fbpx
Annonse:

Et blikk av det iranske presteregimets åsted i det nåværende politiske verdens arena

Det offisielle dødsfallet fra nylig massiv oversvømmelse i Iran ligger på rundt 77, men det er mer
sannsynlig at godt over 250 mennesker har blitt drept av katastrofen. Dette er et resultat av
utførelsen av en klosset eller inkompetent nødhjelp fra presteregimets side.

Teheran-regjeringen har blitt anklaget for å nedjustere ulykkestallene relatert til denne flommen. I etterkant av rapporter, får vi opplysninger om at domstolene har truet flomofrene og deres familier med arrestasjon dersom de snakker offentlig, eller sender noen post på sosiale medier om deres erfaringer. Da blir det vanskelig å ikke ta disse anklagene alvorlige. Det har også blitt rapportert at iranske sikkerhetsstyrker, militæret og revolusjonære vaktkorps (IRGC) er alle på plass i flomområdene, men de er generelt mer fokusert på å undertrykke protestene i møte med folk. De ser heller en hovedoppgave i å bevare det teokratiske regimet, enn å bidra til hjelpearbeid. Alvorlighetsgraden av den nylige oversvømmelsen kan i stor grad skyldes den systematiske mangelen
på forvaltning av naturressurser av regjeringen. Den voldsomme forsømmelsen av sikkerhetsprosedyrer og økologiske vurderinger av private selskaper som er under kontroll av IRGC,
kan være en av de viktigste årsakene til denne katastrofen. Godt over halvparten av landets bruttonasjonalprodukt er kontrollert av IRGC (som ble plassert
under USAs terroristiske svarteliste), enten direkte eller gjennom en rekke frontforetak ifølge av den iranske motstandsbevegelse, NCRI (National Council of Resistence of Iran).
IRGC og dets tilknyttede selskaper er ikke underlagt myndighetsovervåkning, og har derfor gjennomført prosjekter som nå blir klandret for å forverre flomkrisen.
Nå ser Iran baksiden av den samme mynten i form av noen av de verste flom-oversvømmelsene i den 40-årige historien til republikken.

Regjeringens rolle i alt dette har ofte bestått av å velge å ikke ta noen rolle i det hele tatt. Dette ble gjort spesielt tydelig i fjor etter at Kaveh Madani, en vestlig utdannet økologekspert, hadde publisert et innlegg på Imperial College London for å ta rollen som nestleder for Irans miljødepartement. Madani ble ofte sett som den mest sannsynlige personen som skal ta å redde Iran fra å bli forverret når det gjelder miljøspørsmålet. Men blant de tidligere presteregimets sikkerhetstjeneste, MOIS, ble denne optimismen imøtegått på grunn av mistanker om hans forbindelser til Vesten. Madani sin tvunget oppsigelse kom umiddelbart etter at han ble arrestert og forhørt i 72 timer. På omtrent samme tid spottet IRGC arresteringen av ni miljøvernere som i siste instans ville bli
anklaget for å bruke sitt profesjonelle arbeid som skjul for spionering. Den virkelige motivasjonen for disse arrestasjonene syntes å være relatert til at
miljøpåvirkningsrapporter truet med å utfordre IRGCs valg av plassering for nye rakettsteder. Ingen bevis har blitt presentert for å foreslå at noen av disse personene begikk en forbrytelse,
bortsett fra innrømmelser som ble gitt via tortur og umiddelbart tilbakekalt. Selv før myndighetene sikret dette grunnlaget for en juridisk sak mot miljøvernerne, drepte
presteregimet en av dem. En iransk-kanadisk professor kalt Kavous Seyed-Emami, som satt i varetekt. I dette tilfellet, så vel som mange andre dissidenter som var tidligere blitt arrestert under folkets protester, fikk samme skjebne. Presteregimet brukte samme triks om hans iscenesatte dødsfall i fengsel. De påsto at professoren har også begått selvmord under sitt opphold i fengsel.
Fire av de resterende åtte personene har siden blitt beskyldt for å “spre korrupsjon på jorden”, som kan føre til dødsstraff. Dersom de store byggeprosjektene blir vedtatt og utført, vil det demonstrere IRGCs vilje til aktivt å myrde iranske borgere, bare for å fortsette den type aktiviteter som i løpet av de siste to ukene bidro til dødsfall av mange flomofre.

I mellomtiden indikerer rapporter at presteregimet for tiden søker å utnytte flomskaden og ytterligere stramme deres grep mot iransk handel og samfunn. Ifølge regimets eget Fars News Agency har IRGCs general kommandoen Mohammed Ali Jafari satt press på regjeringen for å finansiere en IRGC-ledet rekonstruksjonsinnsats, snarere enn for mer effektivt koordinert rednings- og utvinningsarbeid. Den eneste sannsynlige effekten av dette vil være den fortsatte kompensasjonen av midler fra en
paramilitær organisasjon som har kanalisert utallige millioner dollar til iransk støttede militser utenfor Irans grenser midt i økonomiske og økologiske kriser.
Denne situasjonen har ført til at lederen av den iranske opposisjonen, Maryam Rajavi, har utstedt en uttalelse på Twitter som kaller “særlig ungdommene, for å danne deres populære råd og selvstendig handling for å hjelpe de berørte menneskene.’’

Mullahene gjør ingenting annet enn å bevare sin skamløse regjering og plyndre folket. Nasjonal solidaritet og samarbeid er den eneste måten å konfrontere flomkatastrofen, sier hun. Smerten som
blir opplevd av den iranske offentligheten, vil sannsynligvis bli mye verre dersom det internasjonale samfunnet ikke følger USAs administrasjon sine sanksjoner mot IRGC og ikke isolerer deres aktiviteter i en slik grad at det blir umulig å sette mer iransk rikdom i hendene til de mullaene’’. Under skrivingen av dette innlegget kom en glad melding om at USA satt den iranske
revolusjonskorps, IRGC, i sin såkalte FTO terroristiske svartelisten. Dette bekrefter og forsterker min konklusjon så langt om at Europa generelt og Norge spesielt må avklare sitt Iran- paradoks.
Forholdet mellom EU og Iran har vært anstrengt siden 2010, da partene gjennomgikk tøffe forhandlinger i forbindelse med Irans atomvåpenprogram. Atomavtalen representerte kulminasjonen
av 20 måneders tøffe forhandlingsrunder. Norge sluttet seg til Europas linje på dette området. Norske selskaper har siden 2015 prøvd å etablere seg i landet, men har møtt på en rekke utfordringer
takket være Irans tiltagende terroraktiviteter og EUs nølende respons. I krysspresset råder kun forvirring. I januar 2019 prøvde regimet å skyte en rakett i verdensrommet. Et forsøk som mislyktes totalt. EU ba Iran om å avstå fra å utvikle raketter som er i strid med FNs 2232 resolusjon, samt å avstå fra utviklingen av raketter som kan bære atomstridshoder.

I februar 2019 gikk EU til det skritt å innføre sanksjoner mot Iran. Et tiltak de har avstått fra siden atomavtalen ble signert i 2015. Sanksjonene kom som en reaksjon på det iranske regimets
mislykkede terrorangrep mot mål i Danmark og Frankrike i 2018. Angrepet i Frankrike var rettet mot opposisjonsgruppen Folkets Mojahedin, Ikke nok med det,
Nederlandske myndigheter er overbevist om at Iran står bak drap på to iranske opposisjonelle som oppholdt seg i Nederland i 2015 og i 2017.

Det iranske regimet har gjort alle EUs gode intensjoner til skamme. I et forsøk på å omgå de amerikanske sanksjonene som ble gjeninnført når amerikanerne trakk seg fra atomavtalen, har EU
opprettet en betalingskanal for pengeoverføring mellom Iran og EU kalt INSTEX. Men interne stridigheter i regimet har hindret aktivisering av denne muligheten. Landets åndelige leder
brennmerket INSTEX som en «bitter spøk» så sent som 25. mars i år.Problemene står i kø. 19 mars kansellerte det iranske flyselskapet Mahan Airlines flyvningene til Paris
grunnet tyske sanksjoner mot flyselskapet. Mahan Airlines blir svartlistet av Tyske myndigheter som et tiltak for å ivareta landets sikkerhet og utenrikspolitiske interesser.
Mahan flyselskap ble i 2011 svartlistet av amerikanske myndigheter da Washington hevdet at selskapet var en viktig aktør i transport av teknologi og materiell støtte til eliteavdelingen Quds-
brigaden i den iranske revolusjonsgarden. Quds-brigaden er en eliteenhet som bidrar med finasiell, materiell og bakkestyrker til mange terrorgrupper i regionen. Iran er engasjert i alle de store konfliktene i Midtøsten og finansierer egne militser til å utkjempe sine slag. Dette gjelder militsgrupper i Irak og Syria, samt
broderorganisasjonen Hizbollah i Libanon. Iran er også tungt inne i Jemen og støtter Houti-opprørernes brutale fremferd. Det iranske presteregimet bruker religionen til å aktivt styrke sine bånd til ulike fraksjoner og minoriteter i regioner og til å egge disse opp mot hverandre. Det iranske etterretningstjenesten opererer svært sofistikert og har blitt en dreven aktør med hacker
-angrep og misinformasjonskampanjer som et ledd i sin destabiliseringsforsøk. Nyhetsbyrået Reuters publiserte i november 2018 en lengre reportasje som avslørte hvordan iranske myndigheter har stått bak en lang rekke hacker – angrep og misinformasjonskampanjer utført mot diverse mål i Europa og i
Midtøsten.

Konklusjon: Det er på høy tid at europeiske land, inkluderer Norge, innfører sanksjoner mot enkeltindivider og enheter som har stått bak disse angrepene. Norske selskaper bør avstå fra handel med individer og institusjoner med en slik sikkerhetsrisiko. Mens problemene mellom Europeiske land og Iran tårner opp, er vi vitne til følgende:
– De folkelige protestene i landet har vokst i styrke
– Flere tusen lærere, fabrikkarbeidere og desillusjonerte ungdom har tatt til gatene
– Daglig gir landets modige befolkning uttrykk for sin misnøye med det islamistiske
presteregimet
– Sist men ikke minst, ble IRGC svartlistet av USAs FTO (Foreign terrorist Organisasjon) liste i
forrige uke. Dette kommer til å skalere sjansen for folket i Iran til å styrte presteregimet i sin
helhet for godt.

Det er på tide at EU og Norge lytter til det iranske folkets protester og staker ut et nytt kurs i sitt forhold til Iran. Det nye politiske kursets fremste kjennetegn bør være respekt for
menneskerettighetene og etterrettelighet i alle relasjoner med landet.