LEDER: Dersom atte, hvis om atte

En gang imellom uler alarmer over Arendal, en by hvor vi er så trygge at pulsen knapt stiger når alarmen går. Undertegnede husker godt hvordan lærerne på barneskolen forberedte de unge og håpefulle på flyalarmer i sin tid. Noe sånt som: «Dere trenger ikke å være redde, det er bare en test». Lærerne hadde rett, vi trenger ikke å være redde, men vi trenger beredskap. Hva skal vi gjøre hvis vi rammes av et angrep? I dagens utgave av Arendals Tidende kan du lese om kapasiteten på bomberom i vår kommune.

Syv offentlige tilfluktsrom i Arendal kan romme fem tusen personer. På landsbasis er det plass til 2,5 millioner personer i bomberom, altså langt fra alle. For å sikre beredskap plikter offentlige og private som bygger bygg over tusen kvadratmeter å sørge for et tilfluktsrom. De siste 20 årene har regelen mer enn unntaket imidlertid vært dispensasjon fra dette kravet.

«Norge trenger et forsvar for å ivareta det grunnleggende og tidløse ansvar for å skape sikkerhet for staten, befolkningen og samfunnet, og beskytte og fremme våre verdier og interesser» ble det skrevet i en norsk offentlig utredning om forsvaret fra 2007. Det norske forsvaret har en symbolsk effekt i den internasjonale politikken, det sender et symbol om at vi kan forsvare oss og våre interesser. Den symbolske effekten er viktigere enn at forsvaret i praksis kan forsvare landet i en krigssituasjon av den enkle årsak at vi ikke kan se for oss en krig på norsk jord. Samme argumentasjon kan brukes om bomberommene. Vi kommer neppe til å trenge dem, men vi trenger å vite at vi kan søke beskyttelse dersom krisen rammer.

For å sette i stand bomberommene i Arendal kommune trengs 72 timers forberedelse, logikken bak er at vi må vite om risikoen for et angrep for å ruste oss. Der stopper imidlertid også logikken, for i løpet av de 72 timene det tar å sette i stand bomberommet vil alle som ser behovet ha funnet frem til tryggheten. Det er bare ikke alle som vil få plass.