fbpx
Annonse:
23dc3ed8c2f0e34ed691a1216afb49e6.jpg

Flyktningsituasjonen i Middelhavet

POLITIKK:

Drømmen deres er å komme unna krig og et usikkert liv og håp om at deres barn skal få en bedre fremtid. Mange av disse flyktningene blir også ofre for kyniske menneskesmuglere som tilbyr transport over havet. Båtene som disse flykningene blir transportert i er ofte i dårlig stand og er fylt til randen av passasjerer. Mange ganger rekker ikke båtene frem til destinasjonen. Båten havarerer til havs og mange drukner. På tross av risikoen så har antallet flyktninger som velger å ta denne farefulle ferden steget eksplosivt det siste året.

På den andre siden av Middelhavet er «det forjettede land». De Sør-europeiske landene har sitt såre strev med å ta imot alle disse flyktningene. I tillegg så flyter lik av druknende mennesker opp på strendene langs hele Middelhavet.

Falleferdig økonomi

Landa i Sør-Europa skriker om hjelp. De har hverken kapasitet eller økonomi til å ta imot så mange mennesker alene. Mottakene er sprengt. De har allerede en stram og falleferdig økonomi etter finanskrisa som rammet mange land bare for noen år siden.

EU har avsluttet sin storstilte aksjon «Mare Nostrum» for ett år siden, som var en aksjon som skulle plukke opp og transportere flyktninger til sikre havner. Sør-Europa står alene om det som skjer i Middelhavet.

Verden og Europa ser på med apati. Problemet virker uoverskuelig og komplisert. Hvordan skal vi hjelpe disse menneskene? Skal vi sende dem tilbake? Hjelpe dem «der de er», som Erna Solberg sier? Skal vi fordele dem rundt på flyktningmottak i alle land i Europa? Kanskje få has på alle menneskehandlerne? Bygge et gigantisk flyktningmottak på afrikansk jord? Forslagene på løsninger er mange.

Med åpne armer

På 1970-1980-tallet tok Norge imot mange flyktninger fra Vietnam. Flere kom i båt, som er sammenliknbart med dem i Middelhavet i dag. Norge tok mange av dem imot med åpne armer. Noen reiste hjem da Vietnamkrigen var over og noen ble igjen i Norge. De sistnevnte har blitt en naturlig, integrert del av det norske samfunnet.

Også på 1990-tallet tok Norge imot bosniske og kosovo-albanske flyktninger, og økte kvotene på grunn av at behovet var stort og prekært.

Det som overrasker meg i dag er den generelle manglende viljen fra norske styresmakter til å hjelpe dagens flyktninger, slik som vi gjorde på 1970-80 og 90tallet. Jeg blir også skremt over den totale mangelen på medmenneskelighet som mange viser i kommentarfeltene på sosiale medier rundt dette temaet. Er vi dårligere stilt til å ta imot flyktninger i dag enn før? Jeg vil påstå at svaret her er nei. Det er bare 4 år siden terrorangrepet på Utøya og i Regjeringskvartalet, hvor Jens Stoltenberg og Hans majestet Kronprins Haakon Magnus talte om at vi må satse på mer åpenhet og mindre fordommer og at vi må som folk lære av disse grusomme handlingene. Folket var enstemmig enige om at vi må lære av de fordommene vi viste i forkant av før vi fikk vite hvem som var den virkelige terroristen til disse uhandlingene. Vi trodde det var en ekstremistisk muslim som hadde gjort det. Men det viste seg å være en «av oss». En tilsynelatende vanlig, A4-nordmann. Men har vi lært noe av dette? Nå som fire år har gått?

Hvordan?

Så kommer spørsmålet: Hvordan skal vi hjelpe disse flyktningene? Lille Norge i den store verden. Noen vil argumentere med at vi må først «feie for egen dør» før vi hjelper folk utenfra. Jeg sier som Ole Brumm: «Ja takk, begge deler!». Det må kunne være mulig å satse på begge deler. Vi har alle et internasjonalt ansvar til å bidra med hjelp til dem som trenger det, like mye som vi har et ansvar for å hjelpe dem som trenger det her hjemme.

Da jordskjelvkatastrofen rammet Nepal for en liten stund siden var Norge ikke sen om å sende bistand, personell og materiell dit. Når det kommer til å bidra i liknende skala i Middelhavet, toer regjeringen sine hender. De kan kanskje sende et skip i august. Hvorfor kvier så mange seg til å hjelpe der, men ikke i Nepal? Det er nesten skremmende hvor stor kontrast det er mellom hjelpen til Nepal og hjelp til situasjonen i Middelhavet. Jeg må presisere: Begge disse katastrofene er like grusomme, det jeg fokuserer på her er den manglende handlingskraften rundt det som skjer i Middelhavet, både fra Norges og EUs side. Er det fordi at vi vet at vi har et felles internasjonalt ansvar for å ta imot flyktninger? Er vi blitt så kyniske at vi ikke kan se at vi kan ta imot litt flere flyktninger fra Syria og andre land som krig og uro herjer? Dette er mennesker i ytterste nød, som setter sitt eget og sine barns liv på spill i søken etter et bedre liv og en trygg, god seng å sove i. Å ta imot noen av dem som flyktninger har vi faktisk mulighet til. Det står ofte bare på vilje.

Å ta imot flyktninger er bare en av mange løsninger på hvordan disse kan hjelpes. Og flere muligheter skal også drøftes. Noen av dem som kommer hit som flyktninger vil nok reise hjem igjen når krigen er over. Og noen vil kanskje bli igjen i Norge. Som en naturlig, integrert del av det norske samfunnet. Hvis vi tar noen av dem imot. Husk at alle flyktninger ikke er snyltere og terrorister!

Anniken Solfjeld Pedersen

Listekandidat for Arendal Arbeiderparti