LEDER: Kontrollørene

Som innbyggere i Norge er mulighetene gode for å klage hvis du føler deg urettferdig behandlet. Du kan klage på vedtak fra kommuner og fylkeskommuner direkte til kommunen eller fylkeskommunen. Deretter kan du klage til Fylkesmannen som er statens representant lokalt. Deretter kan saken klages inn for Sivilombudsmannen, avgjørelsene herfra skal tas hensyn til lokalt. Siste klagemulighet går så høyt som kongen i statsråd, den benyttes imidlertid av få. Her får man sjelden medhold og vedtaket kan ikke påklages. Man må imidlertid som regel ha både tålmodighet, rettigheter, ressurser og rekkefølger i orden for å komme noen vei, og det er verdt å stille spørsmålstegn ved om alle har lik klageadgang.

Arendals Tidende skrev forrige uke om hvordan et møte blant arendalspolitikerne ble lukket for publikum og presse på ulovlig vis. Journalistene på stedet protesterte på lukkingen og undertegnede klagde saken inn for fylkesmannen. Å kalle behandlingen derfra skral er milde ordelag. Etter en altfor lang behandlingstid, på syv måneder, kom saken tilbake med beskjed om at fylkesmannen ikke fant grunn til å undersøke saken nærmere og heller ikke kunne se at noe feil var gjort fra kommunens side. Sivilombudsmannen var neste klageinstans og derfra var det ikke gehør for argumentene for lukking fra verken kommune eller fylkesmann.

I Arendal sitter vi i dag i en situasjon hvor fylket vi tilhører nettopp er innlemmet i et større fylkesmannsembete hvor Aust- og Vest-Agder er slått sammen til Agder. Flere protesterte på en lite demokratisk prosess da dette skjedde, bekymringene var mindre lokal tilhørighet og lenger vei til «makta». At fylkesmannen ikke rakk å svare da Arendal kommune sendte planen for Torvet i sentrum ut på høring kan leses som et første tegn på at den lokale tilhørigheten blir dårligere og at embetet blir for stort. Behandlingen Arendals Tidende fikk på sin klage tyder også på for dårlig tid til å behandle sakene. Det er verdt å stille spørsmål om innbyggernes rettigheter ivaretas godt nok når kontrolløren er organisert på denne måten.

I Arendal sitter vi også i dag i en situasjon hvor barnevernet karakteriseres som alvorlig dårlig. Det er for lite ressurser, for store utskiftninger og interne konflikter. Det er heldigvis god grunn til å tro at problemene ikke munner ut i for dårlig vilje til å hjelpe, men at saksbehandlere i barnevernet har for dårlig tid og for lite ressurser er dessverre ingen ny fortelling.  Konsekvensen er i verste fall at barn og foreldres rettigheter ikke blir godt nok ivaretatt. Da har heldigvis også disse foreldrene en klageadgang, fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker. For Agder er det kun en fylkesnemnd. Vi håper behandlingen de svakere medlemmene av samfunnet får hos den kontrolløren fylkesnemnda er, har lite til felles med den vi nylig har sett hos Fylkesmannen i Agder. I alle fall vet vi at større, ikke alltid er bedre for dem innbyggerne med den gode klageadgangen.