Annonse:
0741d346b4db917c2670204f101ff26e.jpg

Hvem er du, egentlig?

KRONIKK:

Din mening er kun bygd opp av et annet menneskets syn, som igjen har hørt fra et annet menneske, som igjen har hørt det fra en annen. Så hva kan du egentlig si om deg selv, er du kun en «sau»? Så, hvem er du og hva er ditt? Hvor stammer egentlig en mening fra? Er alle mennesker kun speil til hverandre?

George Herbert Mead deler mennesket eller vårt selv opp i tre deler, jeg, meg og den generaliserte andre. For det første har vi jeg som er det selvet vårt som suger til seg omgivelsene, så meg som er slik man oppfatter seg selv gjennom sosial omgang. Den generaliserte andre har innvirkning og en kontroll over både jeg og meg som resulterer i menneskets selvbilde og handlinger. Er mennesket et slags sosialt produkt? Et individ overtar først andres atferd og handlinger, altså man speiler for så å gjenta. Deretter blir man selv oppmerksom på de andre menneskene, så vil man bli bevisst på seg selv. Denne speilingen vil gi et menneske et bilde av hvem man er gjennom å se andres

Din mening er kun bygd opp av et annet menneskets syn, som igjen har hørt fra et annet menneske, som igjen har hørt det fra en annen. Så hva kan du egentlig si om deg selv, er du kun en «sau»?

reaksjoner og dermed få et bilde av seg selv utenfra. Den signifikante andre bruker han som en beskrivelse av en person som har mye innvirkning, han mener vi kan gjøre et utvalg av hvem vi lar oss påvirke av til en viss grad. John Locke vil kanskje være enig i noe av det Mead sin teori baserer seg på, han var en sentral empirist.

Empirisme eller erfaringslære er en lære om at alle sannheter om virkeligheten har grunnlag i erfaringer, og erfaringer er den eneste kilden til rett kunnskap. Dette kan sammenlignes med Mead sin teori basert på speiling hvor man lærer om seg selv gjennom andre, dette bygger opp under erfaring og kunnskap. En som er uenig med Mead sin teori er Sigmund Freud.

Sigmund Freud mener at et menneske ikke fungerer som en svamp eller sau, men har sitt eget ståsted. Han mener vår personlighet er sammensatt av tre deler, Id – Ego – Superego. Dette kan forklares enkelt gjennom at du får lyst på mat som er et behov som dukker opp, etter dette må du forholde deg til når du kan spise som for eksempel kun spise i pausen på jobb, superego er det som styres av indre krav og om man bryter dette vil det kunne gi dårlig samvittighet som for eksempel om man drikker for mye alkohol og selv ikke klarer å kontrollere det. Denne alkohol bruken vil gi deg et svik fra deg selv, som resulterer i dårlig samvittighet.

Gjennom dette danner man et ideal og man setter krav til seg selv. Men, er det negativt å sette ulike krav til seg selv? Freud mente at store deler av menneskets indre eller psykiske prosess fungerer ubevisst. Dette kan sammenlignes med det som venter på å «blomstre». Det ubevisste kan først og fremst være forestillinger og drifter som er medfødt, dette er forestillinger som ofte er fortrengt. Dette betyr at visse ting vil være tilstede og prege menneske uten at dette er bevisst, for eksempel kunnskap og forståelse. Altså, Freud mener vi ikke er født helt blanke. Men, hva skjer om man bringer frem det ubevisste? Forsvarsmekanismen er sentral. Han mente at vår personlighet jobber aktivt for å beskytte mot impulser eller hint fra det ubevisste, som resulterer i et forsvar. En løvetann som venter på å blomstre vil trenge seg gjennom asfalt. Dette kan for eksempel være når man fornekter at noe vondt har hendt selv om man vet det har skjedd. På et tidspunkt vil man mest sannsynlig ikke klare å løpe fra seg selv og sin egen bakgrunn, det fungerer som en evig skygge. Du kan bli tvunget til et oppgjør med deg selv og det som har skjedd. Du må akseptere. Et forsvar vil alltid ha en svakhet, din egen frykt.

Platon sin idelære kan muligens sammenlignes med Freud sin tanke om det ubevisste. Alle mennesker er ufullkomne i sitt nåværende ståsted. Et menneske vil kunne hungre etter en sannhet, enten om det er for sin egen fordel eller en vond sannhet man helst vil unngå. Sannhet skaper en balanse, man vil kunne bære med en konstant ubalanse om man ikke omfavner det ubevisste. På den andre siden vil det være lettere å oppnå kontakt med sitt ubevisste gjennom Freud sin teori siden dette avhenger av vår egen fortrengning og forsvar, dette kan vi bekjempe med vår egen vilje til en viss grad. Derimot, må mennesket dø for å bli fullkomment i idelæren til Platon, dermed vil livet være en evig ufullkommenhet og hunger etter ideverdenen som sjelen en gang var i før den kom til legemet. Men, hva er egentlig sannheten man hungrer etter? En sann og ren fornuft? Men, hva er fornuft?

Kanskje vil vi aldri vite hvem vi egentlig er, men må vi det? Kanskje er nettopp du så mange speil at du skaper ditt helt eget lys i ulike vinkler. Tenk deg at du står i en godtebutikk. Foran deg har du en hylle med masse smågodt. Du har en tom pose som du kan fylle med hva du vil. Mest sannsynlig vil du ha mistanker om hva du liker og ikke liker, du vil gjerne smake på alt før du bestemmer deg, men noen godteri vil simpelt hen være utelukket. Den posen du fyller vil ikke ha like mange biter av alt, dermed får du en helt unik pose. Alle godteriene vil også på en måte være ulike, selv om det er to seigmenn vil kanskje den ene ha flere sukkerstrø enn den andre. Kanskje er alt foran oss, men vi velger selv vårt utvalg, noe som gjør deg til din egen «pakke». Men hvordan ble egentlig alle lukene med godteri fylt? Er dette nettopp det ubevis ste? Så, vet du egentlig hvem du er?