HVORFOR SATSES DET IKKE PÅ DEN ERNÆRINGSFAGLIGE KUNNSKAP I DAGENS HELSEVESEN?
I dagens overflodssamfunn ser man de økende tendensene til livsstilsykdommer. Sykdommene og helsebelastningene som har sammenheng med dette velstandskostholdet er først og fremst hjerte- og karsykdommer, overvekt og fedme, diabetes type 2, mage-tarm sykdommer og visse kreftformer. Andre viktige faktorer er inaktivitet, røyking, alkoholforbruk, arv, kjønn, alder og andre ytre miljøforhold. Det som i hvert fall er felles for disse livsstilsykdommene er at de er lettere å forebygge enn å behandle!
Årsaken til at jeg skriver dette innlegget er at jeg har begynt å se meg lei på hvor lite fokus det er på oss med ernæringsfaglig kompetanse. I dagens samfunn ser man helsevesenet nedlesses av pasienter med livsstilsykdommer som kunne vært forebygget.
For en tid tilbake var det en reportasje på tv hvor det ble tatt opp dette med overvekt/fedme og fastlegens rolle. Mange leger tør rett og slett ikke å konfrontere pasientene sine om deres overvekt i redsel for å såre dem. Det kan vel også handle om tidsnød. Hvor fint hadde det ikke vært da å kunne henvise til en ernæringsfaglig kyndig person som har kunnskapen, som kan dette med motiverende samtale, veiledning og som har tid til dem. Er det noen av dere som har lest stortingsmeldingen «fremtidens primærhelsetjeneste»? Vi som profesjon er ikke nevnt med et ord. Nesten utelukkende sykepleiere det snakkes om, som har hatt en liten bolk om ernæring i sitt treårige studie. I mitt studie med en bachelor i ernæringsfysiologi bør vi være med på å spille en viktig rolle i forebyggende arbeid, men dette blir ikke sett?
De fleste fastleger kunne nok gjerne tenkt seg dette tverrfaglige samarbeidet med ernæringsfysiologer på sitt legekontor, men det handler mye om økonomi. Staten må være villig til å bidra, vi må begynne og ta disse problemene på alvor.
Etter endt utdannelse innså jeg hvor lite jobber det var der ute og var sjokkert over hvor lite det satses på forebygging. Mange pasienter er avhengig av medisiner i det daglige. Det skrives ut medikamenter mot høyt blodtrykk, kolesterolsenkende medikamenter, blodfortynnende osv osv..Medisiner som ofte kan gi bivirkninger, som man igjen må medisineres for, en evig runddans. Hvor mye kunne ikke vi ha bidratt her? Er dere foresten klar over at bare 5-10 % vektreduksjon gir en stor helsegevinst? I form av bedre blodtrykk, kolesterol og insulinfølsomhet? Det handler ikke om å gå på en ekstrem slankekur, men å finne ett kosthold og en livsstil pasienten greier å gjennomføre og etablere som en vane. Det å kartlegge vekthistorie og årsaksforhold, da det har så stor betydning for individualiseringen av behandlingen. Diskusjoner omkring ernæringsfaget preges i økende grad av innblanding av ufaglært meningsytring. Kan man tenke seg et annet fagfelt hvor så mange føler seg like kompetent som de gjør når det kommer til ernæring? Jeg håper og tror at samfunnet etterhvert skjønner alvoret og viktigheten av vår kompetanse. Riktig veiledning og forebygging vil kunne spare samfunnet for milliarder av kroner i form av færre sykehusinnleggelser, dyre behandlinger og ikke minst for dem det gjelder et bedre liv.
Sigrid Skårmo Krabbesund