fbpx
Annonse:
3119b290ba4b29a314d62661d997c4cc.jpg

Stans all voldsbruk

ARENDALSUKA:

I forbindelse med Arendalsuka har Amnesty-gruppene «stand» i sentrum.

Vi får besøk fra sentralt hold, bl.a. kommer generalsekretær John Peder Egenæss på fredag. Hensikten er som vanlig å rette søkelyset mot brudd på menneskerettighetene. I år er hovedtemaet tortur, som er vanlig i 50-60 land, til og med i land som utgir seg for å være siviliserte.

I Arendal bor det et offer for tortur i hjemlandet Kamerun. Han var journalist i landets største engelsk-språklige avis og skrev kritisk om myndighetenes stadige brudd på elementære menneskerettigheter. Han ble arrestert flere ganger og torturert i ukevis for å få ham til å gi opplysninger om andre som arbeidet mot diktaturet.

Politiet slo ham i hodet med køller, så hardt og så lenge at han siden den gang har slitt med sterk hodepine – som det hittil ikke har vært mulig å kurere.

Landets diktator, Paul Biya, støttes av Frankrike med våpen og ammunisjon.

Til gjengjeld får Frankrike adgang til billige råvarer. Franske myndigheter vet selvsagt om diktatorens overgrep mot sitt folk, men støtter ham likevel for å oppnå økonomiske fordeler.

Kamerun er ett de de mange tidligere koloniland som nærmest av prinsipp krenker FNs erklæring om menneskerettighetene som de alle har undertegnet. Overgrep der har lenge vært så vanlig at resten av verden reagerer med et skuldertrekk. «Det er bare slik de er der nede»…. At også nordmenn kan være torturister fikk Norge erfare under den 2. verdenskrig.

De mest massive brudd på menneskerettighetene, inklusive tortur, skjer under krig. Eksempler er borgerkrigen i Syria, ISILs fremmarsj i Irak og Gazakonflikten.

Dette er konflikter som det haster med å finne en løsning på, selv om de lenge har virket uløselige. Syria har hatt krig i over 3 år – med ufattelige lidelser og enorme materielle ødeleggelser som resultat. Langt over 100.000 er blitt drept, mange flere skadet.

Millioner av syrere er på flukt, dels i sitt eget land og dels i nabolandene Libanon og Tyrkia. Noen få tusen er kommet til Norge, mens Sverige og Tyskland har tatt imot titusener.

Amnesty International er svært bekymret over – og kritisk til at Norge ikke tar imot flere enn 1000 kvoteflyktninger og krever at vi skal øke kvoten til minst 5000 overføringsflyktninger fra Syria og at Norge lar enda flere flyktninger få midlertidig opphold i landet. Noen innvender at det må gå an å hjelpe flyktningene der de er.

Til dette kan vi si at Røde Kors og andre humanitære organisasjoner sender hjelp til Syria, men krigen gjør det vanskelig og ofte umulig å hjelpe dem som behøver det mest innenfor Syrias grenser. Nabolandene har allerede tatt imot millioner med sine begrensede ressurser.

I Irak skryter ISIL, en fanatisk flokk av islamister, av at de mishandler og myrder sine motstandere, både militære og sivile. Målet er å opprette et «kalifat» der ubarmhjertige sharia-lover skal innføres, «i Allahs navn». Kristne får valget mellom omvendelse til islam eller henrettelse.

De gjensidige overgrepene som skjer mellom shia og sunni-muslimer minner om religionskrigene i Europa på 1600-tallet, da katolikker og protestanter slaktet hverandre og la Vest-Europa i ruiner «i Jesu navn». I Gaza er allerede over 1300 palestinere døde og tusener er skadet, de fleste sivile, og hundretusener har måttet søke tilflukt andre steder etter at deres hjem er blitt ødelagt.

Israelerne har derimot greid å skyte ned de aller fleste av de rakettene som Hamas sender mot Tel Aviv, så de har langt mindre tap. I den forrige Gaza-krigen var forholdstallet mellom drepte palestinere og israelere 100:1. Det sier jo sitt om forskjellen i militær dyktighet, ildkraft og målbevissthet.

Lederne i Hamas vet godt at Israel slår nådeløst tilbake, og at israelske bomber rammer ikke bare kanonstillinger, våpenlagre og tunneler, men også sivile mål som boliger, torg, sykehus og skoler, til og med en FN-skole, der mange barn ble drept.

Israel hevder at de forsøker å unngå sivile tap, men i så måte er de langt mindre effektive enn man venter seg av en effektiv krigsmaskin som IDF. De hevder at Hamas bruker sivile som «skjold».

Da er det grunn til å spørre: »hvordan kan IDF vite hvor Hamas-folk til enhver tid oppholder seg»? Ser de annerledes ut enn de andre?

Det sies (av hvem?) at det er sett Hamas-medlemmer i korridorene på Shifa-sykehuset der Mads Gilbert jobbet. Men kanskje har også medlemmer av Hamas behov for legebehandling! Sykehus og skoler er ikke i noe tilfelle et legitimt bombemål, selv om det skulle oppholde seg fiender der.

Men Hamas må klandres for å ha begynt å skyte raketter mot Tel Aviv, til tross for at de måtte vite at Israel ville gjengjelde kontant og brutalt, på en måte som uunngåelig ville ramme sivile. I et så tett befolket område er det ikke lett for sivile å finne et sikkert sted å skjule seg. Israel visste godt at «kirurgisk bombing» er umulig.

Hamas burde også vite at deres angrep ville ha minimal effekt fordi Israel skyter ned nesten alle innkommende Hamas-raketter før det når sine mål. Hvis Hamas hadde tenkt på hva som er i palestinernes interesse, ville de ikke ha startet disse angrepene, som bare virker mot sin hensikt.

Israels ansvar er at de har skapt et slikt hat hos det folket de tar tatt landet fra og som de systematisk ødelegger tilværelsen for, både i Gaza og på Vestbredden, selv i fredstid. Det er dette hatet som har motivert Hamas til å sette i gang disse hodeløse angrepene mot sin overmektige fiende.

At dette ikke var klokt ser man av tapstallene på palestinsk side. Her skal det ikke bare gjengjeldes etter det gammeltestamentlige prinsippet «øye for øye, tann for tann», men med straffetiltak som ikke på noen måte står i forhold til den urett som skal hevnes. Dette har vakt sterke reaksjoner over hele verden.

Av uforståelige grunne virker det som om Israel ikke er interessert i å ha venner. I dag vender nesten alle land ryggen til Israel, som til å begynne med hadde nesten hele verdens støtte.

Selv USA er overgitt over Israels uforsonlige politikk mot det folket som bodde der da jødene kom tilbake etter nesten 2000 år i landflyktighet. Den sittende regjering tar sikte på en ren jødisk stat og avviser en tostatsløsning. De konkrete uttrykkene for denne uviljen er selvsagt bosettingene på Vestbredden (i dag med nesten 600.000 bosettere), militariseringen av Jordan-dalen og annekteringen av Øst-Jerusalem, som var tenkt som hovedstad i en eventuell palestinsk stat.

Hva er det da å forhandle om? Av hensyn til de siviles lidelser på begge sider og fordi krig innebærer omfattende brudd på alle menneskerettigheter, må FN gripe inn snarest mulig i disse 3 største pågående konfliktene. Det mest presserende tiltaket må være en våpenboykott av de stridende parter.

Per A. Haakstad

Amnesty Arendal