Når retningssansen svikter
Jeg skal innrømme at det veldig ofte er flaks at jeg havner der jeg skal.
Jeg kjører mye bil. Jeg liker å kjøre bil og jeg stortrives med å utforske nye steder og plasser. Noe av det beste jeg vet er å dra ut på nye eventyr i den gamle Mercedesen, med en kopp kaffe i koppholderen og god musikk på anlegget. Da passer det jo veldig fint at dette er noe jeg ofte får lov til å gjøre ganske ofte.
Jobben min fører meg ofte ut på plasser hvor hverken jeg eller den gamle bilen har vært før. Selv er jeg opprinnelig Telemarking og traktoren er bruktimportert fra Tyskland, så ingen av oss er på hjemmebane langs øde landeveier i Agder. Dessverre er jeg ikke alltid like flink til å finne frem. Jeg har retningssans som et blåbær i motvind. Innimellom er jeg overrasket over at jeg i det hele tatt kjører på veien og ikke midt ute på et jorde. Kanskje ikke så galt, men dere ser tegningen.
Jeg husker enda tilbake på hvor spennende det var, når vi hver sommer når jeg var liten dro på familieferie til Danmark. Pappa kjørte, mamma leste kart, mens jeg og broren min diskuterte musikkvalget i baksetet. Vi hadde en bærbar kassettspiller som gikk på batterier og fikk velge kassett annenhver gang. At ikke Pappa kjørte av veien etter ørten runder med Kaptein Sabeltann og Pelle Politibil sliter jeg den dag i dag med å forstå.
Mamma satt alltid med den store kartboken til NAF i fanget og guidet oss trygt frem til destinasjonen vi skulle til. I det minste fremsto det for oss i baksetet som om det var dette hun gjorde. Mamma hadde stålkontroll på retningen og for oss små var NAF-boken omtrent som en hellig skrift. Når den kom frem ventet det som regel noe gøy i den andre enden.
Ettersom jeg begynte å kjøre bil selv så innså jeg fort at alle burde hatt en Mamma som co-driver i passasjersetet til enhver tid. Å lese kart er ikke så enkelt som kartfantomet fikk det til å virke som. Spesielt ikke mens man kjører.
Heldigvis for meg har teknologien etter hvert gått fremover og appen «Google Maps» har i mange år vært min aller beste venn langs landeveien. Kanskje den er utkonkurrert av Spotify når jeg tenker meg om, men den kommer i alle fall ganske høyt opp på listen. Jeg har nemlig ikke bare dårlig retningssans, jeg er også alltid bittelitt kronisk forsinket. Ikke mye, men med akkurat så mange minutter at jeg bør treffe riktig destinasjon på første forsøk. Ikke mye slingringsmonn til feilkjøringer her i gården med andre ord.
Stort sett er jeg veldig god venn med damen som bor inne i appen. Hun som roper «om 500 meter, ta til venstre». Uten henne hadde jeg vært fullstendig lost in space ,og jeg stoler derfor hundre prosent på henne. Dette har ført til at jeg ved et par anledninger har havnet skikkelig på villspor.
Jeg har ved en anledning stått fast uten diesel langs en øde skogsvei i Hedemark uten mobildekning. Damen i telefonen skulle nemlig vise meg en snarvei. Jeg har kjørt langs krøtterstier i Danmark fordi dette skulle være korteste veien til ferjen hjem fra København. Vel, den er ikke kortest lenger når minuttene tikker av gårde og man begynner å regne på hvor mange timer man vil bruke på å kjøre til Hirtshals for å se om man kan rekke siste ferje hjem derfra.
Senest en dag for noen uker siden måtte jeg plukke opp telefonen for å ringe avtalen min for å fortelle at «GPS-damen» hadde ført meg på villspor. Svaret var som følger: «Hehe, jeg kjenner til det». Godt å vite at jeg ikke er alene.
Konklusjonen min etter å nok en gang ha kjørt meg vill må være at jeg heretter skal bli flinkere til å lese skilt. På forhånd ha en viss formening om ruten jeg skal kjøre, slik at jeg slipper store overraskelser. På den måten vil det om jeg havner på riktig adresse kanskje ikke lenger bare dreie seg om flaks. Om jeg kommer til å følge det opp? Neppe. Damen inne i mobilen er nemlig min beste venn. Tror jeg.
