Jeg er rådvill. Jeg er motløs. Jeg er redd.
Mediene peprer oss daglig med oppslag om at planeten vår er på vei til å gå til helvete. Menneskeskapte klimaendringer. Enorm, global plast- og avfallsproblematikk. Massivt tap av artsmangfold på grunn av menneskelig aktivitet. Overproduksjon. Overkonsum. FN har kommet med flere rapporter om nettopp disse sakene det siste året. Den aller siste rapporten som handler om verdens matproduksjon, kom 8. august. Denne viser som de andre, en nesten unison enighet blant forskere og andre fagfolk om at tiltakene som må til for å stoppe de en global klima- og miljøkatastrofe må intensiveres enda mye mer enn det som først var anslått.
Vi har også sett i sommer at hetebølger har slått temperaturrekorder gang på gang både i Norge, Europa og på verdensbasis. Ekstremvær – og nedbør. Jordskred. Massiv nedsmelting av is i polarområdene. Enorme arealer med plast (kalt «gyros») som sirkulerer med havstrømmene i de største havene våre.
Meg selv og flere med meg, vi som er «den vanlige mannen/kvinnen i gata», føler oss nettopp rådville, motløse og redde når det kommer til alle utfordringene som ligger foran oss for å få kloden vår på rett kjøl igjen. Vi alene som enkeltpersoner og enkeltgrupper kan ikke gjøre alt som skal til. Vi må ha med oss i enda større grad også stater, kontinenter, de store konsernene og industrien i alle sine fasetter, for å få til en endring som monner.
Oss som enkeltpersoner kan selvfølgelig også gjøre vårt: Vi kan kjøre elbil, vi kan sykle istedenfor å ta bilen, vi kan spise mindre kjøtt, vi kan kaste mindre mat, vi kan sortere søpla vår, og mye mer. Men alt dette hjelper ikke alene. Statsledere, ledere i konsern og industri, må også være med på å gjøre den store omstillingen. Det er alltid enkelt å pålegge enkeltpersoner som har mindre kapital og påvirkningskraft enn større konsern og industri forbud og lover. Det er vanskeligere å stille industri og store konsern til veggs med lover og forbud. Det er nettopp her de store pengene er, og derfor er det her det vil koste mer å omstille seg.
De aller fleste av oss enkeltmennesker vil gjerne omstille seg å være med å påvirke til at miljø og klima skal bli bedre. Men når systemene rundt oss ikke er tilrettelagt for det, så blir det vanskelig. Det går rett og slett for sakte slik det er nå, derfor er det mange som føler seg rådville, motløse og maktesløse i det store bildet. Vi sitter og leser medier og ser på TV og dokumentarer om de store, menneskeskapte ødeleggelsene som rir kloden vår som en mare.
Det vi trenger fremover er ledere og folkevalgte som tør å ta fryktløse og djerve valg. Valg som er bærekraftige for framtiden. Ledere som tør å investere i bedriftene sine, slik at løsningene deres gagner miljø og klima, selv om det vil koste mye helt først i investeringsfasen. Vi trenger folkevalgte som tør å vedta lover og retningslinjer som vil gagne natur og miljø, selv om de får kjeft og pepper av folk rundt dem. De må tørre å stå i stormen. Har vi disse lederne og folkevalgte i dag? Jeg vil si til en viss grad. Det er mange som prøver i det små, men dette er ikke godt nok. Det er for lite! Det går for sent! Vi trenger en mobilisering av ledere og folkevalgte som tør å ta tøffe valg og bestemmelser og vi trenger en mobilisering hos befolkningen til å stemme inn nettopp slike mennesker!
Jeg er rådvill. Jeg er motløs. Jeg er redd. Og jeg vet at jeg ikke er alene. Det er mange av oss der ute.
Kjære ledere og folkevalgte, lokalt, nasjonalt og internasjonalt: Dere som styrer konserner, leder industri og dere folkevalgte som er valgt inn i både lokale, nasjonale og internasjonale organer. Jeg utfordrer dere til å ta valg og gjøre bestemmelser som er fryktløse og djerve. Nå er det slutt på flisespikking og prat. Hva kloden vår trenger fryktløse vedtak og massiv handling. Og ikke minst: Vi må alle som èn stå sammen.
Tiden for prat er over. Tiden for handling var helst i går!