Annonse:

Hvem skal bo i alle de boligene Arendal kommune regulerer for?

Arendal kommune har i lang tid regulert arealer til boligbygging langt utover det reelle behovet. Regulering, eiendomsutvikling og boligbygging synes å finne sted i en kontinuerlig prosess uten hensyn til verken behov eller naturen. Det synes å foreligge en automatikk som er fullstendig løsrevet fra realistiske prognoser om befolkningsvekst og vekst i antall arbeidsplasser i kommunen. Når man stiller spørsmålstegn ved denne praksisen, får man til svar at det er kommunens oppgave å legge til rette for befolkningsvekst og økt skatteinngang.

Det er nærmest blitt et mantra for mange av kommunens politikere å si at vi må bygge flere boliger – med henvisning til forventet befolkningsvekst. Arendal skal vokse. Selvsagt er det fornuftig å ta høyde for befolkningsvekst når man planlegger boligbyggingen i kommunen. Men det har liten hensikt å prøve å lokke nye innbyggere til kommunen, dersom det ikke finnes arbeidsplasser. Mellom år 2010 og 2018 ble det 622 færre arbeidsplasser i kommunen (SSB). Det skaper intet press for å bygge flere boliger.

En annen hensikt med boligbygging kan være å lokke innbyggerne i andre kommuner til å bosette seg i kommunen. Kanskje har man til en viss grad lykkes med dette, men antallet sysselsatte med bosted i kommunen sank med 204 personer i perioden 2010 til og med 2018. Den høye eiendomsskatten i kommunen gir vel heller grunn til å flytte ut av kommunen enn til den.

Vekst i kommunens innbyggertall kan være en tredje grunn til å bygge flere boliger. Fra 2010 til 2018 sank den årlige veksten i innbyggertallet fra 574 til 139. I årene 2015 – 2017 ville innbyggertallet i kommunen ha sunket, dersom det ikke hadde vært for innvandring og mottak av flyktninger. Da ble det bosatt mellom 135 og 111 flyktninger i kommunen hvert år. Nå er imidlertid også denne kilden til befolkningsvekst i ferd med å tørke ut – i 2018 ble det bare bosatt 50 flyktninger. Hovedårsaken er at IMDI har satt strengere krav for tildelingen av flyktninger. De skal nå fortrinnsvis sendes til de kommunene som har best resultater med å få dem i jobb, og som klarer å bosette dem slik at det ikke dannes ghettoer. I Arendal mangler jobbene.

Fra 2010 til i dag har kommunen mistet ca. 1 500 arbeidsplasser i industri, utvinning og bergverk og varehandel. Denne reduksjonen er blitt delvis kompensert gjennom en vekst i arbeidsplasser innen helse og omsorg og undervisning. Altså øker tallet på kunnskapskrevende arbeidsplasser, mens tallet på arbeidsplasser som tradisjonelt har rekruttert mange ufaglærte, synker.  Det lover ikke godt for integrasjon av flyktninger gjennom deltakelse i arbeidslivet.

Dersom verken befolkningsvekst eller økning i tallet på arbeidsplasser er drivkraften bak regulering til boligbygging og bygging av boliger, hva kan da være årsaken til at kommunens politikere fortsetter med å regulere både uberørt natur og andre områder til boligbygging?

Det må være at noen ønsker å tjene penger på å selge eiendom, boliger og hytter. Et eksempel kom i Agderpostens beskrivelse av utbyggernes reaksjoner på at to utbyggingsområder ved Biejordene ble omgjort til LNF-områder (Landbruk/Natur/Friluftsliv). Utbyggerne finner dette «helt uforståelig», også fordi kommunens administrasjon hadde anbefalt utbygging, og etterlyser forutsigbarhet. At de ble så overrasket over at bystyret satte foten ned, kan tolkes som at de er vant med et godt samarbeid med administrasjonen og flertallsfraksjonen i bystyret. Inntil nå har alt gått på skinner for dem. Selvsagt trenger vi boliger, men vi trenger ikke et plan- og hodeløst forbruk av naturarealer slik vi hittil har sett det.

Etableringen av Marisberg byggefelt på Tromøy er et godt eksempel på hodeløst forbruk av natur. Området har stor artsrikdom, ligger ikke ved en kollektivakse og belastningen på Tromøybroa nærmer seg allerede smertegrensen. Vi i Hovelista ønsker å sette en stopper for kommunens rause forbruk av natur og knytte fremtidig boligbygging til en realistisk vurdering av behovet for nye boliger.