Fiffen er død, leve Høyre og tid for reform
OSLO-OL:
Det var underholdende og opplysende å se den overnasjonale fiffen ytre seg i skrift og tale. Men, akkurat som det måtte en konservativ politiker som daværende president Richard M. Nixon til for i sin tid å bryte isen med det kommunistiske Kina, så måtte det en konservativ statsminister til hos oss for å sette foten ned for mer enn vanlig selvhevdende rikfolk samt en og annen sosialdemokrat. Det er av sine egne en skal ha det, uten sammenlikning forøvrig. Men, ergerlig var det at muligheten til nasjonal olympisk euforisme gikk i vasken bare pga av et treskt folkeferd.
I norrøn tenkning gjaldt det også å bli husket, just slik som i vår tid. Big is beautiful og det går ikke an å mobilisere på lommerusk. Heldigvis finnes det alternativer å redde seg inn på. Forvaltningsog kommunereformen er en slik aktuell sak.
La meg derfor her få dra frem en liten sentens fra den tid hvor reformiveren sist hadde sin gullalder, her legemliggjort i innledningen til KS sitt strategi dokument fra 2005, Sterke regioner Tid for reform: «… Vekstkraftige næringsmiljøer skapes regionalt… Offentlig forvaltning og tjenesteproduksjon framstår i dag som splittet og lite oversiktlig. Omfattende reformer innenfor en rekke enkelt sektorer har skapt forvirring og følelse av manglende helhet og samordning. Samtidig har embetsstyre vunnet terreng på folkestyrets bekostning, særlig på regionalt nivå.»
I Norge er og vil kommuner bli svært ulike geografisk, befolkningsmessig og mht naturgrunnlag. Å fremstille det som at kommunene må bli «robuste» for bla å kunne overta statlige, men fremfor alt kanskje fylkeskommunale forvaltningsog kontrolloppgaver, er en språklig tilsløring og ikke spesielt velfundert. Vel er det snakket og skrevet en hel del og vi er bare i reformens begynnelse, men likevel.
Kommunene blir uansett for små og vil kreve en innbyrdes forskjellsbehandling som før. I kjølvannet av lokale «naturlige» behov vil endringsprosesser dessuten alltids finne sted og bare unntaksvis kreve statlig inngripen.
På det helt lokale nivå holder det imidlertid med myndiggjorte bydelsog grendeutvalg, koplet opp mot digitaliserte servicetorg innenfor kultur og i kurante lokaliseringssaker. Og må absolutt skoler og sykehjem være kommunale? Uansett. Jeg tror rett nok fortsatt at politikk vil være en konkurranse om knappe goder. Men det evinnelige svarteperspillet hvor staten lager regler, Stortinget vedtar budsjett og så er det opp til kommunene å fordele utilstrekkeligheten og å ta blamen fra tilsynsetater og interesserepresentanter, fremmer ikke folkelig oppslutning om systemet. Samtidig må jeg, i en tid hvor forventningene til offentlig oppgaveløsning er helt ute av proporsjoner, medgi at dilemmaet er seiglivet.
Skal reell «makt» flyttes fra departement og direktorat må det for det første en annen type «tvang» til enn det som skal duge overfor gjenstridige kommuner. For det andre må det sikres at mottakende forvaltningsenheter har den styrke, variasjon og forutsetning for identitetsmessig driv som kan gi drivstoff til regionalt selvstyre. Jeg skal gi et eksempel: Jernbaneforum Sør omfatter Rogaland, Agderfylkene, Telemark og Vestfold. Her har vi det hele allerede servert på fat. Et lokomotiv i vest og samkjørt med det øvrige Vestland, et internasjonalt orientert Agder med god plass, et Telemark som er Norge i miniatyr og et selvbevisst Vestfold, direkte nedstammende fra Ynglingætten som en port i øst.
Uten et samlende politisk grep hvor den indre logikk er ivaretatt, forankret i et bredt stortingsflertall, blir det bare stykkevis og delt denne gangen også. Mot dette er eksempelvis en hjemlig liten utvidelse av Kristiansand og litt mer samkjøring av Øst i Agder utilstrekkelig. En ærlig og profesjonell prat med Arbeiderpartiet på bakrommet burde samtidig berede grunnen for at det fylkeskommunale forvaltningsnivået kan sovne stille inn.
En slik reform skal ingen ha eiendomsretten til, men må være nasjonalt felleseie. Det er perspektivet. Så når hjemmeleksene er gjort kan vi siden snakke om videre skandinavisk samkjøring og evt europeisk harmonisering ut over dagens forpliktelser. Vi må slutte å planlegge for dresin når høyhastighetstog er det kystriket Norge trenger.
