Det er blitt så jævla kjedelig…
TERROR:
I lang tid har vi prøvd å intervenere i Midt-Østen uten å kalle det for klassisk krig. Det passer ikke dem som inspirerer terror her hos oss. De vil ha klare fronter og sette ord på det som skjer. ISILs media-henrettelser vil det samme. De vil mane frem hat, frykt. Få oss til å sette i gang alle de propagandagrepene som en krig bærer i seg.
Folks tålmodighet er ikke uutømmelig. Folk blir redde. Vårt hat og vår vrede er kanskje vanskelig å unngå. Men den dagen vi ikke klarer å motstå de følelsene, skriver vi nekrologen til vår sivilisasjon. Det er det siste grepet islamistene påfører oss. Elegant, akkurat som en toreador gjør, når han driver sverdet inn i oksens rygg. Vår sivilisasjon er fundamentert i pluralismen og friheten til å utveksle varer og mennesker. Når den ideologiske, sosioøkonomiske strømmen stopper, dør vår frihet og vår sivilisasjon. Hvis muslimene forlater oss, fortsetter de andre etter hvert. Vesten blir alene. Lyset kan slås av.
Guy Standing, professor i utviklingsstudier ved «School of Oriental and African Studies» i London er kjent for dannelsen av begrepet «prekariat» – en voksende klasse av outsidere, mennesker uten sosio økonomisk trygghet i vestlige samfunn. Han sier også at den rikdommen vi i Vesten fortsatt nyter i dag, er avkastning av kunnskapen, flaksen og iveren til generasjonene før oss. Når vi overfører det til den pågående konflikten med arabere, kan man si at kolonial utnyttelse av de områdene ga, og gir, avkastning i form av den velstanden vi fortsatt nyter i dag. Når vi skal bidra til kommende generasjoners velferd, må vi spørre oss så langt, om dette er en bærekraftig utvikling. Kan vi fortsatt imponere arabere med vår teknologi, makt og demokrati og mane frem lydighet i dem?
Altså, er det på tide å gjøre noe annet? Noe som kan gi bedre avkastning for framtida ut fra den ganske forandrede globale, geostrategiske situasjon vi befinner oss i, i dag? Det er ikke bare vi som har teknologi. Det er mange som har atombomber. Det er ikke Inkariket vi kjemper mot, og vi risikerer at vi kanskje aldri igjen får sjansen til å bygge opp et tillitsforhold med Russland og Kina. Så,kan vi forandre noe i måten vi tenker og handler på, så vi kan beholde våre verdier, kunnskap og rikdom? En rikdom som for en stor del ble skaffet gjennom direkte og indirekte plyndring av andre nasjoners ressurser i fortida? Er det ikke lurt å legge om kursen mens vi fortsatt har makt til å kreve noe som helst? Kan vi gå videre med vårt universelle frihetsprosjekt og gjøre oss tiltrekkende for andre igjen? Hva med å prøve å forstå dem? Endelig begynne å lytte til deres behov, følelser og ønsker? Gå ut av den orientalistiske diskursen vi har tatt i fortida? Slutte å misjonere for dem? Det er grundige forandringer i livsfilosofi som må til, for at menneskearten skal overleve klimautfordringer i dag. Kan vi så by på en forandring ved å mane den frem i oss selv? Ikke igjen «déjà vu» fra forrige århundre!?
Det er blitt så jævla kjedelig.
Sanjin Salahovic Arendal
