Leder: Økende lønnsforskjeller og forsvinnende goder
Fylkeskommunens godtgjørelse for ansatte som får lengre reisevei til sin nye arbeidsplass og ikke minst forhandlingsløsningen knyttet til endring av arbeidstid er satt på dagsorden i regionale medier. Ansatte i gamle Aust-Agder fylkeskommune har nytt godt av kortere arbeidstid i sommerhalvåret og denne goden er nå forhandlet om til ordinær arbeidstid, men kompensert med en økning av årslønn med 17.000 kroner. Er denne saken annerledes enn en omstilling i bedrifter i privat næringsliv? Er det noen forventning om at ansatte i offentlig sektor frivillig skal si fra seg goder de har opparbeidet seg over tid bare fordi godene fremstår som urettferdige utenfra?
Denne saken føyer seg fint inn i det som er praksis i både offentlig og privat sektor og er nok verken i økonomisk omfang eller i virkemiddelbruk utenfor det som er vanlig. En bedrift som av ulike årsaker må flytte vil ofte iverksette tiltak som gjør det mer fristende for deres nåværende arbeidstakere å bli med på flyttelasset, enn at disse søker seg over til andre arbeidsplasser. Det er ingen kompetanse som er uerstattelig, men det koster også å drive nyrekruttering og opplæring.
Mer interessant er det å diskutere en historisk ordning der funksjonærer i Norge har hatt kortere arbeidstid enn, siden vi er i vår nære historie, det som ble kalt timelønte arbeidere. For de med god husk så vet de at det på tidlig 70 tall også var slik at timelønte arbeidere hadde tre karensdager knyttet til sykepenger, mens funksjonærer beholdt full lønn fra første dag. Heldigvis har partene i arbeidslivet klart å få bukt med noe av denne urettferdigheten, men som det viser seg i gamlefylket vårt så har noe hengt igjen. Kritikk av at denne ordningen med kortere arbeidstid kan absolutt forstås. Det er vanskeligere å forstå en forventning om at ansatte skal godta bortfall av ett opparbeidet gode uten kompensasjon.
Det kan være mer interessant å se hvor «ropet i skogen» kommer fra, og det rykker litt redaktørpennen, når vi ser at dette blant annet kommer fra en representant fra selveste Stortinget. At representanten derfra, som jobber fra september til juni hvert år, skulle være den som stilte slike spørsmål er underlig.
Et råd, ja et helt gratis et, herfra og til Løvebakken vil være å begynne med innsparinger når staten selv omstiller. Forsvaret, NSB, Posten og statens egne flyttinger av virksomhet har innebåret dyre omstillinger hvor personer har hatt lønn i hele den tiden de har igjen fra omstilling skjer til de blir pensjonister. På Stortinget ser det også ut som om de har glemt at de har bevilget seg en bedre pensjonsordning enn andre folk og at de i skam måtte gjøre retrett på et forslag om lønnstillegg for seg selv, når arbeidslivet ellers slet med lav oljepris og finanskrise.
Så det kan være fristende å bruke det gamle ordtaket «å feie for egen dør» først. Blant annet ledere i offentlig virksomhet og de aller rikeste blant oss har i sitt kroneuttak stelt seg slik at vi i lønnsoppgjøret våren 2020 trolig får et høyere konfliktnivå enn tidligere, og det blir trolig ikke mindre neste år. Da burde kanskje Agderbenken på Stortinget bruke sin innflytelse på tiltak med mål om å opprettholde det gode samarbeidet partene i arbeidslivet har hatt om lønns- og arbeidsvilkår. For høye lønnsforskjeller er ødeleggende for et samfunn.