fbpx
Annonse:

Advarer mot statlig finansiering av omsorgstjenester!

Forsøket med statlig finansiering av omsorgstjenester ble behandlet i statsbudsjettet for 2015, og innført mai 2016. Meningen var at denne forsøksordningen skulle vare til mai 2019, men er blitt utvidet til 2022. 20 kommuner var tenkt å ha med, men bare 6 kommuner meldte sin interesse.

Ordningen startet med to modeller;

  1. «Aktivitetsfinansiering» dvs. stykkpris.
  2. «Øremerket finansiering».

Fire kommuner var med i den første modellen og to var med i den andre. Regjeringen valgte å gå videre med modell 1.

Det er laget en evalueringsrapport som konkluderer med følgende:

  • Økte kostnader til pleie- og omsorgstjenester for samtlige brukergrupper. Kommunene som benyttet aktivitetsfinansiering (dvs. stykkpris) fikk ca. 15 % i økte kostnader fra 2015 til 2017.
  • Ordningen har ikke svekket kommunenes langsiktige dreining mot hjemmebaserte tjenester.
  • Kostnadene for sykehjem har fått en betydelig økning, selv om kommunen satser på mere hjemmebaserte tjenester. Bruttoutgiftene med aktivitetsfinansiering (stykkpris) pr. oppholdsdøgn økte med over 20 % fra 2015 til 2017.
  • Rapporten viser også økning i byråkrati og økt rapportering.

 

Hva blir veien videre? Og hvordan stiller de fleste kommunene seg til ordningen som er tenkt videreført til 2022 dvs. aktivitetsfinansieringsmodellen? Lillesand kommune har vært med i forsøksordningen og vil være med videre. Andre kommuner har vist lav interesse. Kraftig kostnadsvekst og svekket demokrati er noe av realitetene med disse ordningene, og kanskje dette er noe av hovedgrunnen til at kommuner ikke ønsker å være med. KS er kritisk, og det samme er Fagforbundet.

Hva er argumentene mot å innføre denne ordningen (aktivitetsfinansiering dvs. stykkpris) i kommuner i Norge? Dette kan oppsummeres i følgende punkter:

  • Aktivitetsfinansiering gir forbud mot overføring fra budsjett for omsorg, og kommunen er derfor «låst» til å kunne omdisponere midler. Dette svekker lokaldemokratiet, og det vil være staten som setter premissene for pengebruken i lokalmiljøet.
  • Det skal settes en standard for tjenestekriterier for å få stykkprisfinansiering, og dette kan svekke faglige og politiske tiltak som kan være bedre enn standardkriteriene.
  • Ordningen med aktivitetsfinansiering legger til rette for privatisering av tjenestene. For det forutsettes at det benyttes en «bestiller- og utførermodell», som gjør det enklere å bestille fra andre enn kommunenes egne driftsenheter. Stykkpris gjør det også enkelt å innhente tilbud på utføring av tjenester.
  • Ordningen medfører økt døgnpris på sykehjem.
  • Det er ikke konstatert noen økt kvalitet pga. ordningen.

Hensikten med å innføre en statlig finansiering av omsorgstjenester kan synes å være et forsøk på å privatisere flere velferdstjenester! Det forutsettes at det benyttes en «bestiller- og utførermodell», og denne modellen er en forløper for konkurranseutsetting og til slutt privatisering. Slike modeller er benyttet i flere offentlige virksomheter utenom kommuner, nettopp for å privatisere offentlige tjenester.

«Bestiller- og utførermodellen» er en oppkonstruert modell som har til hensikt å privatisere tjenester/oppgaver! Det starter med «bestiller- og utførermodellen», for deretter å konkurranseutsette tjenester/oppgaver ved å opprette offentlige aksjeselskap. Deretter blir disse selskapene utsatt for konkurranse fra private selskaper, og med et resultat at de offentlige selskaper overtas av store private konsern eller store internasjonale selskap/investeringsselskap!

«Bestiller- og utførermodellen» er en svært kostbar organisering for det offentlige! Mange kaller det «å leke butikk». For det starter faktisk med det. Det benyttes store ressurser og økonomiske midler for å få dette på plass. For målet er å få privatisert tjenestene/oppgavene. Det er ikke økonomi som er det viktigste, men for at høyresidens privatiseringsideologi skal få gjennomslag!

Denne utviklingen bør være en «vekker» for innbyggerne! For med konkurranseutsetting og/eller privatisering vil skattepengene bli dårlig forvaltet og i verste fall havne i «lomma» til selskaper utenfor Norges grenser og til de aller rikeste. Offentlige velferdstjenester drives best økonomisk når det offentlige selv eier og drifter disse tjenestene/oppgavene, gitt at det offentlige driver rasjonelt og effektivt!