noen isbiter i et glass med en gaffel – lenge, lenge. Jeg var rett og slett fasinert.

De var meget skeptiske til hele min historie, som om jeg satt og fant på ting for å holde samtalen i gang.

Pizzatrøbbel

Etter hvert måtte jeg hoppe ut i midtrabatten og ta meg en sigarett. Da stirret de på meg alle sammen, inkludert «Donald Trump», men ikke hun med isbitene, hun var opptatt på annet hold. Jeg lurte på om jeg brøyt en eller annen føderal lov, siden de stirret slik, men det skjedde ikke noe mer enn det. Da jeg for tredje gang drar fram sigarettpakken og skal til å hoppe ut i midtrabatten igjen, ser damen med isbitene opp på meg og sier at det må være deilig at jeg kan sitte og røyke, uten å måtte flytte meg!! «Men jeg kan da ikke det» svarte jeg. Travel som hun var med isbiter og gaffel hadde hun ikke lagt merke til at jeg stadig spratt opp i midtrabatten. Så kom pizza`n, og etter cirka fjerde munnfull, går det opp for følget mitt at alle har fått feil pizza, at hun ene skulle hatt med pepperoni og den andre skulle hatt med skinke, men at den tredje spiste det den andre skulle ha. Den fjerde kunne bare beklage at han hadde spist opp sin pizza, men han hørte dessverre dårlig! Da sa følget at det gjorde da ingen verdens ting, at han ikke hadde hørt at det var skinke på pizza`n.

Revy eller chablis?

Selv satt jeg flirende med mine Buffalo Wings. Jeg sier til sidemannen at jeg gleder meg til regningen kommer, da vil kaoset bli komplett, da sier sidekvinnen: «Skal du på musikal sier du»? Hæ! Hva» Nei, ikke nå…..så begynte vi å prate om musikk og revy. Da ser sidekvinnen på meg, hun var veldig nærsynt, så hun ser meg veldig nært inn i øynene og kan fortelle meg at det forbauser henne ikke det grann at jeg spiller i revy. Det forbauset meg at hun ikke ble forbauset, jeg hadde jo bare spist mine Buffalo Wings og ikke snakket om hverken revy eller sang, det må ha vært Chablisen som gjorde utslaget.

Skeptisk reisefølge felles middag nede i Washington sentrum. Det lå et teater vis-avis restauranten, Ford Theater. Guiden kunne fortelle at her ble Abraham Lincoln skutt, og det synes vi var spennende. Før vi gikk inn spurte en av damene om jeg hadde en tro? Jeg svarte at jeg hadde en sterk tro på at vi skulle inn å spise middag. Hun svarte da: «Ja, hvis Herren vil». Jeg kunne fortelle henne at om ikke Herren ville, så skulle nå i alle fall jeg opp og spise middag, så kan gjøre Herren gjøre hva Herren vil. Da smilte damen, et smil som røpet at hun visste om saker og ting jeg ikke visste om – ikke umulig det.

Jeg hadde ikke mer enn satt meg rundt bordet før jeg spratt opp for å ta en sigarett. På utsiden så klaber`n. Da kunne jeg lese på en plankett hvor det stod at i dette huset ble Lincoln båret inn etter at han hadde blitt skutt og lå i koma i ni timer før han døde. Jeg fortalte mine bordkavalerer denne oppsiktsvekkende «nyheten». De var fulle av undring, hvordan kunne jeg vite det liksom, hadde jeg vært her før liksom? Nei, jeg har liksom ikke det svarte jeg, men jeg røyker og når en blir pisket ut hver gang en skal ha seg en sigarett får en anledning til å titte seg litt rundt. Jeg kommenterte at inventaret der vi satt var fra 1865, men de var meget skeptiske til hele min historie, som om jeg satt og fant på ting for å holde samtalen i gang.

Det endte med at jeg dro mine bordkavalerer ut for å titte på plaketten, det så ikke ut som de trodde noe særlig på den heller – og jeg fikk en følelse av at de trodde jeg hadde spikra den opp sjæl. Etter endt middag gikk vi hjem til hotellet, og da var vi slitne, eller «vi» var ikke det. Jeg tilbrakte en god del tid på røykebenken min på kveldstid.

Himmelfallen

Så kom dagen da vi skulle til New York – juhu! Vi var litt i ekstase både kvinner og menn. Men først skulle vi til Pennsylvania og beglo Amish people. Vi glodde og vi glodde til øyet ble tørt. Når de kom med vognene sine og «idiotene» hang ut av bussvinduet for å ta bilder, (jeg var en av «idiotene») snudde Amishene ansiktet bort, for det og bli tatt bilde av var en selvforherligelse de ikke ville vite av – de er med andre ord ikke på Facebook. Jeg synes ikke det var så særlig spennende og glo på disse menneskene – de lever sitt liv, jeg lever mitt, forskjellen er at jeg gjerne vil bli beglodd, men helst på scenen og selvforherligelse er heller ikke helt fremmed for meg.

Så for vi videre mot NYC, men først lunsj. Jeg vet ikke hva stedet het, men det var i alle fall et ENORMT senter. Da vi gikk inn for å spise stod det i haugetall, på rekke og rad, varme og kalde retter. Jeg kan ikke minnes og ha sett så mye mat på et sted, og jeg gikk ut igjen. Følget mitt ble ganske himmelfallen over at jeg ikke ville spise, men jeg ble helt uvel når jeg så all den maten. Jeg fant meg heller en røykebenk, og kom ikke og fortell meg at det er mer farlig å røyke enn og døtte i seg all den «driten» som lå på dette matbordet – for det tror jeg pokker`n ikke noe på. Mens jeg satt på røykebenken, gikk det forbi meg mennesker som knapt kunne gå på grunn av fedme, noen kunne ikke gå i det hele tatt, og noen som måtte ta seg en pust på røykebenken MIN. Jeg skal ikke gjøre narr av overvekt, det ville aldri falle meg inn, men nå var det jeg som var himmelfallen.

Storslagent

Endelig gikk turen dirkete til New York. Ingen flere kvalmende lunsjer underveis. Vi hadde hotell på Park Avenue, midt i smørøyet. Det var samme greia der som på flyplassen, sirener, tuting, skriking, hvining, ikke så mye skrik kanskje, men veldig høylytt. Vi måtte opp å dusje før vi skulle samles til felles middag i Empire State Building. Jeg foreslo at vi kunne ta et sånt barnehagetau og binde oss sammen da vi skulle gå i samlet flokk til Empire. Det synes de var gøy, de som skjønte det, men vi droppa det. Jeg hadde skiftet til en annen t-skjorte, og da sa en av damene at jeg hadde så «grusomt mange» t-skjorter. Vi hadde hatt følge i fire dager og jeg lurte på hvor mange «grusomme t-skjorter» hun hadde rukket og sett på disse få dagene. Hun mente bare og være hyggelig, og jeg skjønte jo det. Middagen var grei. Vi skulle ta heisen opp i Empire, men besluttet å vente til neste dag. Samme for meg, jeg ville uansett ikke opp der, jeg er redd for heis, og jeg er redd for høyder.

Neste dag var det blant annet Empire, deretter tok vi sightseeing med buss rundt i NYC. Det er en fin måte og få sett byen på – og vi så mye. Hoppet litt av bussen og så nærmere. Jeg gidder ikke å gå i detalj rundt alle de kjente bygningene vi var på, men jeg må si at det bygningsverket som gjorde aller mest inntrykk var Brooklyn Bridge. For uinnvidde, så er dette broforbindelsen fra Manhatten over til Brooklyn – den var storslagen!! Vi stoppet også ved Dakotha-bygningen hvor John Lennon ble skutt. Kjente mennesker som blir drept er alltid en turistattraksjon, utrolig nok. Selv så sa jeg: «Var`e her»? Så jeg fattet interesse jeg med.

I lykkerus

På kvelden dro vi i samlet flokk mot Times Square. Vi skulle på musikal, og når vi kom til gateskiltet der det stod «Broadway», gikk det helt i ball for meg. Endelig var jeg her!

Jo nærmere vi kom, jo flere folk ble det. Det var morsdag og amerikanere vet og feire sine mødre og koner, tydeligvis på Times Square. Min livsdrøm begynte å fortone seg til et mareritt. Men det ble bedre etter hvert, eller det gjorde det vel egentlig ikke, men jeg innfant meg med at jeg ikke var alene på Broadway. Musikalen var «Chicago».

Men jeg var lykkelig og satt meg ned med kruset mitt og drakk vin av sugerør, slik ble jeg enda lykkeligere

Det var fjerde gang jeg har sett den, men aldri på Broadway.

Jeg fikk kjøpt t skjorte og kopp med Chicago-motiv på, og med på kjøpet fikk jeg vin i et Chicago-krus. «Hva kjøpte du, hva kjøpte du» sa de eldste. Det gikk tydeligvis over deres forstand at jeg kunne bruke penger på noe slikt. Men jeg var lykkelig og satt meg ned med kruset mitt og drakk vin av sugerør, slik ble jeg enda lykkeligere og klappet for hvert dansetrinn de tok nede på scenen.

Gørrende kjedelig

Neste dag gikk jeg alene og tuslet på Manhatten. Marerittet var slutt og drømmen var sann. Vi endte den siste dagen i Sjømannskirken, men det kunne jeg har spart meg for. Ikke fordi det var en kirke, jeg har ingenting imot kirker om de så er rent ned av kristne symboler, så vidt jeg kan bedømme er det like naturlig som at Broadway er utsmykket med teaterplakater.

Men jeg kunne latt det være, ene og alene fordi det var så gørrende kjedelig, og det er noe med denne fromheten i «menigheten» jeg får hetta av. Og vafler kan jeg spise hjemme.

«Jeg drømte om Amerika»

Så var reisen slutt og vi dro tilbake til JFK, opp i fly og ikke fullt så tjo og hei, ikke for at det var så mye tjo og hei den andre veien heller, men forventningene var jo relativt store.

Da jeg gikk av på Harebakken, ble jeg veldig emosjonell da jeg skulle ta farvel med «de eldste», og tårene rant. Det er på sin plass å si tusen takk til alle de reisende for en flott tur.

Neste tur er allerede planlagt og jeg ser med stor glede fram til å være med på en ny «pensjonist-tur». De var flotte mennesker alle sammen, og jeg storkoste meg med dem fra dag én. Om noen er alene og i tvil om de tør reise slik jeg har gjort – reis! For å sitere en gammel musikal skrevet av Rodgers & Hammerstein, «Carousel» fra 1945: «You never walk alone»

Odd Børretzen skrev i sin tid: «jeg drømte om Amerika, men ikke lenger nå». Jeg for min del vil si: «Jeg drømte om Amerika og det gjør jeg ennå.»