TYPISK: Anita I Dag, I Kjent Positur. Foto: Privat
TYPISK: Anita i dag, i kjent positur. Foto: Privat

Fra Woodstock til Finnmark

«Hjernen er et bygg der arkitekten var forrykt.
Han la klossene litt skjevt til et Legoland av frykt»

Ole Paus

Det året jeg ble født, døde Marilyn Monroe.
Det året jeg ble født var vi så nærme en atomkrig som verdens befolkning, den gang, ikke ante rekkevidden av.

BARN: Her er Anita cirka to-tre år. Foto: Privat

Ny i livet
Det året jeg ble født var i 1962 og Inger Jacobsen vant den norske melodi grand prix med låten «Kom sol, kom regn».
Jeg ble født i et ti-år da «alle andre» døde. Skjebnen sparte meg for dager med napalm. Om ikke Cuba-krisen hadde blitt avverget i siste «nano-sekund» kunne jeg kanskje sløyfet «andre» og i stedet skrevet «alle». Men igjen, hadde den ikke blitt avverget, hadde jeg kanskje ikke kunne skrevet disse ord. Men jeg var helt ny i livet og hadde vel mest sannsynlig ikke merket at livet blåste bort for meg.

Mannen, som delvis var med på å avverge en atomkrig, ble drept året etter, i 1963, det året Nora Brockstedt vant Grand Prix med låten: «Solhverv».
Mannen som ble drep het John Fitzgerald Kennedy Jr.
Den mannen som drepte Kennedy het Lee Harvey Oswald.
Og den mannen som drepte Oswald het Jack Ruby.
Jeg tenkte lenge at jeg ble født på ny i 1962 – at jeg hadde levd tidligere og døde på nyttårsaften i 1959, jeg satt på en restaurant i Disneyland og stirret på Disney slottet, jeg sovnet bare inn. Det tenkte jeg på i mange år, tanken ble til ved at jeg drakk av et sugerør, et slikt sugerør som har en «floke». Hvor du kan se alle boblene gjennom sugerøret. Jeg hørte samtidig på Tina Charles som sang «Why» når jeg tenkte disse tanker. Tina Charles hadde ikke den låten før i 1976, men like fullt, sangen og sugerøret minnet meg på nyttårskvelden 1959. Jeg tenker ikke slike tanker lenger, men vil aldri glemme at jeg tenkte dem. De ligger nå på alle tenkte tankers kirkegård, men det hender at jeg besøker dem innimellom.

COWGIRL: Ikke indianer, men cowgirl, takk! Foto: Privat

Cowboy og indianer
Men på 60-tallet hadde jeg ikke disse tankene, ikke som jeg kan erindre iallfall.
60-tallet var et spennende ti-år som jeg levde i, men ikke var delaktig i, annet enn et lekende barn.
Vi lekte cowboy og indianer. Indianer ville ingen være, de ble drept i første akt og det var jo ikke noe gøy å spille død nesten idet leken tok til.
Indianerne måtte alltid dø først. Cowboyene vant. «Død over rødhudene» skrek vi, uten å ha den minste aning om hva vi skrek. Dette var lenge før noen hadde fortalt oss om massakren ved «Wounded Knee».
Før «Sitting Bull» ble hetende nettopp det, så het han «Hoppende grevling». Kan`ke skjønne hvorfor han skulle bytte det ut. Det var visst et råd som byttet ut navnet. «Hoppende Grevling» gjorde en bragd i sin ungdom, så avanserte han til «Sittende okse», høres litt mer anmassende ut også spør du meg
«Død over gulingene» var det også noen som skrek, ikke i vår lek, men på ramme alvor i Vietnam. Noen bare skrek. De aller fleste bare skrek.
Og mange sang, og de fineste låter jeg hører er skrevet som en følge av Vietnamkrigen.

Folk er folk, eller svin
I 1969 var det Woodstock, det var egentlig i byen «Betel» konserten var.
Jeg har en kollega som heter Betel, men hun heter egentlig Hana. Til informasjon.
Hadde jeg vært eldre enn de unge år jeg var i 1969, tror jeg ganske sikkert jeg hadde vært hippie. Men ikke en hippie som for eksempel tilhørte «SLA». De som kidnappet Patty Hearst, hjernevasket henne og fikk henne med i sitt «freds program». Dette skjedde i 1974. Det var en gruppe som «kjempet for folket». Men de hadde ikke bladet «Folk er Folk» den gang.
Så alle «folk» som var velstående skulle blø og dø, de og alle politibetjenter. For de var ikke «folk» de var «svin». Hva var smertegrensen for hvor mye du kunne tjene, før du ble et svin?

UNGDOM: Anita tar et tilbakeblikk. Foto: Privat

Det hadde sikkert blitt folk ut av meg, men det tror jeg det blir av oss alle.
Nei, jeg hadde blitt en dansende og syngende hippie-grevling. Ikke noe svineprat, ingen bomber og granater, bare sang, sang og enda mere sang.
I 1969 skjedde den første månelanding, husker ikke det heller, men jeg husker svært godt at jeg ønsket meg «Apollo-støvler» til jul, eller månestøvler som vi også kalte dem, og Apollo støvler fikk jeg.

KONSERT: På på konsert med Dame Bassey. Foto: Privat

Donald
Det er 50 år siden Woodstock og Månelanding. Det er 50 år siden ei venninne av meg ble født og hun gruer så inderlig at jeg tenker at hun har ikke gått den samme «stigen» som oss andre, fra ett år og opp opp opp, men får hele 50 åra bare kastet på seg. Alle tallene på en gang.
Det var det året jeg husker at jeg så på Grand Prix og Kirsti Sparboe vant med låten «Oj oj oj». Så kom 1970 og vi var ikke med i Grand Prix, når jeg da endelig begynte å skjønne noe av greia. Norge trakk seg fordi EBU delte 1. plassen mellom Storbritannia, Spania, Nederland og Frankrike.
Og det synes nasjonen Norge var noe ordentlig stort tull, og det ordentlige store tullet ville de ikke være med på.
Momsen kom i 1970. Donald-bladet kostet ikke lenger 1.50, men 1.80 (inkl moms) som det stor i parantes. Potetgullet gikk opp til 1.85 kroner.
Jeg visste ikke hva «inkl moms» betydde og ikke brød jeg meg heller så lenge jeg fikk mitt Donald.

DAGBOK: Anita skrev dagbok i 1969-1972, første gang 27. desember, 1969.

Slutt på tobakkreklame
I 1974 var jeg 12 år. Det var Nixon sitt «Watergate» og Abba sitt «Waterloo».
Terry Jacks hadde sin «Season in the sun» og jeg hadde min – i Arendal.
Det var det året vi flyttet inn i huset på Guldsmedengen etter mine besteforeldres død. Livet ble litt snudd på hue den sommeren. Jim Croce slapp ut singelen «I ve got a name». Den kom riktignok ut i 1973, 20. september, samme dag som han omkom i en flyulykke.
Men i Norge kom den i 1974 hvor Arve Sigvaldsen oversatt den til norsk og Stein Ingebrigtsen sang «Jeg har et navn».
Den anbefales å høre både på norsk og engelsk.
Jim Croce skrev også låten «Bad bad Leroy Brown» som Frank Sinatra hadde en ganske stor suksess med.
I 1974 var Trygve Bratteli statsminister, han hadde tatt over roret etter Lars Korvald som hadde tatt over roret etter Bratteli på grunn av EF-avstemningen i 1972, og dette er noe jeg faktisk husker. For med Korvald ble det slutt med reklame for alkohol og tobakk. Og Korvald satt ved roret kun i ett år. Roret knakk da de ville kjøpe franske raketter for en milliard. Også balla det på seg og Bratteli satt seg i førerhuset igjen, med et helt nytt ror.
Jeg synes Bratteli var at trist syn. Jeg husker jeg «heia» på Willoch selv om han ikke var statsministerkandidat, også stemte jeg «nei» til EF.
Dette var i 1972, jeg var 10 år og skjønte ingenting av hverken «ja» eller «nei», men jeg husker det var gøy med valg.

TYPISK: Anita i dag, i kjent positur. Foto: Privat

Stagnert
Abba vant GP. Jeg synes ikke det var så greit for jeg ville at Norge skulle vinne med låten «Hvor er du» med Anne Karine Strøm.
70-åra var et herlig musikalsk tiår for meg, så kom 80-tallet og ødela alt sammen, og jeg stagnerte på 70-tallet – og der er jeg fremdeles.
1980 representerte Sverre Kjeldsberg og Mattis Hætta Norge med «Samiid Ædnan». I dag synes jeg den er fin, men i 1980 var jeg 18 år og synes den var helt r…a. Jeg var 18 år og kunne komme inn på «Central» i Arendal og «Ridderhallen» i Oslo. Akkurat da ønsket jeg meg ikke mer ut av livet.
I 1981 sang «Beranak» at enkelte individer kunne «Dra til hælvete».
Kringkastingsrådet med Bjartmar Gjerde i spissen ville ha det seg frabedt at det ble sunget fra eteren om at norske menn og kvinner skulle bli fristet med å «dra til hælvete». Så den ble forbudt å spille gjennom kringkastingen.
Dette hadde ikke norske kvinner og menn godt av å høre på, mente de, de som bestemte, hva vi skulle høre på. I Øst-Tyskland ble slikt kalt kommunisme.
I 1982 sang Nicole fra Vest-Tyskland «Ein bisshen Frieden». En låt jeg synes var fin, en låt kanskje ikke Erich Honecker, statssjef i Øst-Tyskland synes var såå fin igjen, men det er jo som kjent det der med smaken da, smaken av blant annet frihet som Nicole sang om.
Men det var et par herrer i 1980 som het Claude-Michel Shønberg og Alain Boblil som gjorde 80-tallet for meg litt mere levelig, og grunnen var den at de skrev «LES MISERABLES», musikken vel og merke. Boken skrev Victor Hugo i 1862.

70-tallet vinner
Det var mye bra musikk på 80-tallet også. «The Monroes». «Lava». Randy Crawford. Jeg kan holde på i det uendelige, men 70-tallets musikk; ingen over, ingen ved siden, og da tar jeg med meg Baccara, Tina Charles og hele røkla.


I mai er det Melodi Grand Prix, ikke husker jeg hvem som vant og i fjor og dermed vet jeg heller ikke hvilket land som arrangerer.
Men det jeg vet er at det blir Grand Prix på Hisøy, vi ifører oss galla, så får det låte som det låte vil.

Vi sees!