Oljefond, kull og klima

POLITIKK:

Men, kan det ikke tenkes at politikerne burde tenke nytt i saken, og heller pålegge Statens pensjonsfond utland å gjøre som en ekte privatkapitalist og heller kjøpe seg opp i kullindustrien. Sikrer fondet seg aksjemajoriteter i ulike selskaper vil det vanligvis bety styreposisjoner og, ikke minst, flertall i generalforsamlingene. Med den makten kan man vedta å redusere produksjonskapasiteten eller endog å avvikle virksomheten helt. Selskapet må selvsagt ikke nedlegges, men bestå som eier av ressursene. Flere transaksjoner av denne art vil føre til mindre kull på markedet med det resultat at kullprisene vil stige. Det vil også kraftprisene med det resultatet at etterspørselen vil gå ned. På papiret vil det mest sannsynlig fremstå en finansiell gevinst som vil øke verdien av selskapene. Den ”gevinsten” kan imidlertid ikke høstes. For å redde klimaet må kullet bli liggende der det i historisk tid alltid har ligget, i bakken. Ingen kostnader skal være for store når klimaet skal reddes, og foran klimamøtet i Paris i 2015 kan Norge gå foran ved virkelig å sikre at kullet forblir liggende der det er. Går kullprisene opp vil det finansielle bidraget fra hver av oss inngi respekt for Norges innsats.

Det sier seg nesten selv at en slik transaksjon vil være det første trinn i en prosess som senere kan utvides til å holde tilbake den meningsløse bruken av andre fossile ressurser ved generering av elektrisk kraft. For å bekjempe fattigdommen i utviklingslandene vil en slik politikk virke utsettende på ambisjonene, men for den rike del av verden vil det være et stort skritt fremover, et verdig offer på erkjennelsens alter, nødvendig for å redde kloden.

Utfordringen går til politikerne som er samlet under uken i Arendal, til Stortinget og Norges Bank hvor Oljefondet holder hus.

Erik B. Næss, teknolog Oslo