Annonse:
0230 001

Min kjære bestefar Erling, «Fær», sovnet stille og fredelig inn på Plankemyra

Erling hadde da 89 begivenhetsrike år bak seg, hvor han fikk oppleve hele 4 generasjoner med etterkommere. 9 barnebarn, 12 oldebarn og 2 tipp-oldebarn.

Som eneste gutt i barnebarn-flokken var jeg nok den heldige, som fikk mye tid og oppmerksomhet av deg. Du tok meg med på det meste du holdt på med, enten du drev dagligvare, gardin-butikk, var maler, snekker, murer, gartner eller kanin-oppdretter. Det var spennende å få arbeidserfaring sammen med en som kunne lære meg alt mellom himmel og jord. Kanskje bare med unntak av regnestykker med ukjente, som du mente var «det mest tullete» du noen sinne hadde brukt tid på, uansett tålmodighet jeg ofret. Ti ville elefanter kunne neppe få deg til å forandre mening hvis du først hadde bestemt deg for noe.

Du kunne med all verdens tålmodighet jobbe i ditt lille snekkerverksted bak garasjen i vinterhalvåret, for å lage vuggesenger, dukkehus, nissehus eller lastebiler til de minste i familien. Jeg elsket å stå der og følge med på deg, og gjette på hva du skulle lage.

Dusinvis av frukttrær, bærbusker, fargesprakende busker og blomsterbed prydet den flotte utsikts-eiendommen deres på Saltrød. Hagen ble sommerens møysommelige arbeid for oss, og hjemmet deres ble mitt andre barndomshjem. ikke en plenflekk ble uteglemt på den kuperte tomta som krevde timer med gressklipper. Og rakingen, som jeg ikke satt stor pris på, skulle være sirlig nøye utført, og ble alltid inspisert.

Det fantes alltid et prosjekt å ta seg til hjemme hos deg og Mor. Større og flere terrasser, fuglebad, drivhus, trappetrinn, utepeiser, hagebenker og hagemurer, for ikke å glemme kaninbur, som til din store fortvilelse vi stadig trengte flere av. Det var ingen lett jobb å holde styr på hvilke kaniner som var gutter og jenter, og 2 kaniner ble plutselig til 27 i løpet av sommeren. Det var ikke mye løvetann å se på Saltrød den sommeren.

Du fortalte villig vekk fantastiske historier, mens vi jobbet side om side med prosjektene våre. Du fortalte om dine mange opplevelser, såvel som eventyr. Alt håndskrev du med snirkelskrift i bøker, som det var tidkrevende og vanskelig å tyde for en liten gutt. Krim- og spionfortellinger skrev du også, men de var alle ganske snille og barnevennlige. I lang tid tror jeg det bare var meg som fikk lov til å lese dem.

Særlig spennende var det å høre deg fortelle om dengang du hadde vært på hvalfangst, og om din tid som bygningsarbeider i Amerika, verneplikten i Tysklandsbrigaden, og om hvordan du måtte tømme alle doene på Moysand Camping. Campingen hadde du, Mor og barna drevet i den spede begynnelse, og hytta dere beholdt var et yndet mål for meg som liten gutt.

Slektsgranskning var også en kjærkommen aktivitet for oss sammen. Du hadde håndskrevet stabler med bøker, men dette fikk helt nye dimensjoner da du lærte deg å bruke PC, og slekts-programmer som vi jobbet med sammen. Gleden var stor da vi fant ut at vi var etterkommere av Harald Hårfagre.

«Fær» kom med en interessant refleksjon ganske nylig til oss som var tilstede på rommet hans. «Dere skulle bare visst hvor tilfeldig det var at vi ikke endte opp i Amerika alle sammen! Mia sto nærmest klar til å reise over til meg ho. Tenk hvor annerledes alt da hadde vært – dere hadde jo vært amerikanere alle sammen!». Vi var i grunn ganske glade for at vi ikke var amerikanere, og det ble mye latter på rommet ditt helt til det siste.

Du var klar til det siste, og delte mange tanker. Tanker som av og til var vanskelige å beskrive, men de var alle gode tanker, betrygget du meg, den aller siste gangen du var «til stede». Du var ikke redd for det ukjente, og du visste veldig sikkert hvor du var på vei.

Din eneste bekymring planeten vår. – Den må dere passe bedre på fra nå av! Du hevet hånden over dyna, og pekefingeren var der for å poengtere budskapet ditt, og jeg kunne se at det gjorde vondt..

Ved å være med deg på jobb lærte jeg fort å tåle en støyt. Jeg husker mange halsbrekkende episoder, der jeg falt ned fra stiger, raste ned fra tak, og jeg hang stadig og dinglet langt over bakken i provisoriske stillas du bygget i en fei under føttene våre. Gjerne med store treplater, som den sterke vinden kunne ta tak i 10-12 meter over bakken. Du           reiv helst stillaset i den ene enden, og bygget fortsettelse i den andre enden, mens vi jobbet. Det var bortkastet tid å ta arbeidspause bare for å bygge et stillas. Du var ikke så nøye med sikkerheten, og plasterlappene var derfor alltid for hånden. Jeg lærte først i teori, og så i praksis, at det aldri er så vondt å dette ned som det ser ut til. Vi avsluttet ikke arbeidet fordi om en liten ulykke inntraff. Da var det kun rom for å ta en liten pust i bakken, og en varm kopp med buljong. Pausing var det ikke mye av på jobb, men vi gledet oss til å spise den fantastiske nista som Mor hadde laget til oss.

Følte vi barna oss litt syke, var du alltid raskt på pletten med de fryktede kamferdråpene dine. De kurerte etter sigende alt fra kviser til influensa. Og du hadde helt rett – vi ble ofte friske lenge før «medisinen» måtte inntas.

Som liten hjelpegutt var jeg med deg, for å bringe dagligvarer rundt til kundene dine fra dagligvarebutikken på Saltrød. Jeg husker hvor stolt jeg var første gang jeg var sterk nok til å bære en full bruskasse 500 meter over et jorde, i snøstorm. Da fikk jeg lønn! 1 krone kunne man kjøpe 10 smørbukk for den gangen.

En lattermild historie fikk du frem i minnet vårt, mens du lå i sykesenga ganske nylig. Hånda mi var på feil side en gang du smalt igjen skyvedøra på den blå folkevogn-varebilen din. Jeg hanne rotet fingrene mine inn i døra var ordene du brukte. Du oppdaget ikke fadesen, og satte deg inn i bilen for å kjøre videre. Jeg sto der helt stum med handa flat og fastklemt, redd for at jeg hadde gjort noe galt. Jeg husker godt fortvilelsen din da du så den lille handa i klem. Men du var mest forstøkt over av at jeg ikke lagde en eneste lyd. Jeg visste jo godt at «store» gutter ikke skulle grine, og vel hjemme hos «Mor» Mia, fikk jeg verdens beste trøst. Litt kakao og en kjærlighet på pinne gjorde alltid susen.

Det ømmeste savnet etter «Olderfar» vil nok min Mia, på snart 3 år føle. Du og Lille Mia fant hverandre fra første stund. Det var rørende å oppleve hvordan du forandret deg så fort hun var til stede, og hun elsket å besøke deg. De siste dagene var det en stor frustrasjon for henne at hun ikke fikk besøke deg. Du skulle ikke til himmelen ennå, sa hun sint. Oldefar må bare bli frisk!

Dere tøyset, og klukk-lo sammen. Du sang, og hun danset. Alle vondter ble glemt for noen magiske øyeblikk, og en ung sjel gledet en gammel, i ekte lykke sammen.

«Mor» Mia, gikk bort for drøye 3 år siden, også på Plankemyra. Erling besøkte henne trofast flere ganger hver dag under et langt sykeleie, før det var slutt. Erling og Mias liv sammen, er en lang og rørende kjærlighetshistorie av de sjeldne. Som 7 åringer ble de sittende på samme pult ved siden av hverandre, første skoledag i 1.klasse. Erling hadde en godteri-pose med seg på denne viktige dagen, og som den gentleman han allerede var, delte han med den søte lille jenta. Fra dette øyeblikk ble Mia ved hans side livet ut. Å være kjæreste og ektefelle med sin store kjærlighet Mia, er det Erlings liv i størst grad har handlet om. Jeg har knapt hørt liknende historie, der to mennesker så trofast har fulgt hverandre gjennom 80 år, i arbeid, i medgang og motgang, i gode og vonde dager.

Du var trygg i din barnetro, med bibelen ved din side, og du gledet seg stort til å treffe Mia igjen. Jeg vil tro at som habil gitarspiller, vil  du automatisk bli plassert i harpe-gjengen. Og der vil du trives godt, uten smerter, og med ditt livs kjærlighet endelig igjen ved din side.

Jeg ønsker å takke inderlig for det livet du og Mor , dere fineste menneskene, har gitt meg som det heldige barnebarnet jeg har fått lov å være. Jeg er stolt av de verdier dere representerte, og det livet dere valgte å leve sammen. Jeg vil alltid bære minnene i mitt hjerte. Hvil i fred kjære «Fær», og hils til din Mia der du nå drar videre❤️