fbpx
skip to Main Content

Mangel på forutsigbarhet og full forvirring

POLITIKK:

Noen av disse er at kommunen har altfor mange og store lån, skatteinngangen har sviktet noe, overføringene fra staten er for små, skjønnsmidlene dekker ikke gapet mellom utgifter og inntekter. Nå har det i flere år blitt advart fra rådmannen om at det må tas noen upopulære grep for å få kontroll med økonomien, det må tas grep for at budsjettene skal komme i balanse. Det overordnede ansvar for å ta de avgjørende beslutningene er plassert hos våre folkevalgte i bystyret.

Når det skal foretas ned skjæringer, rettes søkelyset mot alle kommunens virkeområder. Dette ble i hovedsak rettet mot skolestrukturen, og de forslagene som er lagt fram er tøffe. I utgangs punktet foreslo rådmannen å legge ned tre skoler og samtidig utvide og modernisere Stuenes skole. Alle partiene (en representant stemte imot) i bystyret har sluttet seg til denne utvidelsesplanen som forutsetter at andre skoler legges ned og elevene flyttes til Stuenes. Konsekvensen av denne enstemmigheten burde jo da bli enighet om kutt i antall skoleplasser i andre deler av kommunen, men så begynner «krigen» i bystyret. Et meget knapt flertall går inn for nedleggelse av to skoler, mens mindretallet stritter imot.

Når vi er i en krisesituasjon, så må det være viktigere enn noe annet, å kunne komme fram til bredest mulig enighet om nødvendige tiltak. Hvorfor dette ikke er mulig i det politiske miljøet i bystyret, skjønner jeg egentlig ikke.

Det skulle jo være mange fornuftige representanter i opposisjonspartiene, så hvorfor er situasjonen blitt som den er blitt? Noen som har en skjult agenda eller er det mangel på evnen til å samle, til å gå i dialog for å komme fram til et fornuftig konsensus? Her ligger hovedansvaret, mener jeg, hos de største partiene som Høyre, Ap og Frp. Men det er kanskje for sent?

Det er vondt å foreta nedskjæringer, det er vondt å skulle vedta skolenedleggelser (kanskje den vanskeligste avgjørelse lokalpolitikere blir utfordret på), men i dagens situasjon synes dette tvingende nødvendig. For hva er alternativet? Kutte i andre sektorer kanskje, men det er jo ikke noe lettere, kanskje tvert imot.

Når krybben er tom, bites hestene, heter det. Arbeiderpartiet beskylder Høyre for arroganse og liten vilje til å komme andre partier i møte, men hva har Arbeiderpartiet bidratt med for å få balanse i kommunens budsjett? Stridens eple står ikke bare om skolestruktur, men også om økning av eiendomsskatten. Når det skal foretas grep, så er det noen partier som motsetter seg dette, enten mot alt eller mot noen av grepene. Både nedleggelse av skoler og økning av eiendomsskatt er saker med negative fortegn blant velgerne – det er ingen vinnersaker i en valgkamp, kan man trygt si. Derfor kan det virke bekvemt å stemme imot slike forslag og la andre partier ta imot stormkastene og vreden fra velgere og gjennom media.

Det er ganske forstemmende at noen partier (og også noen i sine leserinnlegg) lar noen politiske prinsipper overstyre sine beslutninger og meninger, som for eksempel å være konsekvent imot økning av eiendomsskatt eller henviser til sentrale parti program hvor formuleringer nærmest pålegger lokalpartiet til å si ja til søknad om privatskoler. Det er lett å la slike prinsipper være skjold mot å måtte ta ubehagelige beslutninger. Kristoffer Lyngvi framla i et nylig leserinnlegg en solid argu mentasjon for at Høyre ikke kunne akseptere opprettelse av privat skolene på Løddesøl og Nesheim. Slike forklaringer gir mening og respekt.

Når det først vedtas med knappest mulig flertall å legge ned skoler, så skal man altså i neste runde si ja til privatskoler, mener mange. Hva er da poenget med å legge ned to veldrevne offentlige skoler? Da kan man like godt opprettholde disse når det økonomiske regnestykket i så fall går nærmest opp i opp(!).

Løftebrudd, hevdes det. Javel, men politikk er jo kompromissenes arena, og da må man av og til bruke partiformuleringer med fornuft for å kunne få noe utrettet noe. Alternativet kan bli stillingskrig og beslutningsvegring, kamp for egne saker og resultatet blir kaos og forvirring, slik som i denne saken.

At noen partier er konsekvente rundt utgangspunktet, altså nedleggelse, og følgelig stemmer imot opprettelse av privatskoler, så er dette partier som fortjener honnør framfor kritikk. Disse partiene er som de fleste vet Høyre, Pp, Venstre og dels Kr.f. som delte seg i spørsmålet om privatskoler. Honnør også til også til de tillitsvalgte – også Utdannningsforbundet – som har gitt støtte til skolestrukturforslagene.

De andre partiene opptrer som en slags refsere på vegne av innbyggerne som rammes av nedleggelsesvedtaket, de prøver enten å latterliggjøre posisjonen eller angripe ordføreren for overstyring når det gjelder avstemmingsrekkefølge i bystyremøter og opptrer som indignerte tapere. Hvorfor ikke heller bidra konstruktivt for å redde kommunens økonomi? Fra min side kalles dette populisme og ikke så langt unna mangel på politisk mot. Det er vel også et klart eksempel på strutsepolitikk(?).

Istedenfor framheves utbryteren fra Høyre, Knut Arne Tveiten, i eget portrettintervju både i Agderposten og Arendals Tidende, nærmest som en helt – skjønner mediene hva dette egentlig dreier seg om? Istedenfor å se saken i sammenheng og la politikere som tør å stå på sine standpunkter være i fokus, framstilles bystyrets beslutnings prosess, eller kanskje heller mangel på beslutning, som en slags såpeopera som foreløpig avrundes med «at vi får en spennende høst» og hvor utbrytere blir «vinnerne». Er det rart at det blir politisk forvirring og rot?

Tønnes Christian Larssen Tromøy

Back To Top