fbpx
skip to Main Content

Lokaldemokratiet og E18

Ny E 18 er underveis. Det tok 45 år å få denne veien ifølge Agderposten, 25. august. Men fra den kom på den politiske dagsorden i 2010 tok det bare 4-5 år før veien var godkjent med reguleringsplan. Prosessen har dermed gått i rekordfart, noe vi også har hørt fra prosjektlederen i veivesenet gjentatte ganger. Ingen leverte forsinkende innspill, helt i tråd med den tverrpolitiske konsensus om å la fagetaten jobbe uforstyrret. Den største enkeltsaken i bystyreperioden, den største utbyggingssaken i kommunens historie, ble banket gjennom, kun til protestene fra SVs lille gruppe.

Ny vei er viktig for landsdelen og ikke minst for trafikksikkerheten.  Den innsats som flere lokalpolitikere har nedlagt for å få veien realisert og inn i NTP står det utvilsomt stor respekt av. Statsråder og stortingspolitikere var lenge under konstant kryssild fra Halvorsen, Kylland og co. Men i kampens hete ble det reelle demokratiet ofret. For fra første stund manet ordføreren til å unngå innspill som kunne forsinke veiplanene. Det er livsfarlig sa han. Og siden har vi vært vitne til en tverrpolitisk konkurranse i politisk korrekthet, der ordførerens formaning er blitt fremført i ulike versjoner – av politikere, kommunalsjef og byplanlegger. Nå må vi ikke krangle om tilførselsveier, nå er toget gått for andre løsninger osv har vært omkvedene som trofast har fulgt E18-saken. Men et fungerende demokrati forutsetter talefrihet, innspill, korreksjoner. Bortsett fra et tidlig traseforslag fra Krf, har disse vært litesynlige i det offentlige rom.

Veivesenet er mestere i å bygge veier gjennom jomfruelig terreng, men det er politikernes oppgave å identifisere de verdier som da er i spill, veie disse opp mot hverandre og om nødvendig kreve justeringer.  Ikke-prissatte verdier, kalles disse i veivesenets konsekvensutredninger.  Andre ord for dette kan være: Fremtidige generasjoners bymark for naturopplevelser og rekreasjon. Byens komplette naturområde med sjøørretførende bekker og ferskvann, kulturminner, dyreliv og stillhet. Eller nærnaturen, som klima- og miljøministeren kaller det.  Det er dette som er lagt i potten, som ikke kan gis kroneverdi og som derfor er overlatt til å verdsettes av våre folkevalgte. Utdelt en gang for alle. Og må forvaltes deretter.

Arendal profilerer seg som klimakommune. Staten gir klare føringer om å tilrettelegge for naturopplevelser i nærområder. For folkehelsen er et nærliggende, støyfritt naturområde en enorm ressurs.  Likevel ble bymarka delt på langs av E-18 og så på tvers av tilførselsveiene. Et av de første traseforslagene ble forkastet pga dets store naturødeleggelse. Imidlertid la man senere tilførselsveien fra Krøgenes i det samme området, men på tvers. Da ble det greit for både Fylkesmann og politikere. Selv prosjektlederen har innrømmet at han var overrasket over hvor lite de protesterte her. 

Det pragmatiske argumentet for den politiske behandlingen har vært todelt: Vi må fremstå som helt enige og vi må ikke gjøre noe som kan forsinke planleggingen. Vi må ikke tuste det til, som prosjektlederen har sagt det. Ellers får vi ingen vei.  Et slikt utsagn blir sant når det gjentas mange nok ganger. Men det er underlig at ingen politikere har stilt spørsmål ved disse premissene. Spørsmålet om veiens lokalisering blir da omgjort til et spørsmål om vei eller ikke – et ultimatum.  I dag må vi tenke oss om før vi tar hull på nye urørte områder, men likevel følges norsk veibygging av en retorikk som i realiteten frakobler lokaldemokratiet, når ordskiftet kveles av trusselen om å bli veiløse.  Her hadde man virkelig hatt muligheten til å markere seg som klimakommune;  ved å kreve tidsrammer for å lage veien miljømessig holdbar.

Politikere må naturligvis langt på vei stole på fagetaten når århundrets vei skal utarbeides. Men det fritar dem ikke fra å stille kritiske spørsmål til grunnlagsmaterialet eller til å kreve nok tid til en forsvarlig behandling.  Og hvis man ikke orket å lese de hundrevis av sakspapirene, kunne man i det minste kostet på seg en befaring til dette tidenes største arealinngrep i kommunen. Men det er vanskelig å konkurrere mot verandaer og garasjer som også skal befares.

Langsiktighet og generasjonsperspektiv er verdikonservative dyder. Dessuten at man tar seg tilstrekkelig tid i store saker. At kommende generasjoner får en trygg vei er en langsiktig investering, men det går an å ha mer enn en tanke i hodet av gangen. Med en verdikonservativ tilnærming kunne man også tatt seg tid til å utrede miljøtunnell i marka og diagonatunell fra Krøgenes – og veid disse kostnadene opp mot de ikke-prissatte verdiene, og mot byens fremtidige lokaltrafikkløsninger.  Man kunne justert kursen og flyttet hovedkrysset østover ettersom Arendal øst ble definert som fremtidig vekstområde. Og omdisponert store midler ved å sløyfe den ubegrunnede veien til Longum.

Nå er tiden da politikerne fremstiller seg som miljøvennlige. Interessen deres for å bevare viktige naturområder kan avleses i inneværende periode.  Vi ligger nå an til en trafikkert bymark, en 4-5 km ekstra omkjøring til byen, og folk i Arendal øst er henvist til en lang rundtur hvis de vil helt opp til E18.  De politikerne som synes dette er greit, kan forholde seg i ro.

Øystein Svendsen

Bevar Arendal bymark

Back To Top