fbpx
Annonse:
D945c2657c9655e71ebe12162a462a50.jpg

En ny juli, en ny trussel

Det var sol og høye badetemperaturer. Solbrente neser spankulerte rundt i gatene. Varme tunger slikket i seg is som aldri før, og hele Norge hadde ferie.

22. juli røsket landet vårt ut av den deilige ferietransen vi inntar mot slutten av fellesferien, og i går, i dag eller i neste uke kan det samme skje igjen. Vi er røsket ut av ferietransen på nytt: Personer med tilknytning til ei gruppe i Syria har planer om å gjennomføre en terroraksjon i Norge. Det er umulig ikke å trekke paralleller til det som skjedde i regjeringskvartalet og på Utøya når denne myndighetene for første gang på 30 år slår terroralarm. Og alarmen kommer så fryktelig likt som sist.

For noen passerte nok tirsdagens tre-årsmarkering etter terrorangrepene uten større følelsesmessige utfordringer. Og for mange av oss er det nesten som om Anders Behring Breivik ikke finnes lenger. Han er liksom pakket inn i en pappeske som ligger så langt oppe på loftet at vi han glemt å tenke på ham. Men for andre er han langt fra glemt. Ofre, etterlatte og helt vanlige nordmenn minnet katastrofen for tre år siden på tirsdag. Med taler til ettertanke ble markeringen fin og verdig. Nå bringes minnene opp på en verre måte.

Det er viktig at myndighetene nå slår terroralarm, det kan bidra til å avskrekke terroristene, mener Tore Bjørgo.

Det er nok helt rett. Men når vi nå frykter et angrep med ukjent form, tidspunkt og sted må vi huske at terrorangrep ikke er helt ukjent for Norge, og langt fra ukjent for mange unge AUFere. Halvparten av dem som var på Utøya under terrorangrepet sliter fortsatt med psykiske ettervirkninger, ettervirkninger som ikke kan bli annet enn forsterket av trusselen vi har hengende over oss.

Arendals Tidendes tanker går til dem som sliter med å bearbeide minnene nå.