Politimester Agder politidistrikt: – Nå må politikerne levere
Mye tyder på at politireformen og utviklingen av norsk politi blir et sentralt tema foran høstens lokalvalg. Jeg håper det. Det er viktig at norsk politi er høyt oppe på agendaen i samfunnsdebatten. Men det forutsetter at debatten preges av presisjon og fakta, slik at nødvendige grep kan tas. For politiet trenger rammebetingelser som gjør oss i stand til å innfri forventningene Stortinget og innbyggerne har til oss.
Norsk politi har ikke vært kjent for å være den enkleste aktøren å samarbeide med. 22. juli-kommisjonens rapport viste til «ressursene som ikke fant hverandre». Politianalysen etterlyste «ett politi», og at vi må bli bedre på samarbeid innad i politiet og med eksterne aktører.
Her har det skjedd noe de siste årene. Politireformen har vært et viktig verktøy som har ført til endring. Ny organisering av politiet har gitt oss færre, likere og mer transparente politidistrikt. Gjennom profesjonalisering, kompetanseløft og en forsiktig oppstart av nødvendig digitalisering, har vi i løpet av reformperioden fått flere eksempler på at vi samarbeider bedre både internt og eksternt. Vi begynner å ligne «ett politi».

Kriminalitetsforebygging skal være politiets primærstrategi. Vi har et stykke vei å gå før vi er tilstrekkelig i forkant og forhindrer kriminalitet. Men vi er på vei. Og så er det viktig å understreke at kriminalitetsforebygging krever gode relasjoner og tett samarbeid mellom mange aktører. Det er ikke politiets oppgave alene.
Innenfor hele vår portefølje så er målet at vi skal ha god kunnskap om kriminalitetsbildet. Vi skal jobbe mer kunnskapsbasert, det vil si at vi skal hente inn informasjon som gir oss et bedre beslutningsgrunnlag. Da kan vi også lettere treffe på strategi og tiltak som velges.
Uten reformen ville vi ikke klart å øke kvaliteten og rettssikkerheten, avdekke flere alvorlige saker og avverge alvorlig kriminalitet på nett. Reformen har tatt oss i riktig retning og vi har opplevd betydelig kvalitetsheving og profesjonalisering på flere områder.
Måten politiet jobber på, og er organisert på, gjør også at vi i langt større grad enn tidligere oppnår gode resultater i samarbeid med andre politidistrikt. Om det er i akutte eller planlagte aksjoner som involverer nabodistrikt, eller om det er i etterforskning av overgrepssaker på nett som har forgreninger inn i flere politidistrikt, så opplever jeg at viljen og evnen til å samarbeide er større enn før.
Samarbeidet med kommunene har i de fleste tilfeller blitt markant bedre. I Arendal har vi som et eksempel fått til et svært godt og fruktbart samarbeid med utelivsnæringen og næringslivet. Politiet har vært på tilbudssiden og utelivsnæringen opplever at vi tar dem på alvor. Vi står nå sammen, har et likt syn på utfordringsbildet og samarbeider om tiltak som gir resultater.
Samarbeidet mellom nødetatene har også utviklet seg svært positivt de siste årene. Kombinasjonen med tverretatlige fagsamlinger og skarpe øvelser som eksempelvis PLIVO (pågående, livstruende vold) har sørget for bedre relasjoner mellom etatene, større kunnskap om hverandre og ikke minst at vi er bedre rustet for skarpe situasjoner hvor kravet til god samhandling er avgjørende.
Internt i politidistriktet merker jeg også en tydelig kulturendring. Vi spiller mer på lag, rett og slett. I den sammenheng må jeg trekke fram samarbeidet mellom operasjonssentralen og felles straffesaksinntak (FSI). Etableringen av FSI har ikke bare ført til en profesjonalisering av straffesakshåndteringen i initialfasen, der alle anmeldte saker sluses inn og får en lik vurdering. Men etterforskningsstøtten og påtalebistand som operasjonssentralen har tilgang til straks det oppstår en straffbar hendelse, har vært en liten revolusjon. Dette kommer helt klart innbyggerne til gode.
Noen kommuner som har mistet sitt lensmannskontor har vært bekymret for om de får samme polititjeneste uten et kontor. I reformperioden har det ligget høyt på prioriteringsstigen å bemanne opp de sammenslåtte lensmannskontorene slik at de ut fra befolkningstallet får tilnærmet lik bemanning. Men til tross for at Agder har fått sin porsjon med nye politistillinger, har ikke tilførselen av nye stillinger vært tilstrekkelig til å få flere patruljer ut i nærmiljøene. Det henger også sammen med at vi har måttet prioritere andre høyere prioriterte saksområder.
La meg likevel understeke at vi har flere eksempler på at alvorlige kriminalsaker som finner sted i små kommuner, har et helt politidistrikt i ryggen. For eksempel i den pågående etterforskningen av hendelsen i Hægebostad, hvor en kvinne omkom og en annen ble skadet. I slike saker kraftsamler politidistriktet og det er representanter fra ulike fagmiljøer, også eksternt, i denne saken fra Kripos, som danner etterforskningsteam.
En av mine største bekymringer gjelder etterforskningskapasiteten vår. Politiet er vant til å gjøre tøffe prioriteringer, men globalisering, migrasjon, teknologisk utvikling og urbanisering stiller nye krav til politiet.
Trenden de siste årene har vært at den registrerte, tradisjonelle vinningskriminalitet har gått ned, mens anmeldelser av vold, voldtekt og andre seksuallovbrudd har økt. Med nye metoder avdekker vi langt flere seksuelle overgrep mot barn, også på nettet. En fellesnevner for sakene som øker, er at de er komplekse og arbeidskrevende. I 2018 gikk 34 prosent av vår etterforskningskapasitet med til å etterforske knapt 2,9 prosent av sakene – de aller mest alvorlige.
Politikerne på Stortinget har hatt store forventninger og høye ambisjoner når det gjelder gjennomføring av politireformen. Men jeg erfarer at ambisjonene ikke følges opp med tilstrekkelige ressurser, når vi ser på kriminalitetsutviklingen og forventningene som har bygget seg opp i kommuner, blant innbyggerne – og ikke minst hos de drøyt 17.000 ansatte i politietaten.
I løpet av høsten skal vi involvere ledernivåene i Agder politidistrikt der tema vil være prioriteringer og konsekvenser av prioriteringene. Vi skal forholde oss til føringer og prioriteringer fra Riksadvokat og Politidirektoratet, men kriminalitetsutviklingen utfordrer oss på både kapasitet og kompetanse.
Jeg får av og til inntrykk av at politikere mener politiet har fått nok ressurser i løpet av de siste årene. At vi nå er rustet for å møte kriminalitetsutfordringene, og at to politi per 1000 innbyggere var det som skulle til for å gjennomføre den største reformen i politiet noensinne.
Jeg hører få politikere som:
- er realistiske og tar for seg hele kriminalitetsbildet
- forstår at politiet står foran formidable investeringer innen digitale løsninger
- ser at vi har et skrikende behov for ny kompetanse i form av sivile stillinger
- ser at det «koster flesk» å etablere politibygg som skal innfri dagens krav til sikkerhet
- ser at vi har et svært begrenset økonomisk handlingsrom, og som innebærer at vi i praksis må la politistillinger stå ledige i perioder for å unngå budsjettunderskudd
Skal vi klare å levere polititjenester som innbyggerne forventer, og som Stortinget har lagt opp til, så kreves det nå realisme og handlekraft hos politikere.
Politimester Agder politidistrikt,
Kirsten Lindeberg