fbpx
Annonse:

Hove- salg til besvær

«Vil stoppe planer med ukjent skjøte», er førsteside oppslag i Agderposten 23. januar. Ukjent skjøte? Det har vel ikke vært flere salg av eiendom på Hove enn at det går an å holde rede på dem?

Undertegnede skrev om dette salget, fra Hove gård til Arendal og Tromøy kommuner, i Arendals Tidende 27. februar 2019. Salget har selvfølgelig et skjøte, og der er en kjøpekontrakt og skyldsetningsdokumenter, og der er klausuleringer. Om interessenter med advokater og rådgivere ikke klarer å finne gyldige klausuler i tidligere salg, ja så har de gjort en dårlig jobb.

Arendals befolkning hadde brukt Hove i mange år før dette kjøpet i 1939, og det hadde lenge vært et sterkt ønske om at kommunene skulle sikre seg det unike turområdet. Arendal kommune ville ha både Hisøy og Tromøy med seg på et spleiselag, Hisøy takket nei og ville heller satse på områder innen egen kommune, men Tromøy ble med på 1/5. Kjøpesummen var 25 000 kr. Mye penger den gangen, men man fikk sikret for allmenheten både Hoveodden og en god stripe både langs Hovekilen og i yttersonen mot havet. Eiendommen, som man senere har omtalt som «det kommunale friområdet» har sitt utgangspunkt i bolt på fjellknatten i vannkanten helt øst på sandstranda, går så omtrent parallelt med stranda vestover i ca 40 meters bredde, skrådde over der veien bak kafebygget går i dag, i retning Krossen, og så videre østover igjen omtrentlig langs vernskogsgrensa, før den snur ut mot fjellknatten Såta. Parsellens grense går over toppen av fjellet og ender i en bolt nær sjøen. Parsellen ble solgt av Knut Engelskjønn, eier av Hove gård, gnr 10 (nå 210), bnr 1, og ble skilt ut som bruk nr 9. I skylddelings formularet, der det spørres om hva eiendommen skal brukes til, står det kort og greit «Utfartssted». I både skjøtet og skylddelings forretningen ble det tatt med en klausul om at hele området vestenfor en linje fra parsellens utgangspunkt til toppen av Såta ikke skal kunne bebygges av eieren av Hove gård, og at enhver senere eier er forpliktet til å drive skogen i området på en forsvarlig måte. Dette området, vest for den beskrevne linjen og ellers avgrenset av det kommunale friområdet, er i dag selve camping området.

Den ene dagen kjente ikke Stalleland i HDU til restriksjonene mot bygging i camping området, dagen etter fremgår det av Agderposten at han «kjente godt til heftelsene» allikevel. Det tror vi hva vi vil om, men det er enda mer pinlig for Stalleland om han faktisk kjente til dette og ikke nevnte det for verken Canvas investorene eller politikerne. «De er nullet ut», sier han om heftelsene, fordi bruk nr. 9 igjen er gått inn i bruk nr. 1. Så lurt! Men heftelsene står der fortsatt, i Grunnboken.

I Agderposten 24. januar forklarer Stalleland hensikten med heftelsen som følger: «Eier av hovedbruket ville ha en viss kontroll med bruken av Hoveodden da han solgte». HDUs daglige leder later altså som om det er selger av parsellen som ikke ønsker at kjøper skal bebygge området, hvilket er fullstendig feil. Skjøtet sier at det er gnr 10. br nr 1, hovedbruket, som ikke kan bebygge sin gjenværende eiendom vest for den oppgitte linjen. Med andre ord så har det vært et krav, en forutsetning for kjøpet, fra de to kommunenes side, at det som nå er camping området ikke skulle kunne bebygges. De ga 25000 kr, et betraktelig beløp i 1939 for å sikre sin befolkning det flotte utfartsstedet Hove, og ville ikke ha generende bebyggelse i det tilstøtende området, og det gikk selger med på og det ble tinglyst. Til gjengjeld beholdt Engelskjøn noen rettigheter i egen favør, innenfor den solgte parsellen, som tangrettigheter, et sted å hente sand, tømmer-plass og beiterett utenfor sommersesongen.

Arendal og Tromøy ble eiere av en flott eiendom, sikret mot at bebyggelse på naboeiendommen skulle ødelegge naturopplevelsen. Fremtidsrettede lokalpolitikere trodde nok de hadde sikret dette for sin befolkning til evige tider. Det de nok ikke hadde regnet med var at kommunen 80 år senere skulle styres av politikere som foretrekker å invitere private investorer fremfor å ivareta lokalbefolkningens ønsker og velferd. Det kan ikke lenger være tvil om at den store del av befolkningen i Arendal kommune ikke ønsker at Canvas skal få hånd om området og fylle det med hytter og installasjoner i furutrærne.

I denne saken har det vært så mye lureri og hemmelighold, så mye smart strategi mot folkeopinionen, at det er en skam. Hvorfor ledende politikere, kommunens øverste administrasjon, og kommunale foretak som Arendal Eiendom og Hove Drift- og Utviklingsselskap jobber i favør av to private investorer fremfor å støtte egen befolkning, de folkene som har valgt dem og lønner dem, er ikke lett å forstå. Det er kun på grunn av private initiativ og innsats at vi har unngått salg av eiendom på Hove og har fått trumfet gjennom et krav om en reguleringsplan. Men hver gang man finner ut av hemmeligholdet og presenterer gode argumenter, så går våre kommunale ledere i skyttergravene og argumentene preller bare av, slik vi nå også ser angående heftelsene mot bebyggelse. Er dere kurset av Donald Trump?

Utviklingen har ført til at Tromøy kommune har gått inn i Arendal, som har fått overta hele resten av Hove av Staten. Muligens kan kommunen via en juridisk prosess få byggeforbudet opphevet. Men klausulen står der ennå, og det kan ikke være noen tvil om hva kommunenes intensjoner var da området ble kjøpt og et byggeforbud i campingområdet ble etablert. Vil ikke Arendal kommune ta hensyn til dette, så er det mer enn klart at den går mot sin egen befolknings interesse.

Enda verre er det at man heller ikke tar hensyn til forutsetningene Staten satte for salget av resten av Hove gård til Arendal kommune i 1998. Staten ga bort hele området vest for leiren, inkludert campingplassen, til grensen mot det kommunale friområdet, hele 570 dekar. Resten av gnr. 210 bnr.1, altså leirområdet, ble solgt for skarve 6 millioner kroner. At ikke det hele kom på 100 millioner skyldes at området skulle være til allmennhetens friluftsinteresser og det skulle tas naturvernhensyn.

Jeg skrev om dette i Arendals Tidende 27.2.2019, med referanse til Statsbudsjettet for 1998. I Stortingsproposisjon nr 1 1997-98 står det på side 180: «Stortinget samtykker i at Planleggings- og samordningsdepartementet i 1998 kan: Avhende eiendommen Hove leir- og friluftsområde på Tromøy. Den delen av eiendommen som utgjør friluftsområdet kan overdras vederlagsfritt til Arendal kommune». I en avtale undertegnet av ordfører Sigurd Ledaal 23.oktober 1998 fikk Arendal kommune overta vederlagsfritt 570 dekar av gnr 210, bnr 1, den delen av Hove leir-og friluftsområde som var avsatt til friområde i kommuneplanens arealdel 1993-2005. Men en ny heftelse på eiendommen ble tinglyst: «Eier av eiendommen forplikter seg til å legge til rette slik at allmennhetens friluftsinteresser, naturvernhensyn og leirskole/friluftsinteresser ivaretas i henhold til st prop nr1 1997-98».

Så fikk kommunen kjøpe resten av området, Hove leir, med kjøpekontrakt undertegnet av Statsbygg 30.november 1998 for 6 millioner kroner. Den samme heftelse angående allmenhetens friluftsinteresser etc, ble også tatt med i denne kjøpekontrakten. Skjøte på hele eiendommen, gnr 210, bnr 1, datert 1. desember 1998 ble utstedt og tinglyst 12. august 1999, med nøyaktig samme heftelse som nevnt ovenfor. Staten solgte billig, ja nærmest ga bort eiendommen, av hensyn til allmennhetens friluftsinteresser. Det var altså ikke for å redde HDUs økonomi, bli en destinasjon, eller for at noen skulle tjene penger på privat spekulasjon og investering.

Siden jeg skrev om Statens forutsetninger har jeg ikke sett noen som har brydd seg om det, ingen imøtegåelse, ingen kommentar, bortsett fra at Nina Roland fra Høyre stilte spørsmål på Høyres åpne møte i Kulturhuset 27.2.2019, om dette var vurdert? «Nei», fikk hun til svar, «man anså det ikke som nødvendig». Det er det jo heller ikke, om man velger strutsens metode, å stikke hodet i sanden.

Godt mulig har flere som har deltatt i denne prosessen ment det beste, latt seg beruse, kanskje blitt snakket rundt, ja til og med blitt lurt. Nå gjenstår det bare en mulighet for den politiske maktelite i Arendal til å rette opp misforholdet mellom seg og befolkningen, og det er å la reguleringsplanen sende Canvas tilbake til Nissedal eller videre til Sjøsanden.