fbpx
skip to Main Content

REAKSJON PÅ REPORTASJE MED KRITIKK MOT UTTALELSER OM KOSTHOLD PÅ IDRETTS ARRANGEMENT, Arendals tidene 21.mars.

Det har kommet meg for øre at dere i dag hadde en reportasje der tidligere leder av Arendal anoreksi og bulimiforening, Elin Gjeruldsen, uttaler seg med bekymring for kritikken som rettes mot idrettsarenaens utvalg av mat- og drikkevarer. Jeg ser der at jeg refereres og siteres, uten at jeg i denne sammenheng er kontaktet for en uttalelse om aktuell sak.

Jeg tillater meg derfor å komme med en uttalelse om saken, slik den er blitt fremstilt.

Som ernæringsfysiolog med spesialkompetanse på idrett og prestasjon, har jeg et stort engasjement på vegne av både unge og eldre utøvere, for at de skal få erfare sin idrettslige lidenskap til det beste. Vi har i dag et godt kunnskapsgrunnlag til å uttale oss om hvordan kostholdet kan legges til rette for optimal opplevelse (for unge!) og prestasjon (for eldre!) i fysisk krevende aktivitet. Dessverre har ikke mat tilbudet på idrettsarenaene endret seg stort de siste 30 år (minst), og dette til tross for bedre kunnskap om både mat og helse, og om mat og prestasjon. At barn ønsker drive idrett er supert. Der ligger potensialet for mange gode opplevelser og minner, og også erfaringer de kan bygge videre på i det voksne liv. Dessuten gir dette de mulighet til å ivareta sin egen helse, som både handler om fysisk helse (vekt, diabetes-2, hjerte-karsykdommer, muskel/skjelettlidelser m.m.), men også om mental helse (feks depresjon, angst, kroppsaksept, spiseforstyrrelser). At ungdom etterhvert ivrer etter å prestere bedre i sin idrett, og erfare sin egen kropp som kapabel til større fysiske utfordringer og derigjennom oppnå høyere prestasjon, er også spennende. Og motivasjonen for å holde på i flere år, avhenger i stor grad av hvilken opplevelse man har av sin kropp og yteevne/mestringssevne på både trening og i konkurranser.

Dessverre er det slik at pølser, brus og kaker ikke legger opp til slik positiv erfaring eller også prestasjon.

Vi kan både lære barn, unge og voksne om hva som skal til for å oppnå disse positive erfaringer, og vi kan tilrettelegge, slik at det er lettere å ta de bedre valg. Slik det er i dag, er det særdeles dårlig tilrettelagt i de tradisjonelle idrettshall-kioskene, der kun de mindre bra matvalgene finnes tilgjengelig. En etterlyst endring kan i så måte være at det i det minste finnes et tilbud om bedre valg av mat og drikke, og at disse plasseres slik at det vil være enkelt og naturlig å ønske å velge disse.

 

Selvfølgelig handler dette om folkehelse også. Idrettshallen selger ikke bare pølser og brus den ene cuphelgen i halvåret. Den selger det hver dag. Og for de som er aktive i organisert idrett, vil dette tilbudet derfor være det daglige tilbudet. Og en ting er at man med riktig kosthold kan oppleve idretten sin mer positivt; en annen ting er hva man ønsker å gi av signaler til spesielt en ung populasjon om hva som er «greit» å spise. Både til hverdags, og på konkurranse arenaen. Ville det ikke være greit å få fram at ordinært hverdagsmat er det som gjør at du har det bedre óg yter bedre, og å normalisere dette ved at tilbudet i kiosken går i tråd med dette?

 

Jeg ser at Gjeruldsen er bekymret for at vi alltid snakker negativt når vi snakker om kropp. Kritikken mot idrettskiosken har i liten grad fokusert på kropp. Det har vært fokusert på opplevelsen av idrettsutøvelsen og muligheten for å yte. Videre mener Gjeruldsen at det er feil å koble idretten opp mot kosthold, fordi det allerede er et så stort fokus på prestasjon. Jeg forstår således at Gjeruldsen da ikke har den faglige forståelse hva som faktisk påvirker nettopp prestasjonsevne, men håper at hun da forstår hvorfor fagpersoner med slik kompetanse reagerer.

Jeg og Gjeruldsen deler dog en interesse og engasjement. Hun presenteres som leder for en forening for spiseforstyrrelser. I dag er mitt virke som doktorgradsstipendiat ved Norges Idrettshøyskole, hvor mitt fokus nå er behandling av nettopp spiseforstyrrelser (www.nihfakt.blogspot.no). Med vår felles innsikt i det generelle sykdomsbildet for personer med spiseforstyrrelser, stusser jeg på at hun kan påstå at «folk i dag er opplyste nok til å ta sunne valg». I den grad det for folk flest er vanskelig å «stå imot» fristelser og velge bedre, er det mangfoldig mer utfordrende for personer med spiseforstyrrelser. Skulle vi handle i tråde med nettopp deres behov og ønsker, ville vi i det minste ha et alternativt tilbud i idrettskiosken. Faktisk ville jeg i dét tilfelle tørre påstå at det eneste tilbudet burde være av sunnere karakter, for å unngå det tankekaoset mange kan oppleve når triggende fristelser er lett tilgjengelig. (til opplysning vil mat som de fleste av oss oppfatter som usunne, som godterier og kaker, ofte igangsette en ukontrollert overspising når man har spiseforstyrrelser). Det bør også presiseres at den maten det er snakk om når det etterlyses sunnere alternativer i idrettskioskene, er helt vanlig mat som brødskiver, bagetter, gryteretter, frukt og også sportsprodukter. Skulle det behøves en ernæringsfaglig utredning i forskjellen mellom disse nevnte matvarer og pølser, brus og kake, bistår jeg svært gjerne!

 

Jeg er helt enig med Gjeruldsen at det er på tide å sette positivt fokus på kroppen, og kanskje mer være opptatt av hva den kan brukes til, og hva den kan få til, snarere enn hvordan den ser ut (!).

 

Therese Fostervold Mathisen

ernæringsfysiolog og phD-stipendiat

Back To Top