fbpx
skip to Main Content

BYUTVIKLING: En by har historie

Mennesker har bygd og bodd i Arendal i hundrevis av år. I akademia sies det at en står på skuldre av kjemper. Slik bygges kunnskap, og slik skapes levende byer med historie, sjarmerende miljø og egenart.

En levende by fornyes kontinuerlig. Bygg rives, noen renoveres, bygg som er vakre og representative for sin epoke, som har hatt betydning for byens historie og utvikling, vernes. Det skal kjempes for bygg som i sin arkitektur er vesentlige. Eller, som er en naturlig del av folks oppfatning av hva byen var, og hva den er i dag. Det kan kalles å bevare identitet og å vite hvor vi ønsker utviklingen skal gå.

Som Arendalitt og bymenneske ser jeg småbyen som et alternativ til større sentra. Småbyen har sjarm og kvaliteter som gjør at vi som reiste ut, kommer tilbake og blir. Vi velger småbyens egenart, som ligger i småskala bebyggelse, kort avstand fra by til bygd og muligheten til å nå det meste til bens eller på sykkel. Frister storbyen, kan vi hoppe på toget østover, eller bruke Kjevik som port til Europa.

Byggene vi husker fra våre reiser har historie og er stor arkitektur. Det genuine, det flotte, modige og vakre tiltaler. Rives vår bys signalbygg, risikerer vi å slette vår egen historie, og vi sitter igjen med et bysentrum uten identitet. Det egenartede vi er glade i blir borte, masseprodusert arkitektur tar over, og småbyen med hjerte blir gradvis grå og uinteressant.

Arendal må ha noe å tilby de gode hodene som skal fylle nybyggene. Interessante jobber, gode miljøer og fritidsmuligheter, kultur og rike liv, og det lille ekstra. Det udefinerbare som gjør at det er her folk vil bo. Det handler om sjarm og særpreg, det å bli glade i en by. Hvorfor skal de gode hodene velge Arendal hvis sentrum er tomt uten severdigheter, uten sjarm? Rives bygg som er viktige i bybildet, må nye signalbygg settes opp. Sette opp kopier av signalbygg er tøv. Nå er det Grandgården som skal rives, neste gang tas Sjømannskolen, før turen går til Møbelfabrikken og Statens hus.

Hva er det med Grandgården? Fasaden til Grandgården er ren og stilsikker. Den er synlig fra Galtesund og Tyholmen, og gir det homogene og rene uttrykket som kjennetegner Langbryggen. Kulturminneseksjonen hos Fylkesrådmannen varslet innsigelse, mens Fylkestinget mente vern av kulturminner er et ansvar som ligger hos kommunen. Kulturminneseksjonen snakket om vern av fasade, bevare gjeldende gesimshøyde og verne vestibylen. Bygget var ikke definert som et rivningsobjekt. Fagfolket mener at bygget kan brukes på en ny måte og samtidig bevare byggets egenart og verdi.

Synet er annerledes hos utbygger og i Arendal kommune, fokuset er ikke vern, ei heller kommunens ansvar for vern av kulturminner. Bygården kan bli renovert innen rammene Kulturminneseksjonen ønsker, og vil med det bli et fullverdig bygg for moderne bruk, med historie og egenart.

Utbygger har latt Grandgården forfalle i tjue år, og bygården var et kulturminne da de kjøpte den. De forventer at det kan rives på grunn av forfall de selv er ansvarlig for. Administrasjonen kunne straffet dem for langt mindre overtredelser. Det handler om verdivalg, om visjoner, og styrke til å stå imot sterke utbyggere, og om kompetanse. Skal byen bevare sin sjel, må Arendal kommune ta ansvar for å ta vare på byens identitet mens den utvikles og lever videre.

Skal dette lykkes må konfliktnivået senkes i reguleringssaker. Det trengs evne til kommunikasjon, og vilje til å være lydhør. Administrasjonen må tåle kritikk, og bør søke dialog.

Erling Nitter Dalen
Arendal

Back To Top