Arendal Arbeiderparti vil ha flere praksisplasser til ungdom
POLITIKK:
Et resultat av denne utviklingen i Norge er en tilhørende vekst i unge voksne som på et senere tidspunkt innvilges en uførepensjon. Antallet unge uførepensjonister, det vil si dem som mottar en uførepensjon i alderen 18-34 år er 20 541 per februar 2015. Det utgjør 1,8 prosent av innbyggerne i den aldersgruppen (kilde: NAV og SSB). Forskning viser at andelen ungdom/unge voksne i et utenforskap tenderer å være økende (Rasmussen, Heldal og Strøm 2010).
Denne utviklingen medfører store kostnader for samfunnet, ikke minst den enkelte selv og familiene som er berørt. Beregninger som Senter for økonomisk forskning har gjort gir en sterk indikasjon på at det er betydelig potensiale for samfunnsøkonomisk gevinst ved å redusere frafallet og forsinkelser til/i videregående opplæring. Anslag impliserer at redusert frafall og forsinkelser med en tredjedel i forhold til dagens nivå gir samfunnsøkonomiske besparelser på om lag 6 mrd. kroner for hver kohort (Falch, Johannesen og Strøm 2009).
Nasjonale beslutningstakere har utpekt denne problematikken som et stort sosialt problem og et satsingsområde. Hva så med Arendal, nest største kommune i en landsdel som over tid har hatt markert høyere rater for ulike former for utenforskap til arbeidslivet, så også for de unge. Prioriterer vi tilstrekkelig ressurser til å redusere antallet unge som havner i en marginalisert posisjon i forhold til arbeidsmarkedet?
En rask kikk på SSBs KOSTRA-data fra 2014 viser at Arendal kommunes netto driftsutgifter til eksempelvis grunnskole, barnevern, aktivitetstilbud barn og unge, og boligformål, for å nevne noe, ligger lavere enn sammenlignbare kommuner (gruppe 13), gjennomsnittet av kommunene i Aust-Agder og landet for øvrig (utenom Oslo). Tilsvarende ligger vi markert høyere for netto driftsutgifter til sosialtjenesten! Dette er nok ikke tilfeldig og illustrerer at kommunen over tid har fått en strukturell utfordring knyttet til for lav ressursinnsats til forebyggende tjenester. Kan svake kommunale tjenester og et politisk miljø som ikke tidsnok har tatt tak i problemene være en forklaring, blant flere, til regionale levekårsforskjeller?
Arendal Arbeiderparti mener ett viktig kompenserende tiltak i denne sammenheng er flere kommunale praksisplasser til ungdom. Kommunestyret behandlet i januar 2012 sak 12/7 «Endring av kommunens innsats i forhold til unge arbeidssøkere». Vedtaket som ble gjort den gang handlet i hovedsak om å avvikle His senter og inngå en avtale med NAV Arendal om å etablere en ressurslinje for unge arbeidssøkere hvor målet er utdanningsløp eller ordinært arbeid. Ressurslinjen var forutsatt å ha to faser for den enkelte deltaker. Den første skulle resultere i en realistisk plan for å komme i arbeid og den andre praksisplass i Arendal kommune. Arendal kommune skulle videre inngå en avtale med ProFlex AS om kjøp av ovennevnte tjenester under forutsetning av at kostnadene ikke oversteg daværende budsjettramme til drift av His senter. Dette vedtaket synes bare delvis iverksatt ved avtale med ProFlex.
Vinteren 2014 fulgte NAV opp med å utrede mulighetene for 100 praksisplasser som en fast ordning innenfor kommunens tjenesteområder. Utredningen slo fast at disse praktikantene skulle følges opp helt til de var klare for ordinær læreplass/fagbrev, eller fast ansettelse i kommunen eller annen arbeidsgiver. Utredningen anslo en kostnadsramme på 12,8 mill. kroner til tiltaket. Det ble foreslått å søke staten om tilskudd på 3,5 mill. kroner, mens de resterende kostnader kunne dekkes av lærlingtilskudd fra fylkeskommunen i henhold til faste satser, samt praksisplasstilskudd fra NAV.
Når vi tar kontakt med NAV vedrørende saken skal denne satsingen være stoppet på grunn av manglende finansiering fra staten. Men vedtaket i bystyret fra 2012 forutsetter ikke finansiering fra staten, selv om det var et uttrykt ønske å finne ekstern finansiering.
I svar på min interpellasjon om overnevnte sak i forrige bystyremøte, svarer ordfører med at det gjøres mye på feltet, og på denne måten beroliget bystyret med at «vi arbeider med saken». Ordfører viser til at kommunen har 102 praksisplasser i dag, men at det er en utfordring knyttet til å administrere dette. Han svarer videre at det har vært ønsket at kommunen hadde satt av en ressurs til administrering, men at man ikke har funnet inndekning i budsjettet for 2015!
Men har vi folkevalgte grunn til å være beroliget? For det første kan vi konkludere med at vedtaket fra 2012 ikke er fulgt opp av den sittende posisjon (H, KrF, V, uavhengige). Det henger ikke på greip når NAV på den ene siden finner grunn til å søke sitt direktorat om ekstra midler til nødvendig innsats, begrunner dette med økning i utbetalingene til sosialhjelp, men får beskjed fra direktoratet at dette ligger innenfor NAV-Arendals ordinære virksomhet, samtidig som ordfører konkluderer med at det gjøres mye på feltet. Det er tydelig at kommunen/NAV ikke har tilstrekkelig slagkraft på dette området.
Spørsmålet vi politikere må stille oss er vel heller hva NAV får til uten de nødvendige ekstra-midler og hvilket nivå på unge arbeidsløse og sosialhjelpsmottakere vi mener er akseptabelt. Det få tenker på er at det de senere årene er blitt et tøffere arbeidsmarked for ungdom på grunn av arbeidsinnvandring. De siste tre årene har arbeidsledige under 25 år ligget på rundt 200 i kommunen. I tillegg kommer sosialhjelpsmottakere som av ulike grunner ikke er arbeidssøkere, og andre unge som ikke er oppmeldt i NAVs system enda, men som kan være aktuell for en praksisplass. Det er spesielt mot den gruppen som snubler i starten på videregående og som dermed blir kommunens/NAVs ansvar vi har et for dårlig tilbud, og de er langt flere enn de som søker et arbeid.
