fbpx
skip to Main Content

Refleksjoner til nåværende debatt og resultatet av sammenslåingen av arendalsområdet

KOMMUNEREFORMEN

Og igjen har vi noen som ser færre kommuner, og mer robuste kommuner som en nødvendighet, og igjen er det noen som vil ha det slik vi har det.

Denne uenigheten har vi hatt helt fra 1837, da det med formannskapslovene, ble gjennomført landets første kommunale inndeling, som bygde på prestegjeldene. I alt ble det opprettet 392 kommuner, som var delt mellom landkommuner og bykommuner. Fram til den så «berømte Schei-komiteen» i 50/60 -årene økte antallet først til 744. Etter at den alminnelige revisjonen var gjennomført og de sammenslåinger som seinere ble foretatt, ble antallet redusert til 443.

Allerede den gang var begrunnelsen for endringsinndelingen at kommunene var for små til å fylle de kravene som etter hvert ble satt til kommunene. De viktigste momentene var da, som nå, kommunikasjonsutviklingen, bosetting, folketilveksten, næringslivet og økonomi.

Robust, ble omtalen av de nye store kommunene, som kommunereformen skulle bidra til. Et begrep som til brukes langt mindre. Gjennom resultatet av Schei-komiteen, og seinere endringer, inklusiv sammenslåingen i bl.a. Arendalsområdet fra 1992, er det nå før kommende kommunereform 428 kommuner.

Synspunkter før og nå:

Spenningsfeltet mellom statlig styring, og innholdet i det lokale folkestyret, har vært og er tilstede, før som nå.

Enkelte hevder fortsatt at den myndighet kommunene har, er avledet statsmakt og må være det innenfor den nasjonale ramme. Andre legger til grunn at det lokale folkestyret i sterk grad må ha frihet til i hovedsak å bygge på lokale behov.

Dette spenningsfeltet vil alltid være der, i det vi alle bor i ett land, en nasjonalstat, der borgerne har krav på nasjonale mål, som rettssikkerhet og likeverd i det totale tjenestetilbudet.

Hovedargumentene ved tidligere sammenslåinger og nåværende kommunereform, er styrking av lokaldemokratiet, spisskompetanse innenfor visse tjenester og færre interkom munale ordninger. Dette bekrefter at samfunnsutviklingen til enhver tid har brukt de samme argumentene for endringer.

Folkestyret/folkeviljen – tvang og ikke-tvang:

Utover en manglende avklaring av nye oppgaver til de nye kommunene, og hva et nytt regionalt nivå skal ha av oppgaver, har det blitt spørsmålet om tvang og ikketvang, som er mest i fokus. Det spesielle er at Arbeiderpartiet alltid har vært et styringsvillig parti, dvs. også villig til å bruke tvang, selv om folkeviljen ved folkeavstemninger var i mot, som her i vårt område i 1991. Arbeiderpartiet utelukker nå tvang, mens regjeringen og samarbeidspartiene, ikke utelukker dette i spesielle tilfeller.

Høyre prøver å framstille dette opportunistisk, mens samme parti i 1995 i Stortinget, stemte for et forslag fra SP om at endringer ikke skal omfatte kommuner hvor kommunestyret, eller borgerne i en folkeavstemning har gått imot. Dette stemte Arbeiderpartiet imot.

Jeg må nok likevel erkjenne at det er «nye toner» fra Arbeiderpartiet, når de nå er imot enhver form for tvang. Framtiden kan bare vise om dette skjer, når Stortinget i sin tid får kommunereformen og sammenslåingsforslag til behandling. Refleksjoner etter sammenslåingen i Arendalsområdet:

For oss som var aktive i nei-bevegelsen, og som hadde støtte blant borgerne opp mot 100 prosent i fire av kommunene (Arendal avholdt ikke folkeavstemning), var Stortingets vedtak om tvangs -sammenslåing av kommunene skuffende, slik vi så det i 1991.

For oss var et svekket folkestyre et av hovedargumentene. Likeså et videre utvidet interkommunalt samarbeid, alternativet til en ny kommune. Vi innså at Arendalsområdet utgjorde et felles arbeids-, boligog handelsområde og at visse oppgaver måtte løses over kommunegrensene. Jeg husker saken om behovet for et interkommunalt samarbeid om et nytt bibliotek, i Arendal, for de fem kommunene. Det fant aldri sin løsning. Det måtte en ny kommune til.

Når det gjelder folkestyret, borgernes deltakelse i kommunestyret, måtte vi få rett. Nå er det 39 kommunestyremedlemmer på ca. 43 000 borgere, mens det var 155 i de fem kommunene med et mindre folketall. Ikke så mye… Dette får som konsekvens at de ulike gruppene/interessene i en kommune, blir dårligere representert, og det må svekke folkestyret. Så er spørsmålet; er det et av gjørende argument, eller er det andre områder av en kommunes virksomhet, som samlet har en større verdi. Da må en totalvurdering foretas.

I etterkant må jeg erkjenne – at vårt slagord – La Øyestad leve – også var sterkt påvirket av følelser, og at dette til dels var førende for vår NEI-kamp. Følelser og identitet må være tillatt i et sånt spørsmål, der Øyestad hadde vært en selv stendig kommune siden 1837. Jeg husker godt at Øyestads gamle rådmann, Arnt B. Andersen, sa til meg: Vil vi noe i Arendalsområdet, må vi slå oss sammen.

En større kommune har større økonomiske muskler til å løse store oppgaver, slik det har skjedd i Arendal, som bl.a. nytt hovedbibliotek, kulturhus og idrettsanleggene i Arendal idrettspark.

Dette er anlegg som har styrket infrastrukturen i vårt område, og som bidrar til at næringslivet ser utviklingsmuligheter og til at ungdommer velger å flytte tilbake etter studietiden.

Selv med erkjennelsen, at dersom vi ville noe mer i Arendalsområdet, var en ny og større kommune viktig og nødvendig. Utviklingen har vist det. Det er derfor svært, ja, helt nødvendig at den nye kommunen over tid, tar hele kommunen i bruk, og at alle borgerne ser seg tjent med den.

Det som nå gjenstår er i alle fall at Froland bør bli en del av den nye kommunen, i 1992, Arendal. Froland utgjør bl.a. en del av et felles arbeidsog boligmarked. Det er imidlertid ikke Froland enig i, slik vi var imot nye Arendal for over 20 år siden.

Knut Nordbø Arendal

 

Back To Top