LEDER: - Jeg Liker å Bestemme, Gliser Leif Rino Om Posisjonen Som Leder I Arendal Musikkteater.
LEDER: - Jeg liker å bestemme, gliser Leif Rino om posisjonen som leder i Arendal musikkteater.

Har spilt orgel siden han var fem år: – Jeg var så liten at jeg rakk ikke ned til pedalene

Leif Rino Müller er organist, musiker, trebarnspappa og orkesterleder, og kunne ikke hatt det bedre.

FAMILIEFAR: Samtidig som han tar en prat med avisa må Leif Rino trå til på kjøkkenet.

FAMILIEFAR: Samtidig som han tar en prat med avisa må Leif Rino trå til på kjøkkenet.

– Jeg må bare lage litt middag mens vi prater, sier han unnskyldende før han blander sammen smør, mel og melk til hvit fiskebollesaus.

Dattera Lina sitter fornøyd med det hortensiapyntede bordet og supplerer faren mens han forteller om jobben med Arendal musikkteater, konsertserien «En time tid med…», fotball og menigheten.

… Jeg skal bare
Han har ikke like mange unnskyldninger, men kanskje flere «bare-er» enn Albert Åberg. Han skal bare lage litt mat. Så skal han bare innom Barbu menighets­­hus for å spise en middag nummer to og spille piano på to minikonserter. Deretter bærer det bare videre til øvelsen med Arendal musikkteater hvor han er musikalsk leder. Jobben som trebarnsfar og organist i Barbu kirke har med seg mange fri-formiddager, arbeidssøndager og travle ettermiddager.

Denne torsdagen er en av de etter­middagene. Det første som møter deg når du går inn i det hvite huset på Botteråsen på Myra er et lite fjell av skolesekker.
– Det ser ikke vanligvis sånn ut altså. Erlend, han minste, han har med seg kompiser hjem fra skolen, smiler Leif Rino til velkomst.

LIVET HJEMME: Før det siste snøfallet var Leif Rino på vei til å få bygget basseng i hagen, familien vil heller nyte hverdagen hjemme enn å bruke penger på hytte og båt.

LIVET HJEMME: Før det siste snøfallet var Leif Rino på vei til å få bygget basseng i hagen, familien vil heller nyte hverdagen hjemme enn å bruke penger på hytte og båt.

Ingeborg, den midterste av barna, holder på å gjøre seg klar til danseøvelse, mens Lina tar livet med ro, mens pappa intervjues. Hun forsikrer at barna selv ikke har noe imot at pappa bruker ettermiddager på menighetshuset og på dugnadsarbeid med Arendal musikkteater.
– Jeg er ofte med ham. Jeg liker så godt musikaler, er blitt en skikkelig musikal­nerd, ler Lina.

Nådde ikke pedalene
Leif Rino er opprinnelig fra Eydehavn, og siden han var fem år har han gjort to ting: Digga Liverpool – og orgel.

– Min mor spilte orgel, sånn hjemme­orgel. Hun gikk og spilte hos Dagfinn Tynes. Jeg syns det så veldig gøy ut, og etter hvert fikk jeg lov å sitte på gulvet og trykke på pedalene mens hun satt oppe og spilte. Da jeg var fem år fikk jeg lov å begynne å spille selv hos Dagfinn. Jeg var så liten at jeg rakk ikke ned til pedalene. Så han kjøpte inn ett sånt stativ jeg tråkka på de første åra. Jeg gikk hos Dagfinn i nesten ti år, og da jeg var konfirmant fikk jeg spille på kirkeorgelet i Stokken kirke for første gang. Det var en prest som hørte at jeg spilte piano og lot meg prøve, forteller han.

Da han var 16 år spilte han sin første gudstjeneste. Deretter spilte han seg i høy grad gjennom de neste årene, noe som tillot at han kunne unngå store summer på lånet fra studiene. Det var imidlertid ikke bare kirkemusikk og orgel det gikk i. Han spilte piano og synth i heavyband på Nitriden som så mange andre Eydehavns­gutter har gjort.

 – Jeg var alltid den snille gutten med kort hår. Alle de andre hadde langt hår og var skikkelig tøffe, også var lille Leif Rino der, ler far og datter i kor.

VARIERT: Jobben som organist i Barbu kirke drar Leif Rino med på store og små arrangementer, her på konsert med kirkas barnekor.

VARIERT: Jobben som organist i Barbu kirke drar Leif Rino med på store og små arrangementer, her på konsert med kirkas barnekor.

Klype i armen
Mens middagen kokkeleres ringer det med gjevne mellomrom på ytterdøra og fjellet av ryggsekker i gangen krymper gradvis.
– Hade bra! roper organist-­­musiker-­kokken.
Mellom ringene kommer kona Elisabeth hjem fra jobb og gir mannen sin en god klem. Hun er opprinnelig fra Tvedestrand og de to møttes under studier i Oslo.

Leif Rino ville egentlig studere musikk, men kom ikke inn på studiet og ble lærer istedenfor.
– Så egentlig bare jukser jeg som organist, sier han med et smil.

KIRKA: Leif Rino Müller er innblandet i flere konserter i Barbu kirke. Her sammen med Hans Inge Fagervik, Merete Haslund og Iren Matheussen. Arkivfoto

KIRKA: Leif Rino Müller er innblandet i flere konserter i Barbu kirke. Her sammen med Hans Inge Fagervik, Merete Haslund og Iren Matheussen. Arkivfoto

Han jobbet 14 år som lærer på Froland skole før han sikret seg jobben som organist i Barbu menighet for to år siden.
– Det var egentlig helt tilfeldig. De lyste ut stillingen for tredje gang da jeg tilfeldig­­vis så den i avisa. Da var jeg litt lei av lærerjobben. Jeg var tillitsvalgt og hadde krangla masse med politikere og ledelse. Plutselig en lørdag sto det annonse i avisa om at de søkte organist. Det var mange med kompetanse som organist som hadde søkt, men de ville ha en musiker som kunne mer enn bare å spille orgel. En som kunne lede ten-sing og kor. Jeg er ikke en sånn som spiller de største verka av Bach på orgelet, men jeg har jo bakgrunn som musiker, forklarer han.

To år senere har han det som plomma i egget.
– Jeg må klype meg i arma av og til. Det å føle at en ikke går på jobb, men bare koser seg er helt fantastisk. Det kan være travle tider, før jul skjer det for eksempel veldig mye med skolegudstjenester og forberedelser og øvelser til dem, men etter hvert har jeg lært meg å ikke legge «En times tid med…» konsertene til de periodene og det går greit, forteller han.

Musikalske timer
I et portrettintervju med Leif Rino Müller er det noen ting man ikke kommer utenom. Konsertserien «En times tid med…» er en av dem. Da han fikk jobben i Barbu menighet fikk han en stillingsinstruks på halvparten av fulltidsstillingen. Blant annet jobber han fast tre søndager i måneden. Han fikk også beskjed om at den andre halvparten kunne han disponere som han ville, i samråd med ledelsen selvfølgelig. Sånn så konsertserien hvor han inviterer musikere han har jobbet med tidligere til en times tids konsert i kirka dagens lys. Formatet er nokså enkelt: Artistene velger sanger og Leif Rino spiller piano. Konsertene er blitt knallpopulære og selger oftest til fullt hus.

 – Vokalisten velger sanger og sier litt mellom sangene, det enkle er ofte det beste. Og en times tid er liksom akkurat passe. Jeg vil heller at folk skal gå derfra og tenke at de godt kunne hørt noen sanger til, enn at de skal sitte og trippe og vente på at det skal bli ferdig.
– Nå har du hatt 14 konserter. Går du ikke tom for artister du har jobba med?
– Jeg begynner å gå litt lenger ut i periferien. Hun jeg hadde nå, Jorunn Hauge, spilte jeg kun i band med et halvt år, men det er utrolig hvor mange folk man har jobba med etter hvert. Esben Holm Eskelund og Harald Dose kjenner jeg fra musikkteateret for eksempel.

Miserabel drøm
Musikkteateret er et annet sånt punkt man ikke kommer utenom. 30. mars har en dugnadsgjeng på over 80 personer premiere på «The producers». Oppsetningen er den femte i rekken fra Arendal musikkteater og Leif Rino har sammen med Marianne Løge og Leif Gerhard «Liffe» Andersen vært med helt fra start.
– Troikaen kaller vi oss for. Oi, nå må jeg passe potetene, sier han og spretter opp fra stolen.
– Jeg kunne ingenting om dette da vi begynte, men vi har lært utrolig mye. Tanken med det hele var å samle folk fra mange forskjellige miljø. Det er litt sånn at man sitter på hver sin tue. Arendal Dramatiske Selskab driver med sitt, så har du korps, så har du storband. Tanken var å samle folk fra mange forskjellige miljøer og det føler vi at vi har fått til. Også har vi lært utrolig mye. Vi velger vertfall selv å tro at vi blir bedre. Da vi begynte med Bør Børson første året hadde jeg aldri dirigert eller arrangert noe. Det var en på festen etterpå som sa at til å være så elendig, så var jeg faktisk ikke så verst. Jeg ante virkelig ingenting, sier han.

Profesjonell hjelp
Idet Arendals Tidende treffer Leif Rino igjen noen dager senere, nærmere bestemt søndag, er han i full musikkteatermodus. Den musikalske lederen har i år samlet sammen et større orkester enn noensinne, og Hans Einar Appeland som har jobbet med flere musikaler i Oslo og Melodi Grand Prix har tatt turen til Arendal for å bistå.

STØRST NOENSINNE: Årets orkester til musikkteateret er det største Leif Rino har hatt

STØRST NOENSINNE: Årets orkester til musikkteateret er det største Leif Rino har hatt

Premieren på «The Producers» nærmer seg, halvannet år etter at Leif Rino begynte å arbeide med å arrangere musikk og skrive noter tilpasset sitt eget musikkteaterorkester. Og nå mens han jobber med oppkjøringa til premieren, er han allerede i gang med arbeidet med neste års oppsetning: Spellemann på taket. Han vedgår at arbeidet kan ta litt vel mye tid.
– Så fort jeg er ferdig med orkester­notene er jeg i gang med notene til neste års oppsetning, jeg bruker halvannet år på hver forestilling og jobber parallelt med dem. Det halvåret med å sitte og plotte inn notene, først få alt ned på mac-en også arrangere sånn vi vil ha det. Det kan bli litt kjedelig.

Det er mye plukk, men når du får orkesteret foran deg og alt blir sånn du har drømt om er det verdt det

– Så er jeg også såpass nerd at jeg liker å legge inn små hint, for eksempel en liten snutt fra det vi har hatt tidligere for de som følger ekstra nøye med i publikum. Det er mye plukk, men når du får orkesteret foran deg og alt blir sånn du har drømt om er det verdt det.

Når en oppsetning med nesten hundre frivillige skal gå av stabelen er det mye nervøsitet og mange kolbøtter i magen. Det plager imidlertid ikke Leif Rino.
– Det aller gøyeste, gulrota, det er forestillinga. Da står jeg der og styrer det meste. Jeg elsker å styre. Da har jeg orkestret, jeg vet at det er femten sekunder til skuespillerne skal begynne å synge. De må ikke spille for fort, men komme inn på riktig plass. Og hvis de da snubler på scenen kommer spenninga. Det er det som holder deg veldig på tå hev. Å lande en hel tretimers produksjon som har gått smertefritt uten unødvendig stopp, men at det rett og slett flyter. Det er deilig når det skjer, gliser han.

LEDER: - Jeg liker å bestemme, gliser Leif Rino om posisjonen som leder i Arendal musikkteater.

LEDER: – Jeg liker å bestemme, gliser Leif Rino om posisjonen som leder i Arendal musikkteater.

Han er tydelig stolt over gjengen som står bak forestillingen som snart skal vises på Arendals storstue.
– Da vi startet opp var vi spente på om vi klarte å få musikere til å være med. Flere av dem vi bruker er delvis ­profesjonelle. De tar vanligvis betalt for å spille, og vi visste at skulle vi klare dette måtte alle være med på dugnad. I dag er det nesten folk på venteliste på de aller fleste instrumentene. Det er så mange folk som har lyst å bli med, og vi har musikere fra alt fra Aust-Agder kammerorkester, til heavyband. Det er en stor dugnad for Arendals befolkning sånn vi ser det.
Drømmen er å sette opp Les Miserables, men troikaen er fullt klar over at de må bygge opp mer kompetanse før de kan få til det.
– Før vi begynte med dette sa vi at målet er å sette opp Les Miserables, vi håper å kanskje få til det til tiårsjubileumet, sier han.

Musikaler og fotball
Samtidig som en fem år gammel Leif Rino fattet interesse for orgel, ble rota sådd til en annen lidenskap. Fotball, nærmere bestemt Liverpool. Interessen er så stor at han til tross for at han jobber tre av fire søndager under gudstjenester, har kjøpt faste billetter på Liverpools hjemmekamper på Anfield.
– Ikke det smarteste når man jobber som organist kanskje, gliser han.
– Men det er hyggelig, nå skal jeg ta med ungene på kamp først, også skal jeg og kona reise til høsten. Når jeg ikke får brukt billettene selv er det andre som bruker dem. Nå i helga er det en som har med seg sin mor som er 75 år. Hun har alltid heiet på Liverpool og nå skal hun se dem. Så det er faktisk veldig koselig. Man bytter liksom hus og bil og noen bytter kone, men fotballag bytter man aldri. Det er ofte helt banale ting som gjør at man heier på akkurat det laget man gjør. Jeg hadde ei tante som hadde bestilt en pop-plakat. Så fikk hun feil. Og siden jeg var gutt og jeg var fem år så fikk jeg den. Og det var Liverpool. Den hang på rommet og sånn var det, smiler han.

Når han først er i England tar han gjerne også turen innom London for å få med seg noen musikaler. Han smiler lurt som svar når journalisten påpeker at fotball-musikal-flybudsjettet etter hvert må bli nokså stort.
– Jo, litt blir det, men noe skal du bruke pengene til. De pengene jeg får for spillejobber har jeg alltid satt på egen konto. Også har vi sagt at de pengene skal vi for eksempel bruke til å dra til Oslo for å se musikaler, eller New York eller London. De skal vi hygge oss for.

Müller
En trede sak som ikke kan unngås i et portrettintervju med Leif Rino Müller er etternavnet. Han har etter hvert fått et nokså kjent navn i Arendals musikkmiljø. Dermed blir han en av to kjente sørlendinger med nettopp det etternavnet. Latteren slippes igjen løs som svar på spørsmålet om han er i slekt med den andre kjente Mülleren. Grimstad-kvinna som er den mest fotograferte playboy-modellen gjennom tidene.
– Er det Lillian du tenker på? Ja, det er nok noe slektskap der. Jeg har aldri hilst på henne eller møtt henne, men hun er tremenning til min pappa.

Han var stor og litt skummel, så jeg forholdt meg til det

Regelbløff
I dag kan den voksne mannen reglene i fotball. Det var noe annet den gangen har skulle forsøke å starte opp sin egen fotballkarriere.

– Jeg spilte da jeg var ung. Da jeg skulle spille den første kampen fikk jeg beskjed om å spille midtbane. En på det andre laget fortalte meg at midtbanespillere kan bare stå på den lille sirkelen midt på banen. Han var stor og litt skummel, så jeg forholdt meg til det, forteller han.

Dermed er det kanskje ganske selvsagt at den personlige fotballkarrieren ikke tok helt av, men man skal likevel ikke avskrive den helt. Som ung eydehavnsgutt var Leif Rino med å starte sitt eget fotballag.
– Vi hadde jo Sørfjell, men det var ikke plass til alle der. Vi var en kompisgjeng som hang på Torvet på Eydehavn. Og vi startet rett og slett Torvet united. Vi spilte i bondesliga, og trakk ganske mye folk. Det var nok morsomt å se på, om vi var så gode eller ikke vet jeg ikke, men det ble vertfall mange mål!

Illustrasjon: Maria Åsheim/Arendals Tidende

Illustrasjon: Maria Åsheim/Arendals Tidende

– Det var en gang for to år siden jeg heva stemmen litt.

Sinna-Leif
Han smiler og ler mye, selv på musikkteaterøvelse hvor mange personligheter skal holdes i sjakk for at øvelsene skal gi tid til alt som må læres. En gang ble han imidlertid sinna. En hendelse som nærmest er blitt sagnomsust i musikkteater-miljøet.
– Det var en gang for to år siden jeg heva stemmen litt. Da var det en som sa bare for tull Sinna-Leif, og det har liksom blitt værende. Jeg tenker at en som regel kommer lengre med et smil enn pisk, også syns jeg jo det jeg driver med er fantastisk jilt. Det er det jeg synes er aller best. Jeg må klype meg litt i arma av og til. Så jeg kan også bli sint, men jeg prøver å ikke la det gå utover musikkteateret.

Han har en finger med i spillet på mange områder av Arendals musikkliv. Det har også sikret ham en styreplass i Aust-Agder musikkråd. Sinna-Leif kommer ikke helt frem, men Leif Rino Müller blir tydelig engasjert når han snakker om det arbeidet. Selv om han elsker fotball er han irritert på hvor høyt idrett prioriteres av kommunen, sammenlignet med øvings­lokaler for musikkengasjert ungdom.
– Det er ikke godt nok. Jeg sitter i Aust-Agder musikkråd og der har en av kampsakene i mange år vært å få til egnede øvingslokaler. Arendal ble kåret til årets musikkommune i fjor. Det forplikter litt. Og vi jobber inn mot politikerne for å få dem til å se at kan de bruke så vanvittig mange millioner på stadioner og tribuner, så kan de jammen bruke litt på et øvingslokale også. Det er det vi mangler. Ellers er det virkelig mye som skjer her. Det er mange musikere som kommer ned hit og sier at det er helt spesielt at det er et så godt miljø i en så liten by. Profesjonelle musikere som er herfra har flytta hjem og folk flytter hit også. Kulturhuset er virkelig flott, og kulturhusmillionen er noe av det lureste politikerne har gjort. Det er så dyrt å leie kulturhuset og selv med halv pris er det så dyrt at det tar knekken på noen. Utesteder som Lille Andevinge og No9 satser, og det er nesten alltid livemusikk når du går ut om kvelden. Så har vi ildsjeler i korps, et flott storband og byorkesteret. Har du en kjerne som kan tiltrekke seg nye folk så vil man vokse, men vi er avhengig av at noen driver miljøet frem og da må det satses.

Trygg base
Tilbake til den travle torsdags ettermiddagen på kjøkkenet på Botteråsen. Etter litt kokkelering kan fiskebollemiddagen serveres før Leif Rino må farte videre. Barnekorene tilknyttet menigheten skal holde minikonserter for foreldre og spente små stemmer venter på å vise frem det de har lært når Leif Rino inntar pianoet. Sangene handler naturlig nok om religion. Organisten som for øyeblikket er pianist forteller at kristendommen henger tett sammen med jobben han gjør.
– Skal du jobbe i kirka må du ha et forhold til kristendommen, at det vertfall ikke frastøter deg. Jeg er ikke en som står veldig på barrikadene for religion, men kristendommen er en god og trygg base i livet. Det har det alltid vært.

FORNØYD: Leif Rino Müller er ganske sikker på at han ikke kan få det bedre enn han har det nå.

FORNØYD: Leif Rino Müller er ganske sikker på at han ikke kan få det bedre enn han har det nå.

Sorry. No data so far.