Annonse:

Kronikk: Hoveodden uten vern mot arroganse og offentlig uforstand

Verken demokratiske prosesser, juridisk ryggdekning eller gyldige avtaler er noe sikkert vern mot arroganse og offentlig uforstand

Hovehalvøya med hoveodden og Spornes er en del av samme fortelling. Både hva angår historisk bruk og geologisk tilblivelse. Det er en del av det egenartede arvesølvet vi bare har i vår eie en kort stund før det skal overlates til kommende generasjoner. Til videre skjøtsel, bruk og glede.

Randolph Chr. Endresen Færvik

Overalt i verden og her i Norden står bevaring, vern og arkitektur i daglig fokus, skaper debatt og ofte også folkelig engasjement. Til tider et kraftig engasjement og en helt nødvendig folkelig korrektur til byråkratisk bedrevitenhet, folkevalgt historieløshet og svakhet for løfter om arbeidsplasser, ”signalbygg” og fremtidsrettet utvikling. I så henseende er det ikke rare forskjellen på våre to statsbærende partier (ja, også Høyre kalles det nå – det betyr bare å være en systemtilpasset snill bisk).

Og, det er ikke så rart. Med konstant offentlig fattigdom og rådmenn, allehånde direktører og folkevalgte som skal baute og sno seg i en offentlig forhandlingsøkonomi, har gilde beskrivelser av Keiserens nye klær gode kår. Fra lokalpressens tidligere reportasjer mener jeg å erindre en overskrift som lød: ”Politikere jubler: – Spektakulært”.

Den kulturprofilerte venstrerepresentanten Pål Koren Pedersen har også tro på Canvas Hove. ”Det legges opp til et bredt spekter av muligheter, det blir et unikt tilbud på et unikt sted – stedet skal drives av et selskap som har erfaring fra å bygge opp noe lignende i Nissedal” formidler Agderposten. Jo takk, vi har vært i Nissedal og sett. Og glemt er tidligere kommunalminister Helge Seips generelle råd om ”Vekst med vett”. Men, det var før Røros.

Den foreslåtte Glamour Camping (Glamping) berømmes også av vår lokale turistsjef i det hun henviser til at en liknende satsning skjer i regi av Dyreparken i Kristiansand og ingen kan beskylde dem for ikke å være i takt med markedet. Til det er å replisere at å sammenlikne et kapitalkrevende og skrittvis konstruert opplevelsesanlegg i opprinnelig jomfruelig skog, utviklet fra tidlig sekstitall av, med de vesle arealene som måtte stå til rådighet på hoveodden, ikke er sammenliknbart. For å si det svakt.

Det er heller ikke overraskende at enkelte politikere med ordførerambisjoner tar i bruk klassisk og lett tilslørende markedsføringsspråk og beskriver de forestående overlegninger som ”spennende planer i en krevende prosess”. Dersom noen virkelig får en rent bejaende ryggmargsrefleks ved ord som ”uvikling” og ”spennende” i denne sammenheng vet jeg ikke bedre råd enn at de får skifte ryggrad. Med mindre velgerne tar affære ved det tilstundende valg.

Språk ja. Det kan vi snakke lenge om. Der styreleder Ingunn Kilen Thomassen i sin orientering til bystyrepolitikerne i høst gikk bramfritt ut og kalte en spade for en spade ved forklaringen på hemmeligholdet ved valg av kontraktør til å forestå den videre utvikling av campingområdet på hoveodden, sa hun rett ut at styret ønsket ro i den del av prosessen: ”Hadde vi (åpent) annonsert etter aktører ville vi fått den støyen vi har fått nå, allerede da”, ifølge Agderposten. Det var denne uttalelsen som i særlig grad ble et wake-up-call for det avislesende publikum, undertegnede inkludert.

Da er det mer behagelig å lytte til markedsføringsansvarlig Espen Bierud som vil ”gi Hove tilbake til folket”. Og Canvas Hove er blitt til ”Norges første sjønære aktivitetsdestinasjon”.  Med tunnelsyn og kort hukommelse så kjøper vi den.

Friluftsentusiasten Jan Fastings formuleringsevne, der han nærmest på vegne av oss alle takker NHO for at han selv med Canvas Hove fikk anledning til å representere reiselivet på en nylig reiselivskonferanse. Sånn kan det lyde når du er trent i påtatt beskjedenhet!

Og så avslutter han det omfattende intervjuet med Arendals Tidende for uke 50 nr 93: ”Nå som avgjørelsen er tatt om Canvas Hove, håper jeg at folk kan slutte å gi så mye friksjon i systemet. Det er bortkastet energi. Bruk den heller til å snakke hverandre opp, gi en klapp på skuldra i stedet for en finger i øyet, let etter det positive og skryt litt av naboen”.

Kjenner du hvor lett slike ord formelig glir rett inn i øret, nærmest som en god låt av den just henfarende danske trubaduren Kim Larsen. Eller som en gjennomsnittlig radio- eller fjernsynsreklame, formelig skrevet av og for folk på syre.

Developerens talemåte er som fra en annen verden enn den Ingunn Kilen Thomassen mener seg å representere, og hvor målstyring og det å følge her masters voice er det viktige og det som åpenbart tjener karrieren best. Imidlertid deler de begge den overbevisning at ”avgjørelsen er tatt”. Ja, mon det.

Jeg nevnte over at arkitektur er i daglig fokus. Det er ikke så rart: Når en by eller kjent område forandrer seg skjer det ofte på en fremadskridende, stykkevis måte hvor elementer som forandres sent, finnes side om side med mer påtagelige vågestykker.

Tretopphytter og korresponderende konseptuelle elementer er tilsynelatende slike vågestykker. Men, bare tilsynelatende.  Ved nærmere ettertanke og sammenlikning er de verken særlig originale eller solid økonomisk funderte og fremstår derfor som gambling med fellesskapets eiendom. Business smartness kaller vi slike vyer. Der ute går det tretten av dem på dusinet.

I motsetning til traurig og sedvanlig langdryg saksfremleggelse i det offentlige, kan slikt snakk skape god stemning. Eller som i styret for Hove drift og utvikling, grensende til den rene eufori. Nøktern eufori naturligvis, dog i nabolaget til panegyrisk hylling.

Derfor har jeg det håp at statens engasjement og eierskap i Raet Nasjonalpark vi tilføre oss kompetanse og vidsyn i det som skal og kan komme i nasjonalparken og dets umiddelbare nærhet. Som et arkitektonisk eksempel vil jeg bare kort peke på noen sammenliknbare forekomster i våre naboland samt arkitekturens mobiliserende potensiale. Det siste først.

Under tittelen ”Oprør” har Weekendavisen en liten notis i kulturseksjonen for 16. november i år: ”For to år siden hadde en gruppe borgere og fagfolk i Sverige fået nok: Hvorfor skal nybyggerier i Sverige være enten håbløst triste eller håbløst pjankede? ………..De irriterede borgere dannede Arkitekturopprøret, som i dag har 35 000 medlemmer”.

Vi i den digitalt drevne aksjonen ”Bevar Hoveodden” nærmer oss 6000 medlemmer og har foreløpig over 1000 underskrifter. Vi er imidlertid så vidt kommet i gang og dette er bare et par virkemidler. Vi har også andre mer håndfaste saker i verktøykassa.

Tilfeldigvis har også danskene for tiden noe å sammenlikne seg med i forhold til hoveaksjonen. Vi har begge det til felles at det gjelder å respektere det autentiske, estetiske og originale.

Saken er den at det danske sjøforsvars siste store øy og anlegg på den såkalte Holmen, straks ved den københavnske red, er besluttet solgt som en konsekvens av de politiske budsjettmessige overlegninger. Dermed er det ikke bare tale om frasalg av noen militære arealer, men om fremtiden til et av de mest velbevarte sjømilitære anlegg i Europa. Og, en sjelden åpning for å skape et åndehull i en ellers viltvoksende storby.

En representant for de lokale beboere i nærheten, Jens Loft Rasmussen, uttaler til Weekendavisen at: ”Vi slæber gerne alle politikere med den mindste interesse med til øen. Allerede nu interesserer vi borgere oss for øen, vi vil gerne involveres og ikke først forhandle med developere, når den er solgt, om at ”passe noget ind”.  Vi frykter for meget økonomi og for lidt danmarkshistorie”.

Se der kom ordet developere igjen. Tilfeldig? Selvsagt ikke. De er helt legitime og vanlige næringsutviklere og investorer som skal tjene til det daglige brød. Det offentlige, også her i Arendal, har imidlertid ikke vist seg som spesielt drevne forhandlere eller kontraktsforvaltere og det har en tendens til å bli dyrt.

Så til den rene arkitektur. Jeg håper, og har en forventning til Raet Nasjonalpark at det, slik som det danske Vadehavscenteret i Sydvestjylland og som Isfjordcenteret i Ilulissat på Grønland, at de vil være en reise verd i seg selv. Begge for øvrig tegnet av den danske stjernearkitekten Dorte Mandrup.

Men vi har kvinner her på berget også som har stått bak bygg og arkitektoniske tilpasninger som ”har vaska seg”. Især den oslobaserte Kristin Jarmund. Jeg kunne referere både til prosjekter og utmerkelser, men skal her nøye meg med å gjengi en uttalelse hun ga til DN i et intervju den 26. februar 2005: ”Arkitekturen skal speile samtiden, ikke fortiden. I Norge har vi tradisjon for å bekrefte de forestillingene vi allerede har, ikke utfordre dem”. Å være for bevaring betyr ikke å være mot intelligent og nyskapende tilpasning. Her fortrinnsvis til en pris folk har råd til å betale.

Det er altså sånne mennesker vi trenger. Som forener genuin kompetanse med prinsipiell estetisk bevissthet. Eller vekst med vett som Helge Seip kunne ha sagt det. Ei heller underkastelse av rovdyrkapitalisme, som Kåre Willoch skal ha formulert seg i forbindelse med bolig- og byutvikling i hovedstaden. For det går ikke an å komme med noen tretoppgreier og glamourcamping midt i arvesølvet på Hoveodden og i den umiddelbare nærhet til nabolaget.

Over tid vil det på Hovelandet kunne bryte frem det som internasjonal turisme forventer å møte: Land og landskap der en Sverre Fehn kunne ha gått foran med sitt arkitekturverk av en helt sjelden kvalitet og som i sin tid satte en internasjonal standard. Resten av landskapet på Hove har Vårherre besørget og det med heldig hånd. Og vi minnes amerikanernes ord om at ”If it ain`t broken, don`t fix it!”

Spar oss nå for mer politisk snakk à la plastic fantastic, rådmannsbetraktninger med tilsynelatende velvillige saksopplysninger, bare for å ha sagt noe, og andres påtatte bekymring over en krevende prosess. Krevende? Ja det skulle blott mangle.

Politikernes oppgave er å utvise godt folkelig skjønn, være etisk bevisste og kunne utvise vanlig folkeskikk. Det vil si å være lydhør og uten storkarsfakter i forhold til det folket som de kan takke for at de har fått prøve seg som tillitsvalgte, for å låne uttrykk fra Gudmund Hernes i Morgenbladet straks før jul.

Ellers vil jeg gi siste ord til en god kullkamerat og bekjent av meg, navnlig Helge Røed. Da jeg for noen år tilbake traff ham utenfor Folkets Hus på Eydehavn etter folketoget en 1. mai kom vi i snakk og jeg bemerket at: ”du skriver i avisa ennå Helge”. Det var mere ment som en anerkjennelse fra min side. ”Ja”, kom svaret. ”Men det hjelper jo ingen ting”.

Jeg ønsker min gamle bekjente alt vel, men denne gang ser jeg fram til at han tar feil. I alle fall for mitt vedkommende.

Randolph Chr. Endresen
Pensjonert allmennpraktiserende kommunebyråkrat