fbpx
Annonse:

Tid for oppbrudd – gigantiske omstillinger venter

En av høstens ordførerkandidater i Arendal, Thore Kristian Karlsen, har ganske nylig utgitt en bok på eget forlag. Den har tittelen ”Tid for DELING av arbeidet”.

Boka beskriver en mulig nasjonal delløsning på problemet forårsaket av våre faste følgesvenner: Overbefolkning og mangel på arbeid. Arbeidet er muliggjort gjennom et stipend fra Norsk faglitterær- og oversetterforening, faglige innspill og en solid porsjon egeninnsats.

Sentralt i boka er påvisningen av arbeidets betydning for sosial tilhørighet og personlig utvikling. Hva man kan gjøre for å redusere og forebygge utenforskap enten det nå skyldes manglende språklig evne, utstøting fra arbeidslivet eller uførhet.

Karlsen påpeker at politikerne synes å være rådløse. De omtaler bare selve arbeidsledigheten. Men, arbeidsledigheten utgjør bare en liten del av sysselsettingsproblemet. I tillegg til 90 000 arbeidsledige hadde vi ved utgangen av 2018, 134 000 med nedsatt arbeidsevne, 334 000 uføretrygdede (det var steget til 350 000 ved utgangen av juni i år) og 50 000 på sosialhjelp. I sum: Hver dag er det mellom 600 000 og 700 000 personer i alderen 18 – 67 år som ikke er i jobb. Dette er virkeligheten.

NAV sliter med å holde unna for tilgangen til gruppen med nedsatt arbeidsevne, og stadig flere av dem går til uføretrygd. Og, så er der et strukturelt problem i tillegg: En stor del av disse arbeidstakerne er ufaglærte. Det gjelder både for mange innvandrere og for de ungdommene som hvert år forlater videregående utdanning uten eksamen eller fagbrev. Nye arbeidsplasser krever utdanning de ikke har.

Å dele på de eksisterende jobbene synes å være tiltaket som kan få størst effekt for å få alle som ønsker å komme i jobb.

Forfatteren dveler også ved begrepet tidsvelstand, forklarer hva det innebærer og på hvilken måte begrepet er relevant for forståelsen av det gode liv. Tidsvelstand er en forutsetning for et godt liv. Den er som de fleste andre goder i samfunnet ulikt fordelt. Tidsvelstand bestemmes i hovedsak av tre faktorer: Livsfase, type oppgave i arbeidslivet og arbeidstidsordning.

For å øke livskvaliteten for grupper med lav tidsvelstand finnes det bare ett handlingsalternativ med utsikt til å få virkning for alle: En eller annen form for nedsatt arbeidstid. Herav bokas tittel, ”Tid for DELING av arbeidet!”

Selvsagt er det forbundet med stor usikkerhet – vi har ikke gjort det før. Ingen andre land har heller gjort det før. Det kreves derfor stort politisk mot å sette i gang en slik prosess.

Og, Norge har imidlertid svært gode forutsetninger for å lykkes med en slik prosess mener Karlsen og peker bl a på at vi har erfaringer fra et velprøvd trepartssamarbeid med alt hva dette innebærer: Teknisk beregningsutvalg, partsammensatt ekspertutvalg som grunnlag for tarifforhandlinger, jordbruksoppgjør etc. Dermed er langt på vei både metode og gjensidig tillit på plass.

Videre har vi oljefondet til å finansiere et sosialt eksperiment av denne dimensjon og til å fange opp uheldige konsekvenser underveis.

Men, ingen ting kommer av seg selv og derfor vier forfatteren en del av boka på å omtale viktige forutsetninger for et sosialt eksperiment av denne art: Det er dette Karlsen kaller for behovet for flankerende reformer.

For det første gjelder dette bla innen utdanningssystemet med reelle garantier for lærlingeplasser, dårlig (illegitimt) begrunnet utstøting fra arbeidslivet skal elimineres, også for eldre arbeidstakere gjennom lov- og avtaleverk og pensjonsavtalen for offentlig ansatte må følgelig også reforhandles. I det hele tatt blir statens oppgave å gjennomføre de nødvendige lovendringer som må styres konsekvent mot å få så mange som mulig i arbeid.

Norge kan bli det første landet i den vestlige verden til å gjennomføre en vellykket nasjonal dugnad som omfatter arbeidstidsforkortelse og deling av arbeidet. Og det haster.

Verken politikere eller eksperter har formulert adekvate løsningsforslag på sysselsettingsproblemet og kreativitet og fornyelser i produksjonen alene er ikke tilstrekkelig til å absorbere tilbudet på arbeidskraft.

Derfor har uttalelsen fra den tyske politikeren Oscar Lafontaine til tysk TV i 1997 fortsatt gyldighet: ”I fremtiden må ethvert land som ønsker å henge med i den teknologiske utviklingen, til enhver tid ha minst 1/3 av arbeidstakerne i etter- og videreutdanning”. Vi er ikke der ennå påpeker forfatteren, men gjennom deling av arbeidet kan vi komme dit.

Den viktigste grunnen til at problemene ikke blir løst, synes imidlertid å være mangelen på en helhetlig visjon. Enkeltløsninger blir lite interessante så lenge de ikke utgjør en del av et større hele, så lenge de ikke kan sees i et større perspektiv, nemlig som et bidrag til å skape et samfunn med plass til og utfoldelsesmuligheter for alle. Utsikten til bare å flikke på det bestående motiverer ikke til politisk engasjement.

Ønsker vi oss virkelig et samfunn hvor både yngre og eldre blir kastet på skraphaugen, og mange yngre må vente i årevis og kanskje aldri blir sluppet inn i arbeidsliv og fellesskap, spør Karlsen henimot slutten. Han gir selv gjennom sitt arbeid et bud på den retning vi må bevege oss i og minner om at en viktig forutsetning for å skape et nytt og mer humant samfunn er at vi organiserer samfunnets, arbeidslivets og enkeltindividets tid på en annen måte enn i dag.

Deling av arbeid er derfor i dag kanskje det kraftigste virkemiddel for sosial fornyelse.

Så kan man som tilskuer spørre om realismen i et slikt prosjekt som det som er beskrevet her. For dette er jo ikke småtterier og samfunnet har beveget seg et stykke fra mellomkrigstiden da Arbeiderpartiet med hell gikk til valg på ”Hele folket i arbeid”. De vant som bekjent valget, men ”alle” kom jo ikke i arbeid for det.

Småtterier sa jeg. Tja, det som er tidens melodi er jo å ha ambisjoner som tar pusten fra en, både når det gjelder problembeskrivelse så vel som løsningsforslag. Du vet sikkert hva de er, men jeg skal dra et eksempel på hva det kan koste å please det internasjonale teknokratiet og de skoleflinke eliter i så henseende.

Under overskriften GIGANTISK OMSTILLING VENTER hadde Weekendavisen i juni en artikkel om det å være ”klimanøytral”. Jeg siterer: Storbritannien har i denne måned vedtaget at være klimaneutral i 2050. Det var noget, Theresa May ville huskes for, inden hun trådte tilbake og ble fungerende. Finansminister Philip Hammond havde gerne sett en grundig analyse av de økonomiske konsekvenser. Ifølge britisk presse skal han ha have sendt et brev til Theresa May, hvori han advarer om, at net zero (på norsk ”nullutslipp”) i 2050 vil koste britene mer end én trillion pund eller mer end 8000 miliarder danske kroner, og det vil betyde store besparelser (på norsk ”kraftige reduksjoner”) på den offentlige service. Beslutningen indebærer ifølge nyhedssitet Vox.com blant andet, at alle nye biler fra 2035 skal være elektriske, at skovarealet skal vokse fra 13 til 17 procent av landet i 2050, at folk skal spise mindre kød, at boligmassen skal isoleres og moderniseres, og at termostaterne om vinteren maksimalt må stå på 19 grader. Nærmest ren krigsøkonomi. Klimaneutralitet kommer ikke av seg selv. Sitat slutt. Nei, kunne jeg nesten selv ha tilføyd, men litt klimarealisme ville ikke ha vært av veien.

For i det minste å utvikle oss i riktig retning i klimasammenheng, og fortsette å bevege oss må vi, vil jeg trekke fram en liten setning hentet fra en arbeidersang tror jeg det er, den strofen om at på det jevne, på det jevne skal vi lykken finne, ikke i det i det himmelblå. Vi er i og av denne verden.

I denne sammenheng har vi fått det råd fra ei svensk tenåringsjente, hun er ovenikjøpet nobelpriskandidat, at vi må få panikk. Nå! Du kan jo ta en tur ovenom brannvakta og høre hva de synes om å få panikk, ansikt til ansikt med en brann i utvikling. Men, det skal hun ha: Ekstreme situasjoner krever ofte ekstrem ledelse – og løsninger. Hodet skal imidlertid holdes kaldt.

Nei, da vil jeg for min del gå i en annen retning. I en tid med utstrakt kompiskapitalisme, befolkningseksplosjon, blind tro på at byggerier (vi er ikke skapt for å bo i betongkasser) og globalisering skal sikre økonomisk vekst, fred og sysselsetting, må vi heller starte med det åpenbare og nære: Kvitte oss med den kvelende forsøplinga og dele på godene. Så tar vi det andre etter hvert. Men tro bare ikke at det vil skje uten kamp og våre motstandere vet å pakke sine tilbud inn i glamour og stas. I tråd med amerikansk forvandlingskunst har Arendal f. eks har fått ny identitet som ”Arendelle” og hva skal Hove da hete?

Kamp ja. Det vil det bli i alle tenkelige former, men tidspunktet har vi ikke valgt selv, for striden er her nå. Og den kan vinnes. Som det er sagt: Bare fordi det høres ut som galskap, behøver det jo ikke nødvendigvis å være feil. Der er vi nå.