Et nytt skoleår er i gang og snart er det valg

POLITIKK:

I fjor på denne tida var slett ikke alt i rute. Da stormet det. Over 8000 lærere i fire fagforbund var ute i streik og 100000 elever ved over 200 skoler var rammet. Over tid hadde det bygget seg opp en sterk mistillit til KS’ styringsiver og krav om økt tilstedeværelse og detalj regulering av lærernes arbeidstid. Tariffoppgjøret gikk til mekling. Et anbefalt forslag til ny arbeidstidsavtale ble ved uravstemming nedstemt med brask og bram. Tilliten til egen forbundsledelse var nokså svekket blant UDFs medlemmer.

Streiken var et faktum. Den varte i 80 dager og ble avblåst 1/9, tre uker ut i skoleåret. Da hadde partene kommet frem til en løsning. KS måtte strekke våpen og lærerne fikk avtalefestet vetorett i spørsmål om mer bunden arbeidstid. Denne gang stemte UDF-medlemmene ja i uravstemmingen og ledelsen gjenvant noe av tilliten. Borgfred ble sikret frem til 31/12-2017, men KS begravde neppe stridsøksen for godt ..

Det er mange elementer som har gnaget i stykker tillitten mellom lærerne og arbeids giverne i løpet av det siste tiåret. Da styringshysteriet startet med målstyring og desentralisering i offentlig sektor tidlig på 1990-tallet, beholdt staten de viktigste styringsfunksjonene i skolen, inntil utdanningsminister Kristin Clemet i i 2004 overførte forhandlingsansvaret for lærerne til KS. Det innledet nedbyggingen av enhetsskolen og nedturen for lærerprofesjonen.

I mange kommuner praktiseres en knallhard styring av både lærernes arbeid og hva elevene skal lære, med hundrevis av detaljerte kompetansemål og krav om dokumentasjon og kontroll av virksomheten, og Høyre-styrte Sandefjord og Oslo har ledet an. På Haugerud skole i Oslo er tom lærerens opptreden på fritida båndlagt. Rektor har utarbeidet en standard for «Den profesjonelle lærer»: Et interndokument, med 172 skriftlige regler for hvordan læreren skal opptre på jobb og på fritida (!)

Det avkreves full lojalitet til systemet. Vil læreren påvirke skolen må det skje gjennom stemmeseddelen, ikke gjennom kritiske ytringer. Lærerne blir umyndiggjort og eksplisitt kneblet. Dette står i grell kontrast til et av lærerens primære oppdrag; å undervise om demokrati og ytringsfrihet. Det er betenkelig at den overdrevne målstyringen og kontrollvirksomheten som foregår i Oslo-skolen er i ferd med å adopteres av andre skoleeiere. Kristiansand kommune er én av dem. Lederkulten i skolen har opphav i næringslivets tro på at det er lederne som skaper resultater.

Kristin Clemet forsøkte å fjerne kravet om pedagogisk kompetanse for skolelederne, det var tilstrekkelig med generell lederkompetanse. Det politiske kompromisset ble at rektorene må ha en uspesifisert «pedagogisk kompetanse og nødvendige lederegenskaper».

Samtidig er kravene til lærernes faglige og pedagogiske kompetanse hevet. Fom dette skoleåret er kompetansekravene innskjerpet. Det er bl.a innført krav om 60 stp utdanning i norsk, engelsk og matematikk for å undervise i disse fagene på ungdomstrinnet. Men loven har tilbakevirkende kraft og dét betyr at flere tusen lærere med et pennestrøk dermed er blitt ukvalifiserte til å fortsette i jobbene sine.

Regjeringen Solberg vil gjøre det mer attraktivt å bli lærer og innfører nye karriereveier. Den har i gangsatt en storstilt etterog videreutdanning, først og fremst i matematikk, og fra 2017 blir grunnskolelærer-utdanningen et femårig mastergradsstudium. Prisverdige tiltak i og for seg, men det er nok dessverre feilslått politikk for å gjenreise lærer-respekten og å forbedre elevresultatene med en ensidig satsing på at «master gjør mester», uten at læreren gis mer tid til hver elev. Lærernes papirarbeid har eskalert i takt med en mer rettighetsbasert lovgivning. Etter PISA-sjokket i 2001 ”tok det helt av”. Dokumentasjon på at eleven har fått tilpasset opplæring i hht Opplæringsloven og at vurdering er gitt ihht til forskriften har lagt beslag på mer og mer av lærernes arbeidstid.

Den paradoksale situasjonen som har oppstått er at mens det knapt eksisterer krav til rektorenes skolekompetanse, skal de utøve pedagogisk lederskap over lærere som har langt tyngre kompetanse, både faglig og pedagogisk. Skolelederforbundet har vært en aktiv pådriver og støttespiller til KS i kampen om kontroll over lærernes arbeidstid. I deres medlemsblad kunne man i fjor vår lese følgende: «I lederperspektivet deler vi langt på vei skoleeiernes syn, for eksempel det uholdbare i at tredelen av lærernes arbeidstid er unntatt fra ledelse».

I klartekst påpekes det uholdbare at læreren skal beholde en viss «egen tid» til forberedelser og et visst pedagogisk handlingsrom i sin yrkesutøvelse. Lærerne skal kontrolleres og arbeidsåret skal normaliseres.

Heller ikke regjeringen har særlig tro på den autonome læreren. Begrepet drømmelæreren ble lansert av Erna Solberg i fjorårets nyttårstale. Læreren skal under hennes blå/ blå regime formes til en byråkratisk læringsfunksjonær som skal utøve det som gir målbare resultater. Han må ha endringskompetanse og være villig til å innordne seg hyppige reformer, ideologiske skifter, nye læreplaner, nye styringssystemer og markedets behov. Men den autonome læreren motsetter seg ensretting, forsvarer fleksibiliteten og vurderer sine egne metoder, basert på hvordan han ser sine elevers behov som hele mennesker. Tilliten ble heller ikke nevne verdig styrket etter at Produktivitetskommisjonen overleverte sin første del-rapport til oppdragsgiveren, finansminister Siv Jensen, 9.februar i år

– Det er slark i kunnskapsproduksjonen i Norge på alle nivåer, hevdet lederen professor Jørn Rattsø og etterlyste mer politisk brutalitet.

Kommisjonen slo dessuten også fast at lærerne ikke er gode nok og anbefalte at sentrale avtaler bør avskaffes og at rektor bør gis mer styringsrett over lærernes arbeidstid.

Summen av dette er at kommisjonen ønsker at lærerne skal undervise enda større grupper i enda flere timer og med enda dårligere lønn i forhold til andre yrkesgrupper med høyskoleutdanning.

Det er avdekket store sprik mellom nasjonale ambisjoner og kommunal virkelighet. Men det er desverre ikke alle politikere som har skjønt hva gode relasjoner mellom lærer og elev betyr og heller ikke hva som har størst betydning for god læring.

Det er kommunevalg om snaue tre uker og valgkampen er i gang. Alle partier vil satse på skole og fremsnakker læreren som den viktigste ressurs for elevenes læring. Honnørordene sitter løst, men valgløftene er ikke mye å stole på. 19.mars i år stemte Stortinget over to forslag fra SV og Krf om å lovfeste en minste ressursnorm for lærertetthet. Ingen av lovforslagene ble vedtatt. Dét må norske lærere og elever i overfylte klasserom betale prisen for.

Vi har merket oss hvilke partier som har tillit til lærerne, hvilke som har forstått at kvalitet koster og hvilke som har skjønt hva som må til for at den enkelte elev skal bli sett og fulgt opp. En god skole er noe som opptar de fleste velgerne.

Godt nytt skoleår og godt valg !

Vidar Iversen Lærer Stinta skole Arendal