Lesernes historie: -Vi er minuttene
Innsendt av: Anita Pettersen
«Vi er minuttene, hør som vi går.
Time for time, år etter år.
Vi lever som ebbe og flo ved din strand.
Livsminuttenes tidevann.
Hva fikk du levd i oss, hva fikk du gjort?
Sakte renner vi – bort.
«Tikk» sa ditt pendelur.
Svarte du» takk»
Andre Bjerke
Da jeg var liten trodde jeg at parkeringsvakter og politibetjenter var det samme. Nå er jeg stor…
«Å i sava…»
Da jeg var liten kom onklene og tantene fra Arendal på besøk til oss urbane i Oslo. Onklene og tantene, da især onklene holdt på å «tilte» av Oslo`s parkerings system. I gata vår, måtte de parkere den ene dagen der hvor det var odde-tall, den neste dag hvor det var par-tall. Kanskje var det jeg som holdt å tilte, fordi de holdt på å tilte da de til stadighet måtte ut å flytte bilene. De som stod parkert i Lofotgata den ene dagen, måtte bytte side til Maridalsveien den neste dag. Så der stod de og skrek og skarret til hverandre på hver sin side av gaten: «Nå bytter mi». Så ble det et virvar uten like der de stod og skrek med sine blødeste konsonanter: «Å i sava, for et helsikes forbanna system».
De brukte kanskje ikke akkurat disse ordene, men kanskje noen lignende og mere saftige.
Parkeringsmareritt
Jeg stod og hang ut av vinduet og håpet onklene snart ville komme inn, det tror jeg tantene gjorde også, om de ikke akkurat hang i vinduet, så satt de i stuen vår og toet sine hender og håpet at dette parkeringsmarerittet snart ville være slutt. De kom inn etter hvert, onklene, men da var de om mulig enda mer forbanna på dette helsikes parkeringssystemet i Oslo, det smakte kommunisme av hele dritten, mente de.
Sørlandsreir
Jeg tror sikkert de lengtet hjem til Hisøy alle sammen, til veier og gater og husene sine. Der parkerte de akkurat hvor de ville, utenfor sitt eget hjem, som jeg i min troskyldighet trodde var de fineste villahus. Fra våres to-roms på Sagene, så var kanskje ikke det så rart. Men det handler egentlig ikke så mye om størrelsen på huset når en er liten, eller om alle barna hadde sitt eget soveværelse. Det handlet om å føle seg trygg i det lille reiret en bodde i, eller det store. Da jeg ble litt større la jeg merke til at ikke alle hadde husnummer i Arendal. Det var et par nummer, så kunne en kjøre langt og lenge, før det endelig dukket opp et husnummer igjen. Det kan også være at de var godt gjemt fra veien. Da holdt jeg på å tilte. Når jeg skulle til en oppgitt adresse, så nytter det ikke å si til en Oslo-jente: «Det e det huset som liggå hen forbi Jonassen, rett ovenfor Eilertsen».
Jeg var på jobb her om dagen og ringte en kollega for å få en mer eksakt adresse. Kollegaen prøvde etter beste evne og forklare hvor vedkommende jeg skulle til bodde. «Du vet, datteren bor i huset hen forbi». Bare en med bløde konsonanter som kan gi en slik vei beskrivelse.
Pussige navn
På Sagene i «gamle dager» hadde de pussige navn på folk. Det var gjerne navn som hentydet til hvor du kom fra, jobbet med, etc. Der kunne være navn som: «Oline-tater», «Harry-slugga», «Gurina-neger» eller «Osten». Historien gjentar seg på Sagene i dag, eller i alle fall når jeg bodde der for 20 år siden. Da var det «Olav-søpla», «Gunnar med beinet» (som manglet et ben), «Ole med øyet» (som manglet et øye), «Else-Ola» og «Spiker-Tom». Hva jeg ble kalt, gidder jeg ikke nevne, men det hadde veldig lite med kultur å gjøre. Hadde dere det slik her i Arendal? Det hadde dere sikkert. Jeg mener å ha hørt et par navn. Det er jo egentlig en ære og få slike navn, vel, vel, hadde det vært så veldig ærefullt hadde vel jeg nevnt mitt… forresten, det kan jeg vel gjøre. Jeg jobbet på Gonokokk laboratoriet i Oslo. Så i veldig mange år, ble jeg rett og slett kalt for «gonokokken». For de som ikke vet hva «gonokokk» er, så kan dere google det.
Liten og redd
Da jeg var liten var jeg redd for sigøynere. Jeg var redd fordi jeg ble fortalt at jeg skulle være redd. Når jeg møtte det jeg trodde var sigøynere på samme fortau, skiftet jeg fortau. Jeg gikk med hurtige skritt og stirret ned i bakken og håpet de ikke ville drepe meg eller det som verre var. De drepte meg aldri, jeg tror ikke de enset meg en gang. Når jeg var liten ble jeg fortalt at det skulle være solformørkelse, tror dette må ha vært min første formørkelse, for jeg var veldig lutter øre på hva jeg måtte foreta meg, eller ikke foreta meg på denne dag. Mamma sa jeg ikke måtte se dirkete på solen. Nå hadde det seg ikke slik at jeg normalt gikk og stirret direkte på solen, men jeg forstod det slik at jeg helst skulle gå med lukkede øyne. Klassekameratene mine var litt mer dramatiske og sa at hvis vi så på solen denne dagen, så ville øya renne ut av huene våre.
Jeg valgte å tro på begge parter. Hjem fra skolen stirret jeg intens ned i brosteina. Da fikk jeg ikke hilst på folk, for jeg trodde at barn skulle hilse på alle voksne mennesker, særlig mennene, ellers var helvete laus og da ville de begynne å bable om krigen jeg ikke hadde vært med på igjen. Men jeg så jo bare brostein og jeg håpet at mennene forstod at jeg egentlig bare var et veldig forsiktig og lydig barn, at det var solen jeg ikke ville hilse på og ikke dem. At de tilga meg fordi jeg ikke hadde vært med på krigen, i alle fall for denne gang, det var jo tross alt solformørkelse og jeg hadde andre ting å tenke på enn å gruble over en krig jeg ikke hadde vært med på.
Sagbruket på Guldsmedengen
Da jeg var liten kom det menn og banket på døren vår, de spurte mamma om å få matpakke. Og mamma smurte til dem. De hadde vært med i krigen, de så i alle fall slik ut, hvilken krig det var, skal være usagt. Da jeg var liten var alt større enn meg selv. Jeg husker så godt at jeg satt i vinduet på Guldsmedengen og tittet på kranene på Koltomta. Det var vel ikke kraner, men kollbokser, som «svevde i luften» frem og tilbake. Jeg gjorde forhåpentligvis andre ting enn å sitte å glo på de kollboksene, men for meg, som kom fra Oslo, var det ganske eksotisk å se på dette. Det var sagbruk på Guldsmedenga, jeg kan ikke huske det, men det er blitt meg fortalt. Jeg har også bilder av det, der jeg sitter på pappas fang og det er en haug med plankestabler bak oss. Da jeg var liten så regnet det i Arendal, hele tiden, det stoppet ikke å regne før i 1974 føler jeg. Men jeg likte regnet og det grå været, alt passet inn, pluss en bestefar som rodde i regn. Det er nesten det eneste mentale bildet jeg har av min bestefar, at han kom roende inn fra Galtesund i regnvær. Jeg husker ingenting fra Arendal sentrum fra jeg var liten, bare Guldsmedenga, Sandviga og Nato-anlegget. Jeg var ofte på Nato-anlegget. Da kunne jeg si til de gretne gubbene hjemme i gata at jeg hadde vært der hvor det hadde vært krig. Det gjorde ikke særlig inntrykk på gubbene. Jeg var også veldig mye på Akershus festning når jeg var liten, men ikke det heller mildnet gubbene. Det kunne virke som om at de ungene som ble født etter 1945 bare var en jævlig dårlig ide.
Hekta på avis
Da jeg var liten jobbet pappa i Morgenbladet, hos CC. Jeg skjønte at CC var svært betydningsfull, men ikke mer enn det. Pappa jobbet i flere aviser. Blant annet Nordisk Tidene. Jeg var ofte på besøk der. De som jobbet der var jazzmusikere på kveldstid og pressefolk på dagtid, ikke en så veldig fin kombinasjon for et familieliv tror jeg. Men jeg likte så godt å sitte og høre på dem. Jeg dilta veldig mye i diverse avisredaksjoner da jeg var liten. Nå er jeg stor og dilter fremdeles i avislokalene, jeg liker det. Jeg skulle gjerne jobbet i en avis. Det virker som de lever i en helt annen verden, fjernt fra denne. Jeg befinner meg ofte mentalt i en annen verden, fjernt fra denne, så jeg tror jeg ville gjort en bra jobb. Dette er da en uformell søknad. Jeg er jæskla god på historie, særlig krigen, alle sammen.
Privat omvisning
Da jeg var liten tok Pappa tok meg med til Max Manus, for han hadde åpnet kontor okaler i Maridalsveien i Oslo. Jeg visste ikke hvem Max Manus var, jeg synes bare navnet hans var fint. Da jeg ble litt større fikk jeg en privat omvisning på hjemmefrontmuseet i Oslo av Gunnar «kjakan» Sønsterby. Han, kona Maj og jeg. Det var stas for en som hadde drømt om å bli motstandsjente fra hun så Nato-anlegget på Sandviga for første gang.
Motstandsjente
8 mai 1995 var det 50 år siden krigen sluttet i store deler av Europa. Jeg hadde i den anledning fått meg en medaljong med våre tre konger inngravert, pluss en pins med Haakon den 7. på jakkeslaget. Jeg stod på festningsvollen og la merke til to andre som hadde denne medaljongen. Det var Albert Nordengen og Henki Kolstad. Det var drita flaut for en som hadde drømt om å bli motstandsjente fra den dagen hun for første gang satt sine ben på Sandviga fort. Jeg puttet medaljongen diskret i lomma. Det kunne se ut som vi hadde vunnet annen verdenskrig på egen hånd, Albert, Henki og jeg.
Søppelkassepåske
Da jeg var liten, i påskeferien, satt jeg og dinglet med beina på en søppelkasse i en bakgård på Sagene. Jeg hadde skoleferie, det var vår og jeg kunne ikke tenke på noe bedre sted å være enn nettopp på denne søppelkassa. Snart kom vennene mine til og vi kunne leke, eller vi kunne bare sitte der, på hver vår søppelkasse og snakke om alt annet enn krigen. Vi kunne snakke om hvor spennende det var med delfinen «Flipper» om kenguruen «Skippy» eller løveungen i «Daktari», om tante Ragnhild eller det evinnelige maset fra «postmannen», Ulf Weengård, om at det ikke ble hull i en tann som var ren. Det var fint å tilbringe påskeferien på en søppelkasse på Sagene, like fint som det var og tilbringe sommerferiene i en jolle i Arendal.
Da jeg var liten trodde jeg at jorden var flat og bare min.
Nå er jeg stor og vet det. Iallfall min lille flik av jorden.