Er vi forberedt på krisene vi ser komme?
Jeg kommer ikke unna å skrive mere om den situasjonen vi har i Europa i dag. Problemet er ikke å finne noe å skrive om, men å bestemme seg om hvor man skal starte.
Jeg har av ulike grunner vært opptatt av Norges rolle i verden i en årrekke, og på sett og vis er det en glede å se at også andre enn meg ser at Staten Norge ofte opptrer på en måte som avviker fra hvordan vi liker å se på vår egen rolle i verden. Verdens beste land er nok ikke verdens mest fleksible. Vi har sett det i forbindelse med håndteringen av krisen i Ukraina.
For mange var ikke Russlands invasjon av Ukraina en stor overraskelse. I Warszawa møtte jeg ukrainere som allerede før invasjonen hadde etablert seg i Polen. Hele selskaper, og de ansatte, var blitt flyttet fra Kyiv til Warszawa i månedene i forkant av Putins “spesielle militære operasjon” i Ukraina. Det overrasket de fleste internasjonale medier og kommentatorer, og ikke minst Putin selv, at den ukrainske motstanden fremsto både som godt forberedt, og godt koordinert. Da jeg satte meg i bilen for å kjøre nedover til Ukraina forventet de fleste at Kyiv ville falt før jeg hadde nådd grensen til Polen, men nå, 3 måneder senere, er fremdeles ukrainernes motstand sterk. Mer enn noe annet har Putins “spesielle militære operasjon” i Ukraina vist verden at Russland ikke lenger er en supermakt.
En annen ting som har blitt klart de siste månedene er hvor lite forberedt vi her hjemme var på en krig i våre nærområder. Ikke bare var vi ikke mentalt forberedt på en krig i Europa, mer enn 70 år etter vi sist hadde en konvensjonell krig i Europa, og 30 år etter Sovjetunionens fall og slutten på den kalde krigen, men heller ikke de europeiske regjeringene og de store, internasjonale hjelpeorganisasjonene var forberedt på krisen som kom. Spørsmålet er om vi kan klare å bli forberedt på krisene vi nå ser komme på bakgrunn av situasjonen vi har i dag. Pandemien er ikke over, selv om vi her hjemme ser ut til å tro det, to av verdens viktigste kornprodusenter, Russland og Ukraina, er opptatt med alt annet enn å produsere mat til verdens sterkt voksende befolkning, vi ser utsiktene til en global økonomisk krise med høy inflasjon og stigende renter. Alt i alt går vi inn i mer usikre tider enn vi har hatt på lenge. Sammenligningen med 30-tallet er ikke bare å avfeie.
Er Norge forberedt ?
Regjeringens håndtering av dagens situasjon gir vel få holdepunkter for at vi er forberedt på de globale konsekvensene av dagens situasjon. Blant annet er det med bakgrunn i verdenssituasjonen totalt uansvarlig å avslutte den norske grunnstøtten til UNDP, FNs Utviklingsprogram, på om lag 400 millioner kroner selv om intensjonen er å bruke pengene på flyktninger i Norge.
For oss som har involvert i denne delen av den politiske virkeligheten en stund kommer det dog ikke som en overraskelse at norske myndigheter bruker bistandsbudsjettet som salderingspost for flyktningekriser i Norge. Regjeringen Solberg gjorde det samme i årene etter flyktningkrisen som startet i 2015. Om jeg ikke husker helt feil tok man et år 7 milliarder fra bistandsbudsjettet for å finansiere flyktningarbeid i Norge. Norge har en lang tradisjon med å ta fra verdens fattigste når det kommer et problem og banker på døra vår her hjemme. En tradisjon Regjeringen Støre ser ut til å følge opp med stolthet. Internasjonal solidaritet er kun et ord som brukes under taler på 1. mai ser det ut til, og det hjelper vel ikke at man har Senterpartiet som sidekick. Selv om store deler av Ukrainas befolkning er bønder, og landet er en av verdens største kornprodusenter. De er jo ikke norske bønder, og kjøper jo ikke såkornet sitt hos Felleskjøpet.
Vi skal hjelpe dem der de er, og akkurat nå er de i Norge er ikke nok i dagens situasjon. Manglende oppmerksomhet på de utfordringene verden står ovenfor har en tendens til å komme hjem i en eller annen form, og selv om man som strutsen stikker hodet i sanden er man fremdeles sårbar for et spark i baken.Det er en tid for alt, og i dag er det tid for å løfte blikket. Se det store bildet, og innrømme at vi ikke er klare for hva vi muligens har i vente. Vi trenger en regjering som ser Norge som en del av verden selv når det ikke handler om pensjonerte politikeres karrieremuligheter i FN-systemet eller andre internasjonale organisasjoner.
