Regjeringen hevder at den ruster Norge for fremtiden…
UTDANNING:
Men det som gledet henne mest var at endringene i Arbeidsmiljøloven, som «vil gjøre det lettere å komme inn i arbeidslivet», endelig trer i kraft… Men det er det ikke alle som er like glade for …
Regjeringen skryter av at den «ruster Norge for fremtiden», men fremtidsutsiktene for arbeidstakere er heller dystre… Arbeidstakeres rettigheter og stillingsvern svekkes og arbeidsledigheten stiger. Mer enn noen gang er det derfor viktig å være fagorganisert.
Siden 1980 er andelen fagorganiserte i OECD-landene halvert. I et kriserammet Europa er ansattes rettigheter satt under et kraftig press. Lønnsnedslag og masseoppsigelser er framstilt som nødvendige krisetiltak for å berge økonomien. Konkurranseutsetting, angrep på forhandlingsretten og kollektive lønnsog arbeidstidsavtaler, samt svekket stillingsvern. Slike angrep har fagforeningene ikke klart å slå tilbake og de har desverre tapt flere skanser.
En fagforenings styrke hviler på medlemmenes lojalitet, engasjement og kampvilje, men bevisstheten omkring dette er blitt vesentlig redusert. Selv om fagforeningene er blitt presset på defensiven er det naivt å tro at man står sterkere alene. Det kan bli mer kostbart å stå utenfor. Det er kun samhold som gir styrke. Færre fagorganiserte gir økt ulikhet. Også i Norge er andelen fagorganiserte nedadgående. Lav organisasjonsgrad svekker fagbevegelsen og trepartssamarbeidet. Dette er urovekkende og er en trussel mot velferdssamfunnet. I byggebransjen har organiseringsgraden sunket med ti prosentpoeng på like mange år. I denne perioden har lønnsforskjellene mellom arbeidere økt og en større del av verdiskapingen har havnet i lomma på bedriftseierne .
En utfordring her hjemme er at svekkelsen av fagbevegelsen har kommet lengst i de gruppene som kan hevdes å trenge det mest. Rundt åtte av ti offentlige ansatte er organiserte, mot bare fire av ti i privat sektor. På tross av mye godt arbeid i forbundene, har det vist seg vanskelig å organisere særlig arbeidsinnvandrere. Noe av årsaken til dette ligger i den økende oppsplittingen av norsk arbeidsliv i både A-, Bog C-lag. En innleid arbeider som må basere seg på gjentatte midlertidige ansettelser, eller som er «fast ansatt uten garantilønn» (også kalt 0%-kontrakter), har en svært begrenset mulighet til å hevde sin rett. Streiken i Norwegian er et annet eksempel på hvordan kreative selskapsstrukturer blir benyttet til å frata de ansatte makt og innflytelse .
Regjeringa framholder, på tross av de vedtatte endringene i Arbeidsmiljøloven, at fast ansettelse fortsatt skal være normen i norsk arbeidsliv, men den nekter samtidig å definere hva en fast stilling faktisk er. Både IMF og OECD vedgår nå at ulikhet er et politisk problem, som svekker veksten og øker risikoen for økonomiske kriser. I et stadig mer brutalisert samfunn er det derfor ingen gode grunner for ikke å fagorganisere seg. Alt annet tjener kapitalkreftene.
Vidar Iversen Løddesøl
