LEDER: «Det ble jul allikevel»

Fjorten bæreposer med gaver til noen jeg er gla i, fire ruller innpakningspapir, tre ruller med gavebånd, fulle kakebokser, et bugnende kjøleskap, et plettfritt og grønnsåpeduftende hus, en julestrømpe, julebarne-TV helt fra «Julemorgens» introsang spilles for første gang julemorgenen, dyna i sofaen og ansiktene til menneskene jeg liker å tilbringe tid med. Enten de er blide eller ikke skal de smile. Det er det som skal til for julestemning hos meg. Så kalles jeg også i de indre kretser for julenazien, og jeg kan ikke se noe i veien for verken kallenavnet eller mine pertentlige krav.

Ribbeduften fra kjøkkenet, eller lukten av pinnekjøtt og et godt glass vin kan være en annen persons korte liste. For de fleste barn er det nok julegavene som bringer frem den gode julestemningen. For noen er det å gjøre noe fint for andre det som skal til for at det skal bli jul. Noen får kjenne på andres medmenneskelighet, og noen benytter anledningen til å minnes dem de har mistet.  Noen er ikke hardere på krava enn at de må se sølvguttene og kjenne roen senke seg før jula skal være på plass. Og for noen er det hele adventstidens forventninger som gjør susen.

Alle har sin måte å feire jul på. Julekvelden kan være beint igjennom materialistisk, vill og full av barnelatter og sammenkrøllet innpakningspapir, ladet med budskapet om Jesus’ fødsel, ladet med medmenneskelige verdier eller proppfull av forventning.

Julehandelen, julegudstjenester, alkohol i jula, ensomhet i jula og millionene av kroner som brukes på julegaver er tema for debatter i førjulstiden år etter år. I denne debatten ligger alltid en fordømmelse av hvordan andre feirer jul, og det har lite med julas budskap å gjøre når alt kommer til stykket. Med litt raushet og medmenneskelighet kan vi opparbeide oss en toleranse for hvordan «de andre» velger å tilbringe denne tradisjonstunge høytiden, og det må vel være nettopp da at julestemningen kan innta julehjemmene for fullt.