Annonse:
3e6fb629357ae95ba1a4b2ab1f1ec670.jpg

Kritikk, blasfemi, hån og respekt før og nå

UTDANNING:

En ting er nå at en lærer bruker slike ordvalg i samspillet med en elev, en annen ting er at det ikke skal mer til for at en voksen i en slik profesjon skal oppleve seg hånet. Samtidig er vel det å bli hånet en subjektiv tolkning av situasjonen som vedkommende selv er ansvarlig for. Hvis ikke, måtte en jo tillegge sønnen vår ansvaret for lærerens følelser eller også tillegge, vår håpefulle, dårlige hensikter? Skolen er også det eneste stedet hvor Straffelovens §142 ,«blasfemiparagrafen», fremdeles er gyldig. Da, selv om den ikke i samfunnet ellers er anvendt siden den ble brukt mot Arnulf Øverland våren 1933 og da med et katastrofalt nederlag for teologien og den borgerlige rettsoppfatning. Prosessen varte bare i fire timer. I skolen derimot, «dømmes» våre barn og ungdommer fremdeles daglig fordi de, i sin iver, i lek eller andre situasjoner, eksempelvis bruker uttrykk som «Herregud», ett av mange uttrykk i moderne dagligtale som fremdeles betegnes som gudsbespottelse.

Og det vanker da anmerkninger, formaninger og harme fra «forbilledlige voksne». Sammen med hundre andre uskrevne grunner, ikke engang nedfelt i noe reglement ved skolen, får en lett de 10 anmerkninger som trengs for nedsatt oppførsel. «Det er makt i de igjæn-knæpte hender.»

Hvem fornærmer hvem?

Det er for øvrig lenge siden lovgiverne innså at for å fastslå når en gud blir fornærmet, har man ikke andre metoder enn å lytte til gudens tilhengere, som har skapt ham i sitt bilde. Blasfemi er altså å krenke eller såre de troende. Blasfemi betyr gudsbespottelse, og Gud er jo kristen.

En kan snu det hele på hodet og spørre; «skal religiøse dogmer være hevet over kritikk? Det er neppe mulig å kritisere et livssyn uten at noen føler seg krenket. Men i vårt samfunn er det bare religiøse livssyn som har lovbeskyttelse mot ringeakt. Begrepet blasfemi er blitt benyttet av religiøse makthavere til å undertrykke enhver kjettersk tanke. En lignende innstilling til politisk opposisjon finner man bare i de mest totalitære regimer.

Men kulturens utvikling har alltid skjedd i opposisjon til det bestående. Bernard Shaw (1856-1950) uttrykte det slik: «Alle store sannheter begynner som blasfemi.»

For de kristne, ble blasfemi og kjetteri nesten synonyme begreper, og i Middelalderen ble ordet blasfemi lite brukt. Under Reformasjonen var de verste kjetterne: Luther, Zwingli og Calvin. Dette førte til at protestantene fikk behov for et annet stempel på de av deres egne som ga uttrykk for avvikende oppfatninger. Betegnelsen blasfemi fikk en renessanse. Den ble benyttet om ethvert avvik fra den rene lære, under trussel om dødsstraff.

For eksempel definerte en engelsk lov fra 1648 blasfemi som det å hevde, at han ikke var Guds sønn, at Bibelen ikke er guds ord mfl, og straffen for hver av disse forbrytelsene var døden. Denne loven var foreldet allerede ved «fødselen» og ble, i 1650, erstattet av en ny lov. Denne satte dødsstraff først ved annen gangs forseelse, med mindre synderen valgte å forlate landet.

Like human var ikke Christian V`s Norske Lov av 1687: «Hvem som overbevises at have lastet Gud, eller bespottet hans hellige Navn, Ord og Sakramenter, hannem skal Tungen levendes af hansMund udskæres, dernest hans Hoved afslaaes, og tillige med Tungen sættes paa en Stage. Haver nogen sin Haand til nogen saadan Guds Foragt brugt, da bør den og af hannem levendes at afhugges, og hos Hovedet paa Stagen fæstes.»

Litt etter litt har ytringsfriheten seiret over de kristnes behov for å beskytte sitt livssyn mot kritikk. I etterkrigstiden var det lenge umulig å bli dømt for blasfemi i de fleste land i kristenheten, men dessverre ser det ut til at friheten er truet på nytt, det også i Norge.

Blant opplyste mennesker i antikkens verden ble kristendommens dogmer møtt med så vel latter som skarp kritikk. Svært lite av denne kritikken er bevart, ettersom de kristne ødela det meste av antikkens litteratur da de kom til makten. I 1803 ble klostrene i Bayern sekularisert, og klosterbibliotekene overtatt av staten. Der kom direktøren for hoffbiblioteket, von Aretin, over et bind med en samling skrifter vagantdiktning fra 1200 tallet.

Vagantene var middelalderens bohemer; omstreifende akademikere som skrev og sang på tidens internasjonale språk, latin. Deres viktigste satiriske teknikk besto i å parodiere hellige tekster fra Bibelen og liturgien. Dette måtte ikke oppfattes som antireligiøsitet; noe som var utenkelig i middelalderen, men mye av satiren rettet seg mot prester og munker, som kritiseres for grådighet og de fleste andre synder.

I Ronnie Johanssons` bok, «666 ordtak mot presteskapet» kan en se eksempler på ordtak og munnhell med brodd mot presteskapet og den øvrige geistlighet som vokste fram i et Europa hvor folk levde på et eksistensminimum, i kamp for det daglige brød. I hvert eneste lokalsamfunn fantes det imidlertid enkelte mennesker som slapp kroppsarbeid. Disse moralens voktere levde et liv som måtte fortone seg som luksuriøst, i strid med egen lære. Ikke til å undres over at folks harme over undertrykkelse og store forskjeller ifht presteskap og geistlige ga seg utslag i saftige ordspråk.

«Hvor dårlig samvittighet religionen har, skjønner man av hvor streng straffen er for å spotte den»

Arthur Schopenhauer (1788-1860)

«Latterliggjøring er den endelige prøve på om noe er sant. Meget få religiøse dogmer har overlevd den.»

H.L. Mencken (1880-1956)

«Teologene har alltid betraktet latter som en forbrytelse. (…) Høytidelighet er en tilstand som kommer forut for blind tro. Hvis du kan få et menneske tilstrekkelig fylt av høytid, av ærefrykt, kan du få det til å tro hva som helst.»

Robert G. Ingersoll (1833-99)

Når da en prest i den katolske kirke her i Arendal reagerer på at hans guddommelighet kritiseres, at hån og spott av Gud kan oppleves som svært sårende og at kritikernes hensikt nok kan være å såre de religiøse følelsene, foreslår jeg at vedkommende tar et oppgjør med egne følelser, tar ansvar for egne følelser og ikke framstår som offer for andres «ondskap». En ondskap som da også er religionsskapt.

Respekt for sin tro er noe man må gjøre seg fortjent til og må da ikke «oversettes» som lydighet og fortielse slik jeg oftest forstår kristne gjør.

Hva er ytringsfriheten verd hvis den ikke omfatter de ytringene man liker dårligst? Det er århundrers krenkelser av makthavernes tro og politiske grunnsyn som har brakt oss dit vi er i dag, med universelle menneskerettigheter og et levende demokrati i mange land.

Tenk også om tiden som brukes til (K)RLE i skolen ble brukt til å lære de unge kritisk tenking, analyse, filosofi? (fritt sitert Siv Helene Sinober, leder i Hedningsamfunnet i Oss hedninger nr. 1, 2015.)