fbpx
Annonse:
9511885f956227cceecaf58868984944.jpg

Skal Arendal være et eget sted?

KRONIKK:

Jo, Arendal forandrer seg på et vis som gjør byen mer og mer fremmed for dens egne innbyggere. Kjente og kjære trekk forsvinner og erstattes av noe som ikke innordner seg byens egenart. Utviklingen virker fremmedgjørende. Hvordan kan de med ansvar for byens utseende, lukke øyne og ører for hva de er med på?

Kanskje de ansvarlige ikke skjønner hva de gjør? Kanskje de ikke vet hva som har gitt Arendal sin spesielle egenart?

Jeg velger å tro det siste. Men hvor lenge skal det gå før de med ansvar for utviklingen ser hvilken vei det går? Målsetningen kan vel ikke være at Arendal skal kunne forveksles med en hvilken som helst by her i landet?

Sjøfartsbyen Arendal

Det må være lov å tro at folk flest skjønner at det er det levde liv som skaper det bestående jeg. Slik er det også med en by. Enhver by har sin egenart. Fordi byen har sin helt bestemte historie å vise til. Denne historien gjenspeiles i arkitekturen. Det er særlig byens fasade mot sjøen, i byens plasser og torg samt i viktige gateløp at det er helt vesentlig at de visuelle rammene er gjenkjennelige over tid. Om et menneske bare skaper seg til for å ligne en annen, ser de fleste at det er tragisk for den som etteraper. Er det bedre om en by skjeler til andre byer for å bestemme egen retning? Hvordan er det mulig at de ansvarlige for byens utvikling ikke forstår byens beste? Hvorfor legges det så mye energi i å gjøre Arendal mest mulig lik en hvilken som helst by? Hva er da igjen av

Arendals historiske identitet?

Arendal bys historie

Byen skal feire sitt 300-årsjubileum i 2023, men byens arkitektoniske utseende ble hovedsakelig lagt etter den siste store bybrannen i 1868. Omtrent hele bykjernen med unntagelse av Tyholmen ble da liggende i ruiner. Fordi Arendal var en spesielt rik by, ble byen bygd opp igjen i rekordfart – og i tidens stil. På samme måte som Ålesund etter bybrannen der i 1904, ble bygget opp i sin tids stil, jugendstilen. Ålesunderne har visst å ta vare på denne delen av sin historie. Her i Arendal er det knapt noen som vet hvilken stil byen er tuftet på: At det var klassisismen som var den foretrukne stil da Arendal vokste opp som en riktig by, med sine nyanlagte gateløp og murgårder. Bykjernen som nærmest poppet opp på 1870-tallet var derfor i beslektet stil med de gamle trehusene på Tyholmen.

Med andre ord: De bygningene som har vært Arendals ansikt utad siden byen fremsto som en moderne by, har alle som én sin forankring i klassiske idealer. Helt til ganske nylig.

Verken Kulturhuset eller Kunnskapshavna innordner seg byens identitet, for å si det forsiktig. Kanskje fordi byens egenart aldri har vært på dagsorden? Men betyr det at det fortsatt må være sånn?

Hva kjennetegner Arendals historiske bygningsfasader? For å «se» er det nødvendig å vite hva en skal se etter. Det en ikke vet noe om, er det vanskelig å få øye på. Sånn er det bare. Av en eller annen grunn har det vært altfor lite fokus på hva som har gitt Arendal by dens egenart. Men om en ser på oversiktsbilder av bykjernen, er det to forhold som springer imot en. Det ene er det horisontale preget fasadene har. Det andre er vinduenes plassering. Vinduene står enkeltvis og gjentas med samme avstand i et horisontalt løp bortover hele bygningen. Løpet fortsetter omtrent i samme høyde i de tilstøtende nabohusene og så videre hele kvartalet gjennom. Det er altså kun to «ting»: 1) horisontalitet og 2) enkeltvinduer i jevn repetisjon som gir byen dens markante uttrykk. Klassisk arkitektur omfatter mer enn dette, men det er disse to stilskapende elementene som i dag først og fremst skaper det vi kan kalle arendalsklassisismen. Disse to elementene skaper klassisk, harmonisk ro. Det er ikke vanskeligere enn det. Men det er desto mer nødvendig at disse to elementene må inngå i enhver bygning om arkitekturen skal underbygge Arendals egenart.

Hvorfor skifte «ansikt»?

Akkurat nå er Grandgården i søkelyset. Denne bygningen står som en hjørnesten i det bybildet de fleste har av Arendal. Om det er så at den gamle bygningen må rives, er det derfor av stor betydning at det nye bygget underlegger seg byens identitet. Men i de skissene som hittil er publisert, ser vi en helt annen rytme i fasaden enn den som er i Grandgården i dag. Med rette er det skreket opp om å begrense høyden på nybygget.

Det er ikke gjort tilsvarende innvendinger om fasaderytmen antagelig fordi byens gjennomgående klassiske stil er så underkjent. For å få et resultat som byen er tjent med, bør både høyden – som er med på å gi det arendalske horisontale preget – OG oppdelingen av fasaden temmes. En jevnere fasaderytme er tvingende nødvendig om en har Arendals identitet kjær. En kjent arkitekt som Nils A. Torp sier at i et kvartal på sitt beste, finnes spor av det huset som var der først. Riktignok har ikke Grandgården stått her «i all tid», men huset som sto her rundt år 1800 hadde også dette horisontale og jevnt repeterende uttrykket! Å motsette seg den harmoniske roen som disse husene har uttrykt vil være å motsette seg Arendals historie. De som steller med byen må ikke herje med den historiske byen Arendal som de selv vil.

Respekt for innbyggernes følelse av tilhørighet er viktig. Det er eneste veien å gå om Arendal skal være et eget sted.

Anne Marie Falck Færvik