Den dyrebare journalistikken
Norske journalisters hverdag er massivt endret de siste årene. Grunnet et enormt inntektsfall er det få avishus som har råd til egne fotografer, så foruten å være pennefør, må du også kunne ta bilder. Helst må du kunne redigere et par videoer også. Og du kan ikke jobbe med radio eller TV alene heller må du tro. Artikler skal publiseres så raskt som mulig på nett, og en ny vinkling skal helst skrives til papiravisa. Samtidig skal journalister være guruer på sosiale medier, et par oppdateringer om dagen på Twitter, Facebook og instagram må til. De nærmeste bør også bli bevilget et par sekunder på snapchat. Og skal man toppe det moderne avishierarkiet må man gjerne lage en podcast, det er trendy.
Fjoråret og fjorårets opplagstall er blitt kalt år null. Grunnen er at opplagstallene beregnes annerledes nå. Og til tross for en trolig enorm nedgang i tallene, vises ikke dette i årets beregninger. Utslagsgivende er blant annet at digitale abonnement og weekend pakker telles med. Totalt er det nasjonale nettopplaget i år 2,153 millioner, sammenlignet med 2,107 millioner i fjor. At dette ikke representerer virkeligheten er det ingen tvil om.
Aviser, radiokanaler og TV-kanaler konkurrerer med en drøss nye muligheter for annonsørene nå, og på tross av mange iherdige forsøk har ingen funnet suksessoppskriften på hvordan nettjournalistikk skal generere nok inntekter enda.
Viljen til å betale for redaksjonelt innhold er lav. På et eller annet punkt, i skillelinjen mellom den digitale tidsalderen og papiravisenes æra, ble redaksjonelt innhold definert som allemannseie. Et svært kostbart allemannseie vel å merke. For det koster penger å lage god journalistikk, mennesker med høy kompetanse, verdifulle meninger og lang utdanning må lønnes deretter.
Det prekes høyt og flott om hvordan det er kvalitets journalistikken som skal generere penger til norske mediehus i fremtiden. Og ja. Godt gjennomarbeidede saker om viktige tema engasjerer lesere, det viste Arendals Tidende senest i februar da vi satte besøksrekord på vår nettside med en sak om barnefattigdom i Arendal og hvordan et knippe mennesker jobber for å viske ut disse problemene. Utfordringene står likevel fortsatt i kø. For samtidig som lokaljournalister i dag skal fungere som magasinreportere, skal de skrive om ulykker, politiske vedtak, siste utvikling i en sak som ruller og går i næringslivet og den groteske rettssaken som startet i retten forrige uke.
Grunnet beinhard konkurranse om sårt tiltrengte inntekter tør ingen mediehus å droppe noe som helst, men velger heller å smøre sin kapasitet tynt utover en rekke viktige saker. Og med tynn kapasitet kommer også tynn troverdighet, tynt fokus og syltynt journalistisk håndtverk. I Arendals Tidende har vi valgt å ta et steg bort fra denne trenden, ved å lansere vårt helgemagasin Arendals Tidende HELG. I vårt magasin får du neppe siste nytt, for vi ønsker ikke å la hyppighet gå på bekostning av kvalitet. Det eneste vi kan love er at du kan bli litt klokere på hva som rører deg i lokalmiljøet, ved å ta en pust i bakken og lese Arendals Tidende HELG.
