LEDER: Over middels

I helgens utgave av Arendals Tidende kan du lese om en gruppe mennesker som bruker byrommet til å mobilisere mot dødsstraff. Amnesty sine lokalgrupper i Arendal aksjonerte forrige uke mot dødsstraff og for liv.

Demonstrasjoner i Arendal sentrum er ikke nytt. På slutten av 80-tallet ble sterke og mange krefter mobilisert mot FMI-bevegelsen og Arne Myrdals rasistiske ideer.  I 1935 møtte mellom 1500 og 3000 mennesker opp på Torvet i Arendal for en voldelig demontrasjon mot nazibevegelsen.

Vi har hatt demonstrasjoner de siste årene også. Mot rasisme, mot skolenedleggelser, mot tiggerforbud og mot utbygging i Bymarka. Under kvinnedagen i år mobiliserte byens ungdomspolitikere til å demonstrere for kvinners rettigheter i et tverrpolitisk tog, i protest mot at venstresiden skal eie 8. mars. Med unntak av de store fakkeltogene mot nedlegging av sykehuset i Arendal preges imidlertid demonstrasjonene av mer vilje enn oppslutning. Til tross for at meningene til demonstrantene er sterke, trekker ikke arendalittene til gatene. Da Amnesty i Arendal demonstrerte forrige uke var humøret godt og kreftene på plass, men styrken tall bringer med seg uteble.

Er arendalittene for late til å trekke til gatene og for lite opptatt av mennesker i nød? Eller har vi det rett og slett litt for godt til å finne frem de sterke følelsene som gjør at vi ikke har noe annet valg enn å gå ut og vise vår mening?