Et verdig farvel

Debatten om kapellet på Høgedal går høyt og lavt etter at den torsdag ble vedtatt utsatt i Arendal bystyre. Livssynsnøytrale seremonirom står på den politiske agenda og kommunen jobber med å finne et tilbud der vi alle kan begraves helt uavhengig av trosretning. Det er litt underlig historie dette om hvorfor vi mangler slike rom når vi uten tvil må ha nok kommunalt eide bygg til å huse alle typer seremonier, både livssynsmessige og andre. Hvorfor vi tilsynelatende ikke klarer å disponere denne bygningsmassen på en god nok måte blir derfor dagens spørsmål.

Vi må muligens gå tilbake til den tiden vi her i landet hadde kun en religion, hvor det var plikt til å delta i kirkens arbeid, og hvor vi trengte mange kirkebygg å være i. Det var på denne tiden ikke så rart at biskopene vigslet alle nye kirker til den katolske og etter hvert den protestantiske tro. Kirkene blir nå, i både by og bygd, viktige samfunnsbygg som ivaretar folkets åndelige utvikling og vi vet at det var på Kirkebakken folk fikk høre nyheter og skal vi tro historien ble også ekteskap avtalt her.

Norge som land må sies å ha en svært generøs ordning for alle sine trosog livssyn. Bygget opp slik at staten utdanner og lønner prestene, mens kommunene har ansvar for nødvendige lokaler. Staten sikrer økonomien til alle andre trosretninger ved å summere kirkens utgifter og fordele samme beløp til de andre. Kommunen har kanskje ikke vært like flinke til å styre byggingen av sine seremonibygg etter den nye tids trosog livssynsmessige utvikling. Det har nok lokalpolitisk vært lettere å få satt i gang bygging av kirker enn bygging av seremonibygg til andre formål. På mange måter er det nå denne prioriteringen som innhenter Arendal kommune. Det er leit at tidligere feilprioriteringer nå skal skaper uenighet rundt kapellet på Høgedal, men hvorfor ble denne bygningen i sin tid vigslet? Etter brannen i 1994 ble kapellet i 1996 igjen tatt i bruk og det hadde i denne stund vært mulig å snu og bestemt at dette bygget skulle være livssynsnøytralt og derved i tråd med den nye tid, men nei også denne gangen måtte biskopen budsendes for å vigsle bygningen.

Selv når det er smertefullt, strider mot vår overbevisning og tradisjon så må beslutninger fattes. Det er en gang slik at den universelle retten til religionsfrihet skal leses slik at den er like sterk begge veier. Mennesket har rett til å utøve sin religion og omvendt en like stor rett fra dette. Vi skal alle dø en dag og la oss håpe at det fra storsamfunnets side kan legges til rette for at vi kan gå ut av livet med de samme muligheter for verdighet, og med anledning for å huse mer enn 30 sørgende, uavhengig av hvordan du ser på livet.