Leder: På hjemmebane

For å fungere godt trenger vi mennesker en trygg havn. De aller fleste av oss opplever heldigvis å ha det hjemme. Vannskandalen på Askøy fjerner noe av den tryggheten, og folk over hele landet stiller spørsmålstegn ved om det er trygt å drikke vannet fra krana. Flere tusen er blitt syke, nesten 70 er innlagt på sykehus og dødsfallene til en person på ett år og en på 72 år knyttes til skandalen. Når kommunen ikke leverer tjenestene den skal rokker den ved tryggheten folk skal ha i bytte mot at inntektene deres beskattes hver måned.

På helsestasjonen lærer småbarnsforeldre om «circle of security» eller trygghetssirkelen. Kort forklart en teori som går ut på at for å kunne utvikle seg trenger små barn en trygg havn å trekke tilbake til, den havnen er foreldrene. Så lenge barna har den trygge basen i foreldrene sine kan de gradvis gå lenger ut i verden og utforske stadig mer. Den sirkelen gjelder imidlertid ikke bare barn, også vi voksne trenger en trygg plass å komme tilbake til. Et hjem hvor vi trives og trygge tette relasjoner, med det klarer vi å fungere godt i hverdagen og lade opp til utfordringene som finnes utenfor. Uten denne tryggheten blir vi usikre.

I helga kunne du i Arendals Tidendes magasin bli bedre kjent med ordførerkandidat Daniel Fosseli fra partiet Liberalistene. Fosseli jobber for et samfunn hvor velferdsgoder er noe man kjøper ved ønske og behov, ikke noe alle innbyggere finansierer i fellesskap. Alle har rett til å ha sin egen mening, men verken Arendals Tidende eller det store flertallet av innbyggerne er enige med Fosseli i at det er en fornuftig oppbygning av samfunnet. Den norske velferdsmodellen med en omfattende velferdsstat har bred oppslutning i befolkninga, og en er avhengig av stor tillit fra innbyggerne. Å se tusenvis av kroner forsvinne fra brutto-inntekt hver måned kan føles urettferdig om du ikke forstår og har tillitt til hva du får igjen. Undertegnede snakket nettopp med en ung mann som var forbanna. Både på at han måtte betale penger for å gå til legen selv om han betalte skatt, og på sitt lokale avfallsselskap  fordi han mente det var urettferdig at de tjente penger på hans søppel. Han visste rett og slett ikke at kommunalt eide selskaper ikke har dresskledde sjefer på toppen som putter overskuddet i egen lomme eller at egenandelen når du går til legen er kraftig subsidiert.

I den tida vi lever har politikere fra fløypartiene mye å tjene på å legge ut spissformulerte og lite nyanserte meninger på sosiale medier. Dette i seg selv ildner opp om en mistillit og mistro til dem som styrer. En drikkevannsskandale hvor tusenvis blir syke og mulige dødsfall følger har vi som samfunn aldri råd til, men når vi lever i en tid hvor vi daglig bombarderes med en overflod av budskap og når kildekritikk er mangelvare. Da er det enda viktigere enn ellers at kommunen leverer tjenester som er til å stole på og at informasjonen og tjenestene er lett tilgjengelig og lett forståelig. For uten tillitt til tjenestene får velferdsstaten en mørk til i møte.