fbpx
Annonse:
SPENT:En Spent Anita På Vei Til Kino I Barndommen.
SPENT:En spent Anita på vei til kino i barndommen.

Let’s go to the movies…

Jeg er glad i alt som hører med til en kinofilm og det er: «Popcorn, Cola, Toffin, Flips også Knott selvfølgelig, men bare de grå knottene. Til nød de brune, de hvite vil jeg definitivt ikke ha.

Konverterte til Flips

Det var vanskelig å sitte i en mørk kinosal og pelle ut de hvite knottene, det ble i grunnen så mye jobb med det at jeg etter hvert konverterte til «Flips» i ung alder. Også Sverdrup Dahl, han som fløy over lerretet med en koffert som dekket til akkurat der hvor kofferter må dekke til når en ikke har klær på seg. Den flygingen fortalte oss at det kom reklame. Da satt vi og «tok» annenhver reklame: «Den er dinDen er min», for å få tiden til å gå.

Ut og inn av dører

Barbara Streisand slo igjennom på 60-70 tallet, i alle fall her i Norge. Jeg husker at jeg lo så godt av «What’s up, doc?» med henne og Ryan O`Neill. Jeg ler av den ennå, selv om det er en slags farse hvor det er ut og inn av dører. Jeg er ikke så glad i ut og inn av dører farser i dag, men filmen minner meg om den gangen jeg var glad i ut og inn av dører farser. I filmen «On a clear day you can see forever», spilte hun mot den franske skuespilleren Yves Montand. Den var så morsom, hun skulle bli hypnotisert for røyke avvenning, men havnet tilbake i et tidligere liv, kjempemoro var det!

Så husker jeg så klart «The way we where» med henne og Robert Redford, men jeg var liten og ville le, og den lo jeg ikke av. «Funny girl» og hennes motspiller Omar Sharif derimot, den lo jeg av. Masse fin musikk var det også.

Tårevått

«Tatt av vinden» med Clark Gable og Vivian Leigh måtte jeg så klart se. Jeg var ikke særlig gammel, kanskje 12 år. Det var IKKE det året den kom, for den ble spilt inn i 1939. Jeg syntes den endte så trist, og jeg gråt og gråt. Når jeg kom ut av kinosalen så det ut som om jeg hadde kjempet på slagmarken selv, for hele fjeset var «fylt med blod» Tårene som jeg tørket fra øyne og nese var blod. Nå vel, det rant ikke blod fra øynene mine, men man «kunne malt fortauet med blodet mitt», som jeg sa når jeg kom hjem til mamma.

Forbudt

Etter hvert som tiden gikk kom det nye filmer til, og Barbara måtte vike for spenningsfilmer. «Inferno i flammer» med Paul Newman og Steve McQueen var den absolutte filmen i 1974, hvor jeg blant annet fikk oppleve Faye Dunaway for første gang. Den var så spennende at jeg orker ikke å snakke om det.

For ikke å snakke om «Exorcisten», med blant annet Linda Blair og Ellen Burstyn. Den kom i 1973, men ikke i Norge, for der var det «etellerannet departement» som bestemte at den ikke skulle vises på norske filmlerreter. Jeg vil kanskje tro at det departementet het «kirkeog undervisningsdepartementet», selv om jeg ikke vet det.

– Du kødder ikke med Satan

Broren min dro til Sverige for å se den. Jeg tror ikke at jeg misunte ham det, for da hadde «et-eller-annet-departement» skremt vannet av meg med all sin propaganda om hvor forferdelig fæl den var, og ikke minst Frank Matre som var prest i Salem kirke og sa følgende: «En skal ikke spøke med Satan». Eller som gutta i gata sa: «Du kødder ikke med Satan». Inge Lønning var i fistel, og i kjølevannet av denne filmen, som ikke engang var sluppet i Norge på den tiden, ble det satt i gang eksorsisme i Os i Bergen. De eneste det tilta (klikka) for i denne perioden, var presteskapet selv – Nordmenn flest hadde ikke en gang fått sett noe film, bare hørt. Og når så det norske folk endelig fikk se den, gikk det ganske greit og rolig for seg. Jeg kan ikke minnes at noen ble besatt, men presteskapet i Os mente visst at vi var besatt alle sammen.

Filmen kom hit til lands i 1978, da var jeg 16 år og turte og se. Sammen med venner, for all del, ikke alene. Det tilta ikke for noen av oss. (Til opplysning kan jeg nevne at «tilta» er en Sagene-slæng for «klikka»).

Maratonmannen

Er det en av skuespillerne som står dundrende klar for meg, så er det Max Von Sydow. Jeg skjønte ikke da hvilken formidabel god skuespiller han er, men jeg skjønte at alt det han representerte var mer skummelt en rykningene til Linda Blair. Og den nitriste presten Damien Karras, spilt av Jason Miller, han så ut som om han måtte hanskes med alle sju dødssyndene alene og plusse på et par til.

Det er så mange filmer jeg kunne ramsa opp som har gjort et uslettelig inntrykk på meg, men jeg vil gjerne få spesifisere en, og det er «Maratonmannen», med blant annet Dustin Hoffmann. Den hadde alt den: Krig, kjærlighet, spenning og til og med litt humor.

Tsjok, tsjok

Tidligere i år, i mai, så var jeg i New York. Da kjørte vi blant annet forbi Hudson River og akkurat der, akkurat der var det Hoffmann løp. DET sa ikke reiselederen noe om, men jeg så det jeg! Og tankene gikk tilbake til filmen. Den åpner med at Hoffmann jogger på en slags «sti» ved Hudson River.

«Tsjok, tsjok» høres det i filmen, det var sikkert joggeskoa hans som kom borti grus og stein da han løp, tsjok, tsjok. Så løp han hjem, så på klokka og var svært fornøyd for ett eller annet, som senere skulle vise seg å være tiden han løp, for han skulle jo bli maratonløper denne mannen, det skjønte jeg ikke før laaaangt ut i filmen, tittelen på filmen burde kanskje ha fortalt meg det, men det gjorde den altså ikke – ikke da. På natta går han og legger seg. Plutselig blir han vekket av en lyd, og så, helt plutselig så står broren hans der, spilt av Roy Scheider. Hoffmann skvetter jo himmelhøyt så klart.

Urgammel gutteting

Da tar Scheider hue til Hoffmann i en slags skruestikke under armen, tar så knyttneven og moser knokene i skallen på han. Det skal visstnok være et urgammelt tegn på kjærlighet menn imellom. Det er i alle fall ikke det blant mine kvinnelig eller mannlige venner. Jeg synes jeg ser det når jeg for eksempel kommer på besøk til venninnen min Elin, at jeg, idet jeg kommer inn døren etter å ha blitt rent ned av familiens hund, så kommer da fruen i huset, tar hue mitt i en skruestikke, knytter neven og knoker skallen min, det vil si, jeg synes IKKE jeg ser det! Jeg kan ikke minnes at noen av mine mannlige venner, som for eksempel Trond har mosa hue til Nilsen heller når han kommer på besøk. Så denne mosingen er kanskje en amerikansk gutteting.

Stein dau

Men Hoffmann bare lo han, og Scheider lo enda mer. Så er det mye, blant blant annet så går de på restaurant og enda mere bla bla. Hoffmann prøver og få sjans på en dame på biblioteket, da har Scheider gått hjem for å legge seg hos broren. Så kommer broren hjem etter endt biblioteksjekking og der ligger Scheider stein dau på gulvet og da skvetter jo Hoffmann igjen så klart. Det er andre gang på få timer at Scheider har gjort seg skyldig i at Hoffmann skvetter, men nå er det definitivt den siste. Noen har drept han!! Så kom politiet, jeg kan ikke huske hva Hoffmann gjorde etter akkurat den scenen.

«Das weisse engel»

Men neste scene husker jeg for da dukker selveste Laurence Olivier opp på kinolerretet. Han går i NY’s gater da han plutselig hører en dame skrike:

«Das weisse engel, das weisse engel».

Folk rundt henne skjønner ingenting og jeg som sitter i salen skjønner enda mindre. Men så begynner Olivier og løpe, så han skjønner det nok, han løper inn i en butikk.

«May l help you sir» sier innehaveren.

Det innehaveren ikke visste var at Olivier hadde en springkniv i jakkeermet. Kniven spratt ut av ermet og dermed kuttet han strupen på innehaveren! Også på han da! Han hadde jo ikke gjort noe, ikke sett noe, ikke hørt noe. Tilsynelatende, helt uten grunn, så var det plutselig en mindre butikkinnehaver i NYC.

Nazistisk tannlege

Så er det mye som er borte for meg, men i neste scene sitter Hoffmann i en «tannlegestol» hos «das weisse engel».

For det skulle vise seg at Olivier er en gammel nazist som utøvde tannlegeyrket i en konsentrasjonsleir og som ikke akkurat hadde sverget ved St. Apollonia om og utføre sitt yrke etter beste evne og med nennsom hånd.

Han hadde vel heller sverget til Hitler om det stikk motsatte.

Hoffmann er bundet til stolen, så sier Olivier:

«Is it safe»?

«Hæ»? sier Hoffmann

«Is it safe»?

“Hæ”?

“Is it safe”?

“Hæ”?

Og sånn holder de på langt ut i filmen,

Til slutt så blir Hoffmann så fedup at han sier: «Yes, it`s safe»

Det skulle Hoffmann IKKE ha sagt.

For når kom Olivier og spurte: «Where is it»?

«Hæ»? sier Hoffmann

«Where is it»?

«Hæ» sier Hoffmann

For nå har jo Hoffmann sagt at det er safe og da vil jo gjerne Olivier vite HVOR det ligger henne, dette som er safe, det er da foreløpig ingen som vet, ikke Hoffmann og i alle fall ikke kinopublikummet, ingen av oss aner hva det er snakk om her. Så henter Olivier en mengde tenger og setter i tennene på han, særlig en tann, den med hull i, og trykker tanga ned i nerven på han – dere kjenner det ikke sant? Hvor vondt det gjør? Men for Hoffmann gjør dette så vondt at han svimer av – må ha svimet av litt jeg med, for det neste jeg husker er at han løp – igjen, mye løping i denne filmen.

Svelget diamanter

Han løper etter hvert opp i en bygning, Hoffmann altså, og der får han øye på Olivier, han står der med en koffert full av diamanter. Det var disse han lurte på om var trygge og hvor de var, men på en eller annet vis har han funnet dem selv. Hoffmann er rimelig forbannet og har fremdeles urimelig vondt i tanna. Han får tatt kofferten fra Olivier og heller ut all innholdet. Olivier får valget mellom å bli skutt eller ete diamantene.

«Eat them» sier Hoffmann

«Hæ» sier Olivier

«Eat them» sier Hoffmann

«Hæ» sier Olivier.

Sånn holder de på en stund og til slutt så tar Olivier en neve diamanter og svelger dem og med det ble han skrevet ut av manus. Filmen ender med at Hoffmann løper den samme traseen ved Hudson River.

En bror fattigere, men et par erfaringer rikere.

Husker dere den filmen?

Århundres film

Citizen Kane er blitt kåret til århundres film. Ikke at jeg skjønner det, men det får nå så være. Jeg hadde heller stemt frem «Den tredje mann». Begge filmer hadde Orson Wells i hovedrollen. Husker dere musikken «The Harry Lime theme»? Med Anton Kares sitt zither-spill – tror den gjorde mye av filmen. Det tok INMARI lang tid før jeg skjønte komplottet i denne filmen, her snakker vi år altså.

Olsen banden

En annen perle er «Stikket» med Robert Redford og Paul Newman, det tok nesten like lang tid før jeg skjønte komplottet i den filmen også, jeg skjønte ikke hvem som var good eller bad cop, jeg tror ikke jeg er spesielt tungnem, men jeg var ung. Filmmusikken «The Entertainment» hadde en medvirkende rolle til at denne filmen ble slik en suksess – tror jeg.

Talent Studio hadde den med «På Treff 7» i 1975 – veit jeg.Det var selvfølgelig mange, mange norske filmer jeg også likte, især Olsenbanden, den står for meg i dag som noe av det beste innen norsk film.Veldig morsomt når de for eksempel spiller inn en scene på Karl Johan i Oslo og alle menneskene som var på Karl Johan denne dag stod og stirret inn i kameraet, det gav virkelig en følelse av troverdighet. Men vi brydde oss ikke om det, vi gledet oss til hver OB film som kom.

Wam & Vennerøds filmer ikke minst, de prøvde vel å avkristne hele landet, samt farge oss røde, blodrøde, med vekslende hell.

Hele pakka

Jeg er glad i å se på film hjemme også, men ikke i samme grad som på kino. Det er noe med «hele pakka», gå til kino, kjøpe popcorn, se film, gå hjem. Jeg går stort sett alene på kino, ikke fordi jeg ikke vil ha noen med, men jeg gidder ikke spørre, de alle fleste vil ikke være med, kun en gang har jeg fått følge på kino de to siste årene og det var med filmen «Les Miserables».

Men jeg har det utmerket der jeg sitter alene i en mørk sal, jeg har det utmerket etter endt forestilling, når det er sent og jeg tusler hjem alene, det er så fint i byen rundt klokka 23.00 en vanlig hverdag, særlig på vinteren.

Alt er så rolig og stille, ingen folk, ingen biler, kanskje det er det jeg lengter mot, stillheten – stillheten etterpå.

THE END – FINE -SLUTT