Leder: Hånd i hånd inn i nasjonalparken

Raet nasjonalpark er et enormt prestisjeprosjekt for vår region. Med nasjonalparkstatus for skjærgården kan den kanskje heves til samme nivå som Norges fjorder og fjell har i innbyggere og tilreisenes øyne, nemlig et symbol på Norge og det norske. Håpet er at tilreisende fra hele verden skal ønske å oppleve skjærgården, og at man gjennom en nasjonalpark kan ta eierskap til landskapet og effektivt arbeide for å fremme dets status.

Når man ønsker å la hele verden få eierskap til et område, er det imidlertid naturlig å starte prosessen hos dem som har eierskap til det i dag. Og da menes ikke eierskap i betydningen nasjonalromantisk tilknytning, da menes eierskap i form av kroner og øre. Omtrent 87,5 prosent av arealene som er foreslått innlemmet i nasjonalparken er privat eid, men tenkt forvaltet gjennom det offentlige. Fokus på å bevare disse områdene for ettertiden er viktig, og da er vern helt nødvendig. Til en viss grad har dette allerede skjedd, både gjennom strandsonebegrensninger og verneområdestatus. Den foreslåtte nasjonalparken går i mange tilfeller lenger inn på land og omfatter større områder enn landskapsvernområdene. I tillegg er vernebegrensningene etter alle solemerker større.

Når grunneierne i disse områdene føler seg tråkket på, dårlig informert og er bekymret for sine næringsinteresser bør varsellampene lyse. For dersom næringen som allerede ligger i nasjonalparkområdet vil få driftsproblemer ved å bli innlemmet i den planlagte parken vil det etter alle solemerker også være vanskelig å opprette ny næring i området. Aust-Agder har landets høyeste arbeidsledighet med 5,6 prosent. I denne situasjonen må små og store arbeidsplasser ivaretas, og legges til rette for. Vi har ikke råd til å stikke kjepper i hjulene for dem som forsøker å skape noe i Arendal i 2016.

I Raet nasjonalpark skal bruk og vern gå hånd å hånd, det er slått fast i planene fra Fylkesmannen. Før parkplanene vedtas må det bli klarthet i hvordan disse to skal kunne knytte hender. Grunneiere og næringsdrivere som mister råderett over store deler av sine eiendommer må være trygge på hvilken fremtid de går i møte.